*
Men la oss være ærlige. Demokratiet har sine sider. Hvis du ikke er enig med meg, anbefaler jeg deg å lese kommentarfeltene under artikler i nettaviser eller bare ta en prat med ti tilfeldig valgte personer en helt alminnelig kveld i julebordssesongen.
Samtlige av de du snakker med og alle de som skriver kommentarer har stemmerett. La oss håpe de ikke bruker den.
Gud hjelpe oss hvis de plutselig fant det for godt å stemme på andre enn idoldeltakere. Eller - enda verre; tenk om idiotene startet sitt eget parti! Nå er det en del av dere som mener at idiotene allerede har gjort det, og da mener dere sikkert at de har startet det partiet som ligger lengst fra det dere stemmer selv. Men ikke synk ned på idiotenes nivå. Du må aldri begynne å diskutere med en dum person. De vinner på erfaring.
*
Samtlige politiske partier i Norge har partiprogram som er laget av smarte mennesker som du og jeg. At du og jeg ikke er enige med dem, betyr ikke at de er dumme. Husk det.
I dag sto jeg i kø bak en dame som kanskje er en av dem som skriver sin hjertens mening på slutten av en del nettartikler. En av dem som ikke på noen måte er jordens salt:
Hun hadde tatt en blodprøve og ville gjerne ha svar på den før hun skulle ha neste legetime om en uke.
Hun var et syn. Litt lykketroll-aktig på en skummel måte. Hun var ca 1,50 meter høy, men hun kan ha sunket en fem, seks centimeter, for det så ut som hun hadde gått mye med sekk. Sekken i dag var en velbrukt sak fra Fjellreven som matchet resten av outfiten godt. Stilmessig. Ingenting kunne imidlertid matchet skjerfet hun hadde rundt halsen. Det så ut som det var satt sammen av et rep, en rev og en raggsokk.
Håret var imponerende. Mørkegrå krøller som holdt seg til tross for at hun kontinuerlig sto og dro i dem med begge hender. For å holde dem på plass, hadde hun bundet et bånd med paljetter rundt hodet. Det likte jeg. Paljetter er ALDRI feil.
Ansiktet var værbitt og utrykket angstbitersk. Et slikt oppsyn får man som regel bare etter å ha vært tørket i vind i rundt 100 år, men hun hadde greid det på ca 80. Det kan ha kommet av at hun har vært fly forbanna i 40 av de 80 årene.
*
"Kan jeg få et nummer til deg som jeg kan ringe for å få svar på senkningen slik at jeg slipper å vente en hel uke?" spurte hun med et tonefall som aldri før har litt brukt til å stille et spørsmål. Jeg begynte å tenke på krigen, uniformer og høye lærstøvler.
"Nei," svarte damen som satt i laboratorieskranken. "Du skjønner, jeg har ikke lov til å gi deg resultatene, men du kan høre inne på allmennavdelingen," sa hun og pekte rundt hjørnet der man ser en skranke ca ti meter unna.
"Ja, men jeg vil vite det før det har gått en uke," insisterte paljett-trollet.
"Det forstår jeg, men hvis du går rundt hjørnet - inn på allmennavdelingen - så får du hjelp. Jeg har ikke lov til å gi deg det, skjønner du."
"Jeg vil ha et telefonnummer slik at jeg slipper å vente," gjentok den menneskelige tørrfisken strengt.
"Og det får du på allmennavdelingen. De hjelper deg," sa engelen i hvitt. Hvis det hadde vært meg som måtte gjenta svarene så mange ganger, hadde jeg snurpet munnen i ubevisst irritasjon for lengst. Faktisk sto jeg der og lagde snurpemunn og tappet utålmodig med skoen selv om jeg ikke hadde noe med saken å gjøre.
"Så du kan ikke gi meg dem, altså?" (En som ikke fikk med seg ordene, ville tolket det hun sa til noe i retning av "Hva? Nekter du meg å puste?!!?" hvis vedkommende bare hadde hørt tonefallet.)
"Nei, det har jeg ikke lov til."
"Ja, men jeg vil ikke til en allmennlege, dette er jo bare rot. Jeg har ingen fastlege og har vært her i mange år. Er det ikke fryktelig?" Det siste sutret hun i det hun satte de små sorte øynene sine i meg. Men uforskammede folk på 1,50 spiser jeg til frokost, så jeg lot meg ikke skremme.
*
"Nei," sa jeg i stedet for å innvende at hun bablet usammenhengende og dessuten var et ufordragelig, lite menneske. Det gjorde ikke inntrykk på gnomen. Story of my life. I alle fall story of my day.
"Jo, det er fryktelig. Det har bare vært rot siden disse her tok over. Er du ikke enig?"
"Nei," sa jeg igjen. Det er ikke bare gamle kjerringer som kan gjenta seg selv til det kjedsommelige.
"Så jeg må gå til allmennavdelingen, altså?" spurte hun og jeg lurte på om hun hadde dødd på flekken hvis lab-damen hadde sagt "Nei, da, jeg kan gi deg resultatet, jeg. No problem!" eller om hun bare hadde fått et lett slag.
Men lab-damen sa: "Ja, det er riktig, jeg har ikke lov til å gi ut resultatene.".
"Du har altså ikke LOV til å gi dem ut?" spurte hun spydig. Jeg ventet bare på at hun skulle be om dokumentasjon. Duster gjør ofte det.
"Det stemmer."
"Dette er bare rot. Er du enig?" spurte Volvats mest misfornøyde medlem.
"Nei," svarte jeg igjen og fikk et blikk som antydet at jeg burde medisineres øyeblikkelig.
*
Med en så imponerende evne til å unngå å høre etter hva som blir sagt og et så smittsomt, elendig humør, håper jeg dama holder seg innendørs eller langt inne i en skog - og i alle fall langt unna stemmesedler og internett - fra nå og til evig tid.
Men hun er dessverre ikke alene. Hun har dobbeltgjengere over alt og i alle aldre. Fordelen for oss andre - som jeg noen ganger er redd er i mindretall - er at de sure, dumme, uforskammede menneskene heller ikke liker hverandre. Hvis de hadde rottet seg sammen, hadde vi andre ligget tynt an.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar