Tilgi meg

Dette er en hyllest til Siv Stubbsveen og TV3. Siv og TV3 har gitt meg den største TV-opplevelsen jeg har hatt i hele mitt liv, og det inkluderer Lekestue med Vibeke Sæther da man kunne velge et rundt, firkantet eller trekantet vindu og få se en film om hvordan melkekartonger og andre hverdagsprodukter ble laget. Det var en slags forløper til Discoverys "How it's made". Som jeg også gjerne ser.

Men tilbake til den myke, trygge stemmen til Siv Stubbsveen. Midt på 90-tallet bodde jeg i Bergen og dette med å ha flere kanaler enn NRKog nykommeren TV2, var fremdeles litt nytt for meg. TV3 sendte programmene sine i fra utlandet, og kunne derfor omgå en del norske regler. Men det var ikke regler som burde stoppet dem fra å lage programmet "Tilgi meg" med Siv som programleder, det burde vært stoppet av ren, skjær bluferdighet, medfølelse folkeskikk og estetikk.

Siv har også vært hallo-dame i TVNorge. Den gangen skulderputene skulle være kjempesvære.

Programmet var så flaut å se på at det var fascinerende. Det var verken pinlige sykdommer eller kjønnsorgan i bevegelse, det var bare flaut fordi programmets deltakere ikke forsto at de aldri burde ha vist seg på TV.

Her er et utdrag fra Dagbladets anmeldelse av programmet:

«Til «Tilgi meg»-studio kommer folk som har noe uforløst på gang med venner, kjente eller slektninger. Man gråter en skvett for åpent kamera, og ber motparten om tilgivelse for alt fra triviell hverdagskjekling til alvorlige tillitsbrudd. Så kommer motparten og forteller sin historie, det gråtes enda en skvett, det langes over en blomsterbukett eller to, og så skal alt være såre vel.»

Poenget var altså å grave frem gammelt agg og få den ene parten i en konflikt til å tilgi den som hadde skrevet inn til Siv med ønske om å gjenoppta gammelt vennskap. En vakker tanke, kanskje, men det kom bare så utrolig kleint ut.

*

Mitt favorittprogram var da den menneskelige utgaven av Moby Dick (den hvite hvalen, du vet) hadde ønsket å gjenoppta kontakten med sin barndomsvenninne - siden jeg ikke husker hva hun het, kan vi kalle henne Gerda. 

Moby Dicks menneskelige motstykke (henne kan vi kalle Brynhilde) hadde nok litt mindre håndbagasje enn resten av oss, og hun gråt da hun fortalte at hun ikke ante hva som hadde skjedd dem i barndommen og at så vidt hun visste, var det INGEN grunn til at hun og Gerda ikke skulle være like gode busser som de var da de var små. Men hun hadde en gnagende mistanke om at det var noe hun hadde sagt eller gjort som hadde ført til denne umenneskelige adskillelsen som hadde vart i over 50 år.

TV3s produksjonsteam hadde greid å spore opp Gerda og (wow!) plutselig ser vi at de står utenfor en dør med kamera, lyd og lys og en forventningsfull Siv som har favnen full av blomster. Døren åpnes.

Siv: Hei, vi kommer fra Tilgi meg! Har du hørt om oss?

Gerda: Nei ...?

Siv: Vi skal hilse fra din gamle bestevenninne Brynhilde. Husker du henne?

Gerda: Nei ...?

Siv: Brynhilde ber deg tilgi henne.

Gerda: Ok ...?

Siv: Aksepterer du unnskyldningen?

Gerda: Er dere sikker på at dere har kommet riktig sted? Jeg kjenner ingen som heter Brynhilde.

Siv: Du bodde i Gokkeveien 5 i Indre Enfold på 40-tallet, ikke sant?

Gerda: Jo, da.

Siv: Da er det deg, vet du. Gerda vil gjerne at du mottar disse blomstene også håper vi å se deg i studio neste uke!

Gerda: Jeg vet ikke om jeg vil ha disse blomstene ...

Så var vi tilbake i studio og det store spenningsmomentet var om Gerda hadde bladd i minneboken og kommet på at hun egentlig hadde savnet Brynhilde like mye som Brynhilde hadde savnet henne. Eller om hun kun hadde vage minner om en litt underlig, småfet og blek jentunge som alltid klenget seg innpå de andre ungene i gaten og som hun egentlig bare var glad for å bli kvitt da familien flyttet.

*

Studioet var hjemmelaget. Det var ingen tvil om at hele produksjonsteamet hadde bidratt, og heller ingen tvil om at flere av dem hadde en forkjærlighet for aluminiumsfolie. Siv og Brynhilde satt i sofaen - det vil si Siv hadde egen stol, Brynhilde brukte hele sofaen. Jeg lurte på hvor Gerda skulle sitte.

Det ble trommevirvler. Kameraet zoomet inn på de to skyvedørene (som var kledd i flere ruller aluminiumsfolie). Dørene gikk litt ujevnt opp, litt folie avslørte at dørene var laget av sponplater og musikk sørget for at spenningen steg.

*

Bak dørene var det mørkt.

"Vi får prøve en gang til," sa Siv med en optimistisk stemme som ga inntrykk av at dette bare var et triks for å øke spenningen ytterligere. Brynhilde, som nå så ut som en smeltet kjempekokosbolle, tviholdt på en blomsterbukett som hun antakelig skulle gi til sin best friend forever. Buketten så vettskremt og liten ut i den enorme neven hennes.

Nye trommevirvler. Og dørene gled - eller det gjorde de ikke, de hakket - opp, og avslørte .... wait for it ... et overdøvende tomrom.

*

Gerda hadde ikke giddet å komme.

"Å, nei," sa Siv medfølende. Og ingen kunne være medfølende som Siv. "Hva tenker du om at Gerda ikke kom?" ("Feige faen," tenkte jeg, "dette måtte hun jo ha visst om!") Moby Dick var stum, og selv om hun helt sikkert hadde tenkt litt før en gang, var hjernen hennes ikke i stand til å produsere en eneste tanke akkurat da. Den stakkars hvalen var i dyp sorg, men pytt sann. Det var godt TV.

*

I følge Wikipedia var Tilgi meg "et følelsesintimt programkonsept der mennesker som av forskjellige årsaker hadde brutt kontakten, skulle gjenforenes og tilgi for åpent kamera". Jeg ville muligens ha kalt det pute-tv. Og jeg håper inderlig ikke at den hvite hvalen gikk hjem og druknet seg.