Spør først, by på deg selv etterpå

"Du gir så mye av deg selv" er et omkved som jeg tror kom samtidig med at ordet "med" forsvant i formuleringen "du er med videre". Nå heter det bare "du er videre" gjerne fordi "du gir så mye av deg selv". Realityshow og utstemmingskonkurranser har ødelagt mye.

Jeg vil helst reservere meg mot folk som ikke har annet å by på enn seg selv, for når setningen "Du gir så mye av deg selv!" blir brukt, er det gjerne fordi de som byr på seg selv verken er særlig smarte eller har andre kvaliteter bortsett fra å være påtrengende private.

*

Hører du lyden av singlende glass, sier du? Det får nå være. Du har selv valgt å klikke deg inn her. Jeg presser meg ikke inn i stuen din via TV'n en lørdagskveld ikledd en billig kjole mens jeg tramper stivbent rundt på parketten og stikker plastikktrynet mitt så nært opp til en mikrofon jeg bare kan.

Stivbent plastikk i billig kjole # 1

Stivbent plastikk i billig kjole # 2

Ja, jeg har sett "Skal vi danse". Femti prosent pute-tv. Og det er en hel uke siden. Jeg har bearbeidet opplevelsen siden.

Etter "Skal vi danse" så jeg "God kveld Norge". Nå skal jeg innrømme at jeg dyttet innpå et par digre sjokolader, så det kan ha vært årsaken til kvalmen, men dette intimitetstyranniet - hvor kommer det fra og hva gjør det med oss? Og hva gjør det med dem som står frem og forteller om sjelslivet sitt? Vil de angre om noen år? Eller allerede i morgen?

Noen av dem er kanskje bevisste og deler bare litt, men jeg tror mange av dem som stadig går igjen på forsider og som stiller opp i ulike programmer blir litt hekta. Jeg tror det er en slags inflasjon; den ene dagen forteller du at du har fått en ny kjæreste, og uken etter lar du mediene vite at du har gått til psykolog de siste ti årenene, og at du drev med selvskading helt inntil i går kveld fordi forholdet til kjæresten du snakket om i forrige uke var veldig feil for deg.

*

Ikke misforstå. Det er rom for alle. Og at tabuer forsvinner er også fint.

Men kan vi ikke få ta ett tabu om gangen? Fordøye det litt før neste episode av "Pinlige sykdommer" (eller "Luksusfellen" for den sakens skyld)?

*

Jeg synes det står respekt av folk som holder privatlivet sitt privat. Antakelig fordi jeg er helt ute av stand til å gjøre det selv. Andres privatliv og hemmeligheter er derimot trygge hos meg.

Jeg kunne jo sagt at det kom av en solid integritet, men sannheten er en annen, og den er todelt; jeg har en fryktelig dårlig hukommelse, og hvis noen ber meg om å holde kjeft om noe, ser hjernen min sitt snitt til å legge informasjonen rett i fjernarkivet. Jeg glemmer det rett og slett.

Det har ført til et par pinlige episoder, for folk har en tendens til å huske at de har betrodd meg ting, og da ser også jeg at det kan virke sårende at jeg ikke har den fjerneste anelse om hva de refererer til. Etterhvert har jeg blitt ganske god til å legge ansiktet i riktige folder.

I alle fall innbiller jeg meg det, men det kan hende jeg ser ut som et botox-offer. Eller en prøvedukke med det samme uttrykket som en paralysert brystvorte. (Du klarer å se det for deg hvis du bare anstrenger deg litt.)

Den andre årsaken henger sammen med den første: Siden hjernekapasiteten min er nokså begrenset, har jeg ikke plass til annen informasjon enn den som gjelder meg selv.

Fuck integritet. Hello egoisme.

*

Jeg vil rett og slett ha rampelyset for meg selv, og jeg vil ikke bli sladret om. Eller det vil si - jeg kan godt bli sladret om, men da vil jeg høre på. Sannsynligheten for at sladderet hadde vært noe jeg ikke selv har spredt, er forsvinnende liten - med mindre folk rett og slett juger. Og da forsvinner jo litt av sjarmen med god sladder. Juge kan jo enhver idiot.

Selv de som ikke har annet å tilby verden enn sin egen manglende personlighet.