Please, Madame?

Det er ett eller annet i veien med meg. Mange som kjenner meg vil nikke og tenke "endelig en smule selvinnsikt", men det skal de ikke være for sikre på. Jeg har nemlig ikke skjønt hva som er galt.

Situasjonen var som følger: Jeg gikk forbi Majorstuhuset. I en slags kø. Masse mennesker gikk forbi meg - for jeg bar litt tungt og hadde høye hæler - men de fleste gikk i mitt tempo. Samtlige av de jeg så ryggen på ble stoppet av en særdeles ivrig ambassadør for Amnesty. Men ikke jeg.

Når jeg tenker over det, skjønner jeg faktisk ikke helt symbolikken her. (Piggtråd og stearinlys?)
Neste gang jeg ser fyren, skal jeg gå bort og spørre.

Jeg har tonnevis med sympati for Amnesty. De gjør mye bra. Og siden jeg følte meg litt gavmild og siden jeg hadde bestemt meg for å ikke bruke den femtilappen som lå lett tilgjengelig i vesken min på kokosboller, hadde Amnesty nå vært minst femti kroner rikere hvis fyren hadde stoppet meg.

Faktisk hadde han ikke engang trengt å stoppe meg, jeg hadde stoppet helt av meg selv hvis han bare så mye som hadde sett på meg eller smilt litt. Jeg beskylder ham ikke for å være sur, ikke på noen måte. Men han ignorerte meg rett og slett. Det var liksom ingen reaksjon i det hele tatt. Og det var litt rart, for jeg er ganske sikker på at han oppdaget meg der jeg gikk i køen mens jeg enda var et stykke unna.

Slik jeg ser det, er grunnen til at jeg ikke ble stoppet én av to:
1 Han vurderte meg som så blakk at det ikke var nødvendig å spørre
2 Han mente at jeg var en empatiløs, angstbitersk kjerring som det uansett ikke var verdt å kaste bort tid på å snakke med.

Jeg tror mest på det siste. Ikke fordi jeg ser spesielt velstående ut, men fordi jeg er datter av min mor.

Min mor blir heller ikke tilsnakket av mennesker som ber om almisser. Eller det vil si; en gang var det en som tok mot til seg, men til min mors store overraskelse sa han "Deg er'e vartfall ikke no' vits i å spørre," og det var nok helt riktig. Hun gir gjerne til veldedighet, men da vil hun velge det selv.

Etter å ha blitt ignorert av en som kanskje selv har vært politisk flyktning, ble jeg litt nysgjerrig på om det var flere verdig trengende som forholdt seg til meg på samme måte. Rundt hjørnet ved Krogh optikk satt den første tiggeren. "Please, please," sa han til de som gikk foran meg. Til meg: total stillhet.

Jeg snudde og gikk forbi ham igjen, men da var han opptatt med å klø seg, og da så han ikke på noen. På vei tilbake skjedde det samme som første gang; "Please, please," og så; nada.

Nå burde jeg være glad for å slippe å bli mast på for hver 20. meter bortover Sørkedalsveien, men jeg ble så deprimert av å bli oversett av tiggere og organisasjonsarbeidere at jeg ble helt ute av meg. Det førte naturligvis til at jeg måtte kjøpe trøstekokosboller. Som jeg øyeblikkelig spiste.

Hundre meter etter - da jeg passerte den siste tiggeren før jeg rundet hjørnet til leiligheten - hørte jeg plutselig "Madame?".

Jeg ble så glad at jeg stoppet og rotet rundt for å finne småpenger. Og det hadde jeg hatt, hvis jeg ikke hadde kjøpt de tre kokosbollene.

I slike tilfeller teller ikke tanken. Jeg innser det.