Prosit

Jeg vet ikke hva annet galt jeg har gjort i dag enn å nesten kjøre ned to syklister. Jeg skulle ut av en parkeringsplass, og siden jeg ikke så dem før den ene lente seg nokså plutselig over panseret mitt, kan jeg bare anta at de enten har kommet i rakettfart fra veien og opp på fortauet eller rett og slett materialiserte seg fra tomme luften. Jeg tror nesten mest på det siste.

Da de hadde flyttet seg, kjørte jeg pent og rolig videre. I speilet kunne jeg se at de sprellet med ben og armer samtidig som munnene deres åpnet og lukket seg, og av det konkluderte jeg at de ikke hadde brukket noe og at de sannsynligvis ikke hadde pådratt seg mentale skader.

Det kan hende at den siste diagnosen var litt kjapt unnagjort, men med tanke på landets rettspsykiatriske praksis, er jeg nok ganske gjennomsnittlig når det gjelder saksbehandling.

*

På vei ned bakkene fra Røa til Majorstua, hørte jeg en lyd som minnet mistenkelig om en feil i en katalysator eller en lekkasje i manifolden. Jeg innser at jeg enten imponerer noe inn i hampen her, eller så er det ikke noe som heter lekkasje i manifolden, men jeg mener å huske at det var forklaringen jeg fikk sist jeg var på verkstedet med en bil som pep som en syk fugl.

Det pep altså i ca 200 meter, så begynte en tiltakende uling, og i Smestadkrysset stoppet det en Maserati inneholdende to duster som tok seg dramatisk til ørene mens de ristet på hodet. Jeg pekte nedover og ropte at de sto i feil fil hvis de skulle til Volvat.

En bil med masse rart i

Siden min mann - bilgeniet - ikke kunne "nås fordi abonnenten har slått av telefonen eller befinner seg i et område utenfor dekning", ringte jeg min far, men i det min mor tok telefonen, hadde jeg funnet et håndtak jeg kunne dra i, og da stoppet hele ulyden.

*

Det viser seg at biler er litt kresne når det gjelder å kjøre med brekket nesten på. Normalt varsles slikt både med lyd og lys i siviliserte former rett ved den greia som rattet sitter fast i, men i ettertid har jeg forstått at Karma har brukt bilen min som en idiotvarsler. ("Se opp! Her kommer kjøtthuet!")

Siden jeg ikke lot Karma vinne det slaget, var vi to snart i kamp igjen; Jeg skulle bare en kjapp tur inn på XXL, men de automatiske dørene ville ikke åpne seg. Klokken var fem over syv, og det var masse mennesker der inne, så de måtte jo være åpne for betalende kunder. Jeg tråkket litt frem og tilbake for å gi døren flere sjanser, men den forble stum og lukket.

Da kom det en raggete, møkkete og temmelig stygg kjøter snusende forbi meg bakfra, og dørene gled opp som om de aldri hadde gjort noe annet. Takk skal du faen meg ha.

Jeg latet naturligvis som om jeg plutselig hadde kommet på at jeg hadde noe annet og viktigere fore. En viss stolthet har jeg, tross alt.

I det jeg låste opp døren i første etasje begynte jeg å nyse, og tre minutter etter ble det klart at heisen ikke kom. Fordi jeg på det tidspunktet hadde innsett at man ikke kødder med Karma, smilte jeg og begynte å gå mens jeg tenkte hardt på alle artiklene jeg har lest om at trappegåing gir sprettrompe. Sammen med en nesten kontinuerlig nysing, antok jeg at også magemusklene fikk en del trening.

Én etasje unna målet plinget det lystig i det heisdørene gikk opp, og sekunder etter begikk jeg et nys som fikk nyresteinen min til å flytte litt på seg samtidig som jeg nesten brakk et ribben.

Universet var altså igjen i balanse.

Karma er en bitch, og jeg er egentlig litt imponert.