L'etat c'est moi

"Hvis bare alle hadde gjort sånn som jeg sa, hadde verden vært et bedre sted," sa jeg. "For deg, ja," sa min sønn. Ja, og hva så? Det hadde ikke blitt noe særlig verre for resten av verden, så da holder jeg på mitt forslag om at alle burde gjøre slik jeg sier.

"Størst mulig lykke for flest mulig mennesker" er jo en fin veiviser, men fungerer det i praksis? Slike tanker baler jeg med mens jeg banner over at ungene nok en gang har glemt å rette ut klærne før de legger i vaskemaskinen. Hvor vanskelig kan det være, liksom?

Men jeg har i det minste lært dem å stappe klær inn i vaskemaskinen, og de kan til og med sortere vask og bruke rett vaskepulver og temperatur til de ulike typene skittentøy. Noe riktig må jeg jo ha gjort.

*

Tilbake til utilitaristene og moralfilosofien; Hvis verden skulle samles om ett mål, kan det vel ikke være noe annet enn at flest mulige skal bli så lykkelige de kan? Men hvis flest mulig skal bli veldig lykkelige, kan det hende at noen må ofre noe, og er vi villige til det?

Sett at lykken til 99,99 prosent av jordens befolkning var avhengig av at de resterende prosentene måtte finne seg i å bli veldig lei seg. Hadde det vært ok? Og hva hvis de 0,01 prosentene rett og slett ble nødt til å flytte - eller kanskje til og med dø - for at majoriteten skulle bli sånn noenlunde happy, hadde det vært ok? Ja, sier du. Men hvis familien din eller du var en del av de 0,01 prosentene, er du like sikker da?

Jeg vet ikke. Selvsagt vil jeg ikke ønske livet av noen (i alle fall ingen av de jeg liker), men dette tankeeksperimentet er ikke så enkelt som man kunne tro. Filosofer har gjort en karrière av slikt i årevis.

*

Derfor tenkte jeg at det snart var nok grubling. Hvorfor ikke prøve min metode et par tiår? (Metoden må jo få satt seg litt.)

"Birgittes metode" kunne den bli kalt. Jeg hadde selvsagt gjerne tatt i mot en Nobelpris eller to for disse revolusjonerende tankene for metoden er vakker i sin geniale enkelhet;

Birgitte bestemmer. Punkt slutt.

*

Mens jeg funderte og konkluderte, hadde jeg brettet 20 håndklær og gått over alle flater med Jif og tørkepapir. I det jeg skulle ta meg en velfortjent kopp med te, kom tvilen snikende som hodepine en fredag ettermiddag: Det går ikke. Jeg kan ikke gjøre det. Jeg må trekke meg fra diktatorstolen før jeg har satt meg i den.

Vata-te i en kopp fra Svingen møbler og interiør

Grunn? Jeg kom til at jeg hadde kjedet meg til døde. Ingen motstand, bare en gjeng med smilende nikkedukker som gjorde akkurat det jeg sa. Ikke bare hadde jeg mistet muligheten til å skylde på noen hvis ting gikk galt, men jeg hadde heller ikke hatt noe å klage på. Og klaging er en uvurderlig del av menneskers psykiske helse. Det må bare ikke bli for mye kos med misnøyen. Den må ikke ta helt over, hvis du skjønner.

Baksnakking og sladder kunne jeg heller ikke holde på med, for jeg måtte jo ha vært et godt forbilde, og jeg hadde jo ikke hatt noen å sladre sammen med.

*

Mens jeg sto og stekte kjøttdeig, kom jeg igjen til å tenke på dette med lykke for flest mulig mennesker. For hvis "Birgittes metode" var det som skulle til (for at alle skulle bli lykkelige) blir jeg jo nesten nødt til å ofre meg.

Ok, da. Greit. Men vit at jeg tar på meg diktatorjobben for dere og ikke for meg selv.

*

Kanskje var de sånn det begynte for flere av mine forgjengere; Cæsar, Pinochet, Pol Pot, Mao og Gadaffi.

Latvias selvutnevnte president fra 1936 til 1940; Kārlis Augusts Vilhelms Ulmanis 

Godt for meg at jeg har en familie som setter meg på plass. Så får jeg heller tilgi at de ikke greier å ta ned buksebretten før vask. I alle fall så lenge de fjerner brødsmuler fra kjøkkenbenken og rydder i klesskapene sine med jevne mellomrom.