Ut på tur. Sur.

To av familiens medlemmer er på vei for å løpe Oslos bratteste. Et motbakkeløp som går i Tryvann. Selv om jeg har bodd i Oslo siden 1996, har jeg bare vage formeninger om hvordan Tryvannskleiva ser ut, og Nordmarka er stort sett en grå flekk på kartet. Den ble ikke særlig mer fargerik etter at jeg og en venninne greide å gå oss bort ca 300 meter fra Frognerseteren for ett år siden.

Vi var ganske tapre, men jeg mistenker at hun ble litt lei av at jeg kontinuerlig maste om at jeg var redd for flått.

*

Jeg er også redd for større rovdyr, men jeg prøver å tenke på at når noen tusen mennesker løper i flokk opp en bakke om ca 10 minutter, har rovdyrene vett på å holde seg unna. Det kan hende jeg må holde bekymringene mine borte ved å ta en tur i Bogstadveien.

Hvem er det som har slått fast at hodeløs løping oppover en bratt bakke er en mer høyverdig syssel å ta seg til en lørdags formiddag enn å holde finanskrisen unna? Jeg mener det bør være motsatt, men jeg møter motbør. Dette med at man skal ut i skog og mark er toppen av lykke og det ultimate tegnet på et sunt og vellykket liv, virker det som. 

To blad Frisch i 2011: I år regner det

Slikt blir jeg trassen av. Jeg er et fullverdig og produktivt medlem av den norske befolkning selv om jeg ikke liker trær og jord.

*

Det er ikke det at jeg ser ned på folk som kommer hjem full av søle en lørdagsformiddag etter å ha gått i marka, jeg synes bare ikke de har noe med å føle seg bedre enn oss som heller sover til de kommer hjem eller shopper til vi dropper. (Dropper  som i "dropper innom en kafé i totiden mens vi prøver å stable handleposene våre slik at de ikke står i veien for kelneren".)

"En trofétur". I rest my pace.

Nå er det ikke alle turgåere som er like arrogante. Faktisk er det ikke så mange. De fleste som oppsøker skog og mark gjør det fordi de er oppriktig glade i det, ikke fordi de trenger noe å skryte av. Men det finnes unntak, og de unntakene tar veldig mye plass.

*

Jeg kan godt innrømme at jeg er litt misunnelig - og at det kanskje er derfor jeg er en smule hårsår (og kvalm) når jeg hører utsagn som "i vår familie blir verdier målt i hvor langt vi går på tur". Jeg skulle gjerne kjent at kroppen var god og sliten og lungene fulle av frisk luft etter en spenstig tur i dette de kaller Nordmarka.

Men min erfaring er at det ikke er sånn det fungerer; musklene er stive etter at jeg har gått med skuldrene oppunder ørene for å lytte etter skumle dyr, skoene mine er fulle av søle, føttene har gnagsår og håret mitt må gjennomgås med lusekam for å få ut alle de livsfarlige flåttene. Lungene er utslitte etter et ukjent pollenangrep som ingen antihistaminer kan bekjempe, og dessuten klør jeg over alt etter at jeg satte meg i en maurtue da jeg skulle klø på et par myggstikk jeg fikk i ansiktet.

*

Det kan hende jeg skal gi Nordmarka en sjanse til. Jeg skal bare redde verdensøkonomien først.

Tata!

Utstyret er viktig når man skal på tur