Druer vs. rosiner

«Har du smakt rosiner, går du ikke tilbake til druer!» sa Harald Eia i en sketsj der han hadde forelsket seg i en svært gammel dame. Jeg satt og lurte på hvordan han orket å holde masken. Hvis jeg hadde sett sketsjen nå, hadde jeg lurt på hvordan den gamle damen orket å ha den unge jyplingen så nært innpå seg.

Tiden går, og aldersmessig er jeg vel omtrent midt i mellom en drue og en rosin. For uansett hvor mye penger jeg legger ned i kosmetikk, kremer, injeksjoner og kirurgi er rosinen endestasjonen. Druer er et tilbakelagt stadium. Og nå som druene kommer uten stener, kan jeg ikke skjønne at noen kan foretrekke en skrukkete rosin. Rosiner har rett og slett mistet en av fordelene sine. Om ikke den eneste.

«Rosiner er søte,» sier du «druer kan være sure». Ta det fra meg; rosiner kan være ganske biske. I alle fall den menneskelige utgaven. Mine forbilder er gamle rosin-damer som ikke legger en eneste skrukkete finger i mellom.

Min mormor - apropos rosiner som ikke sukrer pillen - som i 2008 var 88 år hadde fått høre at jeg var intervjuet i forsvarets blad F (Forsvarets forum) og hun ville gjerne lese intervjuet. Så jeg sendte henne et eksemplar.

På det tidspunktet var jeg et hakk røffere enn Tårnfrid, og det kom godt frem i intervjuet der jeg stilte opp i mink og en bag fra Louis Vuitton (til mitt forsvar; jeg trodde vi skulle gjøre intervjuet på kontoret og hadde stappet både kåpen og bagen inn i et arkivskap).

Intervjuet er godt skrevet. Intervjuobjektet burde imdlertid vært internert og tungt medisinert for sitt eget og samfunnets beste. Det så jeg ikke helt omfanget av da, så da jeg puttet bladet i en konvolutt og sendte det til min mormor, tenkte jeg nok at hun kom til å bli litt stolt av sitt eldste barnebarn.

En måned etter var vi i bursdagen hennes. Hun hadde naturligvis bakt alle kakene selv, pusset sølv og rundvasket huset - og det sannsynligvis etter at hun bare timer før hadde kommet hjem fra en tur i byen der hun hadde hjulpet «de gamle i Sandefjord». Hvis noen lurer på hvor Tårnfrid-genene mine kommer fra, er svaret i en alltid spotless leilighet i Sandefjord.

Da vi skulle gå, tok hun rundt albuene mine (hun er ca 30 centimeter lavere enn meg) kikket opp på meg med de knallblå øynene sine og sa «Tusen takk for at du sendte meg det intervjuet, Birgitte. Det var interessant å lese det. Men jeg må vel si at jeg hadde trodd at du var et godt menneske.» Altså var jeg ikke et godt menneske.

Den kommentaren sved helt til vi kom til Lier. Og selv nå klarer jeg ikke helt å le av den. For det var jo så sant! Jeg fremsto som en jævla tulling! En selvopptatt turbo-tulling! Og det verste er at jeg ikke er helt sikker på om jeg ville fremstått bedre nå - fire år etter.

Portrettintervjuer kan være morsomme å lese, men det er sjelden jeg får et godt inntrykk av den som blir intervjuet. Enten blir det klysete, eller så blir det krampaktig morsomt eller så blir det sukkersøtt og klissete. Eller alt på en gang. Men det er dessverre ikke sagt at det gir et galt blide.

Sannheten er vel at vi alle er både klysete, krampaktige og klissete innimellom og at et intervju er et øyeblikksbilde man ikke helt har kontroll over.

Også får man bare gi faen. For oss som er på vei til å bli rosiner, er det en viktig lærdom.