I'm a survivor

Kan man være allergisk mot fjellet? Jeg klør i nesa og øynene renner, og jeg er garantert ikke forkjøla. Ikke er jeg lei meg heller, selv om jeg er i ferd med å kjøre et telt, to sekker, mann og barn til toppen av et digert fjellmassiv. Jeg og bikkja skal nok få det fint på hytta. I mørket som kommer om noen timer.

Planen min - før jeg så alle skyene - var å ligge langflat på verandaen og bli sjokkbrun av fjellsolens siste krampetrekninger før den blir blek og kald og bare er egnet til å vise at jeg ikke har vasket vinduer siden hytta var ny i 2007. Det er ikke helt riktig, naturligvis, for hvis ikke jeg hadde gått løs på dem innimellom med Jif og håndklepapir, hadde de antakelig grodd igjen. Jeg har brukt flere år på å finne en nal som passet de bitte små vindusrutene, og siden jeg fant en i sommer, kan det hende at jeg skal bruke min ensomme lørdag på å pusse vinduer.

Det er 280 små ruter bare i stua og etter å ha regnet ut det, fant jeg ut at de egentlig ikke er så skitne. Jeg kommer dessuten ikke til å se så mye ut likevel. Jeg skal lese bok, trene, se på de tv-programmene jeg vil, skrive, spise akkurat den maten og det snopet jeg liker og kanskje sove litt på sofaen akkurat når det faller meg inn.

Jeg må bare passe på å få presset inn alle disse aktivitetene før fjellfolket kommer tilbake. Antakelig i sekstiden i morgen tidlig. For da har de vel frosset nok, tenker jeg.

Det er helt ubegripelig for meg at noen frivillig går opp på et fjell for å overnatte i sovepose og telt. Jeg hadde sett på det som en straff. En umenneskelig straff som verdenssamfunnet burde ha reagert kraftig mot; Familien har pakket mat, klær og lure ting som førstehjelpsutstyr, snus og toalettpapir. TOALETTPAPIR, altså. Bare tanken ...

*

Det plager meg egentlig litt at jeg er så avhengig av sivilisasjonens oppfinnelser som ferdiglaget brød, skiferfliser med varme under, trådløst nettverk og parabolsignaler. Tenk hvis det hadde blitt krig og elendighet? Jeg hadde jo bukket under den første uken bare fordi jeg var bekymret for om tilgangen på min spesiallagede te fra India skulle stoppe.

For ikke å snakke om at jeg ikke kan rense en fisk (noe som forutsetter at den lot seg fange først, selvsagt) eller ribbe en høne (noe som også måtte bety at den frivillig hadde vridd av seg sitt eget hode etter den sa at det var helt greit at jeg spiste den).

Jeg har plutselig fått en plan for kvelden. Jeg trenger Mac'en min, det trådløse nettet og varmluftsovnen, men etter det skal jeg bevise at jeg kan overleve tross alle odds; Jeg skal tråle nettet etter en oppskrift på barkebrød, gå ut og fange bark fra det nærmeste treet (da må jeg gå et stykke for jeg har tvunget min kjære til å fjerne alle trær på tomten siden jeg ikke liker trær heller) og når de to barske karene kommer slitne hjem fra teltturen i morgen tidlig skal det stå et rykende ferskt og fiberrikt brød på bordet.

Her er det bark nok til mange brød. Håper ikke jeg brekker en negl når jeg skal flå et av trærne.

Plan B er å servere muffins fra Toros eminente posesortiment.