Når man er på hotell - eller en båt - må man jo ofte overnatte og drikke vin til middag. Og det er det mange som ser på som en verdi i seg selv.
Min helt private teori basert på ikke så veldig mye forskning, er at det å dra fra kontoret ikke bidrar det spøtt til effektiviteten, og at et hvilket som helst møte der folk gadd å stille litt forberedt, hadde gjort jobben minst like greit.
Men jeg respekterer at mange er uenige med meg i det, og jeg respekterer folk som av ulike grunner liker å overnatte borte samt drikke vin på en hvilken som helst ukedag. Det skal jo til og med være sunt.
Det jeg har problemer med er verdiene. For en verdi kan bare fungere hvis man for det første bekjenner seg til den og for det andre at den har en motsats som også er attraktiv for noen - den må posisjonere deg i forhold til konkurrentene dine.
Med andre ord er det prisverdig at du og virksomheten din vil være lovlydig, men siden det er lite sannsynlig at noen andre i virksomheter dere liker å sammenlikne dere med vil flagge at en av verdiene deres er å være lovbrytere, kan det å være lovlydig ses på som en hygienefaktor; altså noe som er like selvsagt som å vaske seg på hendene etter du har vært på toalettet.
*
En verdi jeg vil heie frem er hensynsfullhet. For selv om ingen vil si at de er hensynsløse (altså det motsatte), finnes det en masse virksomheter som løser oppdrag på vegne av kunder ved å være effektive inntil det hensynsløse, men da pleier de å kalle det "effektiv" bare for å være litt ekstra ... effektive.
Nå er det jo ikke bare virksomheter som har verdier. Forhåpentligvis strekker de fleste seg etter noe som gjør livet mer verdt å leve. Selv om man verken har vært på seminar eller tenkt så det knaket over en kaffekopp, gjetter jeg på at en hel haug av oss synes at (for eksempel) humor, vennlighet og generøsitet gjør oss til bedre mennesker.
Jeg skal innrømme at det finnes dager der jeg er selve antitesen av samtlige av verdiene over, men det går alltid over.
*
Andres hensynsfullhet - eller den totale mangelen på den - er helt proposjonal med humøret mitt. Det er nesten litt skummelt. De fleste dager er mennesker, lyskryss, betalingsautomater og heiser så snille med meg at jeg ikke kan begripe at jeg har fortjent det. Jeg høster smil og hyggelige kommentarer, det lyser grønt uansett om jeg kjører eller går, betalingsautomaten er enig med meg i hvilken vei kortet skal stå og heisen står klar i den etasjen jeg er i slik at dørene åpner seg så fort jeg trykker på knappen.
De dagene jeg er litt gretten, er resten av verden om mulig enda verre. Kjøtthuene formelig formerer seg i trafikken, samtlige butikkansatte går inn for å ødelegge dagen min (ofte ved å gi meg for små størrelser) og de lysene som ikke lyser rødt, står og blinker gult. Jeg hater når de blinker gult. Det er et hån mot alt jeg tror på.
"Jeg vet ikke helt, jeg," sier gulblinket, "men du kan jo kjøre hvis du mener det er klart". Hvordan i helvete skal jeg vite det? Det er vel ikke uten grunn noen har ment at det skal være et lyskryss der? Hvis det hadde vært så enkelt at man bare kunne sett seg for, har noen sløst veldig med pengene!
*
Jeg var faktisk i strålende humør helt fra jeg sto opp til nøyaktig klokken 15.13. i dag. På det tidspunktet hadde jeg stått bom stille foran den amerikanske ambassaden og ventet på at en dame og en hund skulle gå over veien i over to minutter. Og det er lenge i en slik sammenheng.
For det første gikk hunden i enden av et åtte meters langt bånd (jeg vet det, for bikkja vår har det samme båndet) noe som medførte at ingen biler kunne kjøre i det tidsrommet fra kjøteren entret gangfeltet fra venstre og til hønsehjernen (eieren) som kom luntende etter i en fart på ca fire meter i minuttet var trygt i havn på det høyre fortauet.
Nesten over, fant loppeskinnet ut at den lurte på hvor matmor var blitt av, så det begynte å gå tilbake. Da det så matmor, snudde det mistenkelig brått og stoppet rett foran den bilen som sto ved siden av meg.
Der avgjorde det at det var på tide å gjøre sitt fornødne. Matmor ble så glad over dette fabelaktige fenomenet at hun stanset og slo hendene entusiastisk sammen flere ganger. For å klare dette måtte hun først sette fra seg to bæreposer og deretter legge håndtaket til båndet under armen. Slik sto hun og klappet og sperret veien for meg, mens hunden hennes laget kø for de som sto på min høye side.
Plutselig gikk det opp for meg hvorfor bikkja ønsket å ha mest mulig avstand til henne, hvorfor den bråsnudde da den fikk se henne og hvorfor den ikke klarte å holde seg til den var over gaten; dama var oppsiktsvekkende grusomt kledd. Det var ikke bare fargene som krasjet, det var mønster på mønster og vadmel blandet med noe skimrende greier.
Et godt råd er ikke å kle seg slik at man skremmer dyr. Og det sa jeg til henne. Selv om hun ikke hørte det, skjønte hun hva jeg mente.
Men hun plukket opp skiten, altså. Det skal hun ha.
*
I morgen er det en ny dag, og jeg får nye muligheter til å øve på å være vennlig og generøs. Bare ikke stå i veien for meg, er du snill.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar