De usynlige

I går så jeg en episode av en av de krimseriene jeg ikke klarer å skille fra hverandre, fordi alle handler om etterforskere i designklær som lurer på hva som har skjedd med et offer som nesten alltid bor i et kjempedigert hus, og som har forsvunnet i en av familiens fem kjempekule biler etter at han eller hun hadde snakket med noen som alle skjønner er et skikkelig dårlig papir.

De pent kledde etterforskerne løste hele gåten fordi en dame gjenkjente sin manns håndskrift på et papir der han hadde skriblet ned en ufin trussel. 

Den kjøpte jeg ikke, altså.

Når så du din manns håndskrift sist? Eller din kones kulepennskriblerier, hvis det er en kone du har? Det er jo ingen som skriver beskjeder til hverandre på papir lenger. Selv handlelister blir sendt på sms og noen har til og med kjøpt en app som hele familien kan benytte og som fungerer som et slags dokumentdelingsprogram.

Da jeg fikk se det avgjørende beviset (trusselbrevet), synes jeg det liknet min manns kråketær, men jeg så det som litt søkt at han skulle skrevet "Leave my family alone or you're dead!!" i et anonymt brev i en amerikansk tv-serie. 

Et eksempel på et trusselbrev. Som du ser, er det nok skrevet av en bakfull danske.

Og da begynte jeg å tenke; Hvem skriver sånne brev? Ikke på ordentlig, for det vet jeg svaret på: det er dumme, kriminelle mennesker. Men hvem gjør det i filmer og serier? Rekvisittøren? Produsenten? Eller kanskje de spurte vaktmesteren? Litt sånn "Hei, du! Vi trenger en hånd her! Ja, også en penn. Tar du med deg en og kommer hit, eller?"

Jeg vil slå et slag for de usynlige hjelperne. Ikke bare de som så vidt kom med på rulleteksten som farer over skjermen i 100 kilometer i timen med fontstørrelse 2, men også de som ikke fikk være med på listen i det hele tatt, og ikke minst vi, jeg mener de, som bare er helt vanlig bakkemannskap. Eller drit i det, jeg mener vi. 

Vi som sørger for at ungene legger i vaskemaskinen, at ektefellen kjøper riktig type Farris og husker å kjøpe Jif. Vi som kommer med subtile hint når det begynner å bli tomt for toalettpapir og som minner om at det er på tide å vaske et bad. 

Som kaster fillete klær, spesielt undertøy, og som vet at setningen "ikke kast denne, jeg liker den, den er favoritten min" ikke egentlig er sant. De som sier sånt vil egentlig bare slippe å shoppe, og hva hadde skjedd hvis ingen hadde shoppet? Jo, butikker og fabrikker hadde gått konk. 

Landet hadde blødd! Og det er det siste Norge trenger. Faktisk hadde hele verden blitt lei seg hvis Norge hadde gått på dunken. Vi er jo et slags forbilde for alle de andre; nøysomme, fornuftige og gavmilde. Vi er de som alle vil være.

Derfor hyller jeg de usynlige. De som ikke bygger landet, for det er allerede gjort, men som i alle fall tar ansvar for å delegerer vedlikeholdet. Hurra for oss.