Et litt forsinket ungdomsopprør

Da jeg bodde hjemme hos mine foreldre, hadde jeg rom i kjelleren. Huset var sannsynligvis designet for  å kunne benyttes som to boenheter en gang i tiden, så jeg okkuperte halvparten av det som en gang hadde vært en stue, men som nå var delt av med en vegg. Min bror bodde i naborommet. Heldigvis for meg, fikk jeg delen med de store vinduene.

På rommet mitt hadde jeg et sminkebord, et enormt skrivebord, en lenestol, et lite pyntebord, et klesskap og en seng med bokhyller over. Det lille bordet og lenestolen var stort sett alltid fyllt med rene håndklær som min mor mente at jeg skulle brette sammen og sminkebordet ble aldri brukt. Etter min mening hadde det holdt med sengen og skrivebordet.

*

Mine foreldre mente at jeg godt kunne "gjort det litt hyggeligere" på rommet mitt, men jeg likte den minimalistiske stilen og aksepterte sminkebordet mer eller mindre fordi jeg følte at jenter antakelig burde like sminkebord.

Siden jeg hadde sminkebord, måtte jeg jo også ha sminke. Og det er jeg glad for i dag, for det medførte at jeg gjorde unna eksperimentellfasen på et tidspunkt som ikke var så vesentlig i min oppvekst. Det hadde jo vært betydelig verre hvis jeg først i en alder av 44 måtte teste meg gjennom knallblå øyneskygge helt opp til øyenbrynet og de fleste variasjoner av fargen rød på leppestiften. For ikke å snakke om svart kajal. Svart kajal kan skremme fanden på flatmark hvis den ikke er lagt riktig.

*

Mine sterkeste ungdomsminner var hver gang jeg kom opp trappen til stuen der mine foreldre satt og ble kritisert for håret mitt. Den dag i dag vet jeg ikke hva jeg gjorde galt, men min mor var alltid etter meg for å endre frisyren, og min far sa minst to ganger hver uke "du kan ikke hindre fuglen i å fly over ditt hode, men du kan unngå at den bygger rede i ditt hår".

Jeg prøvde å tilfredsstille min mors ønsker, noe som førte til at jeg til stadighet måtte luske avgårde til frisøren hennes for å ta permanent, men siden den gang har håret mitt vært en slags akilleshæl for meg. Noe som jo er litt pussig å tenke på siden akillesen og håret ikke kunne vært stort lenger fra hverandre.

*

En stund hadde jeg langt hår, men det var på den tiden jeg var så liten at min mor måtte vaske det. Og siden håret mitt så ut som en tovet sokk etter at hun hadde gått løs på det med et stivt håndkle, var det tårer og tenners gnissel hver fordømte gang kammen skulle gjennom.

Min mor var nemlig skeptisk til balsam. Hun mente det bare var noe sjampo-produsentene hadde funnet på for å tjene mer penger, og dessuten førte balsambruk til at man brukte enda mer varmtvann. Den oppfatningen endret seg gudskjelov senere.

*

Løsningen på floken, ble en elektrisk kam. Den var oransje (dette var det glade 70-tallet) og hadde to sett med tenner som hakket seg gjennom håret. Det fungerte helt fint, men jeg kan fremdeles huske hvordan tennene traff hodebunnen og hvordan hakkingen forplantet seg helt ned til kjevebenet.

Tross håret, vil jeg påstå at mine foreldre var usedvanlig heldige med meg. Jeg bedrev verken røyking eller drikking, og ble ikke gravid før jeg var gift. Riktignok som 23-åring, men jeg var bare ett år yngre enn min mor da hun fikk meg, så der hadde hun ingen grunn til å klage. Jeg hadde rett og slett ikke noe ungdomsopprør.

*

Denne gnagingen på håret mitt - i overført betydning - har naturligvis ført til dype sår i min sjel og jeg burde sikkert gått til psykolog i flere år for å forstå hva det har gjort med meg som menneske. Men igjen - mine foreldres syn på verden har preget meg der også.

Da jeg på et tidspunkt betrodde min far at jeg vurderte å bli psykolog, så han rett gjennom meg og forsto at det yrkesvalget kun var motivert ut fra nysgjerrighet på andre menneskers dypeste hemmeligheter - og han svarte at hvis jeg var så innmari interessert i mennesker foreslo han at jeg vurderte å bli bussjåfør.

*

Når jeg nå er godt over 40 år føler jeg endelig at jeg har nådd et punkt i livet der jeg gjør som jeg vil med håret mitt. Jeg sluttet å farge det for to år siden og all den tid en klassevenninne fant ut at jeg hadde ti grå hår i bakhodet som 16-åring, er jeg nå snart blondine. Det trives jeg godt med.

Jeg har langt (grått) hår, og i går brukte jeg 800 kroner på sjampo, balsam og hårkur, mens jeg sendte en triumferende tanke til min mor der jeg planla jeg å stå i dusjen i minst en time mens vannet rant, selv om jeg såpet inn håret. Min mor var forut for sin tid når hun forlangte at vannet skulle skrus av så lenge det ikke skulle brukes til utskylling. Hun var muligens vår tids første miljøverner.

*

Det eneste jeg ikke er helt fornøyd med er at grått hår kombinert med rynker ikke akkurat fungerer som en foryngelseskur. Grått hår er rett og slett blitt moderne, har jeg lest, men det virker som det forutsetter glatt hud og ungdommelig glød. Jeg kan til nød gløde hvis jeg blir plassert i umiddelbar nærhet til en peis i et par timer, men da står jo håret som et tørr kornåker rundt hodet mitt.

Jeg ser ikke helt sånn ut

Uansett. Jeg er en slags håranarkist. Fuck the world. Jeg gjør som jeg vil. Kanskje jeg til og med slutter og gre meg og inviterer en papegøye til å bygge rede oppi der. Ha!