Svensker

Svenskene er liksom litt bedre enn oss. Litt mer sofistikerte. Antakelig er det fordi de har så kult språk. Nesten hva som helst blir bedre hvis man bare sier det på svensk. «Hur bra som helst» er et godt eksempel. På norsk blir det til kjedelige «fint» eller «veldig fint». Og det får jo ikke opp moralen hos noen.

Den kuleste svensken av alle er Ernst.

Ernst Kirchsteiger.

Han leder et program på svensk TV4 som heter «Sommar med Ernst», der han rolig og elegant drar sin ca to meter lange kropp rundt i Sverige. Med enkle grep svinger han hvitmaling, solide planker og gardiner han syr selv over en falleferdig rønne og hey presto! så er det blitt til den lekreste sommarstugan du kan tenke deg.

Alt mens han blander en salat av grønnsaker han har dyrket frem selv. Eller ‘odlat fram’ som han ville sagt. Ernst kunne antakelig fått meg til å se på fotball hvis det var han som hadde kommentert det. Det er nemlig ikke bare hva han sier, men måten han sier det på.

«Det doftar ... nytvättad lakan,» sier Ernst intenst mens han går på en grusvei mellom to knallgule rapsåkre for å illustrere hvordan sommeren er i Skåne. Og jeg blir umiddelbart satt tilbake til duften av laken som har hengt til tørk på en god, gammeldags tørkesnor.

Ernst har med én eneste formulering radert bort det faktum at jeg vokste opp midt i industriområdet Grenland, der både biler og klesvask jevnlig ble utsatt for et fint og etsende sementstøv fra Norcem-fabrikken.

*

Ernst blir filmet mens han går barbent i sanden, og jeg drømmer meg tilbake til min barndoms sommer da det alltid var fint vært, og da hele skoleferien ble tilbragt på et svaberg.

At vannet vi badet i var fullt av dioksiner ettersom Grenland også hadde en stor PVC-industri som dumpet møkka si rett i Frierfjorden, har jeg glemt når jeg ser Ernst slentrer rundt og plukker opp pinner han skal lage lysestaker av.

Vanligvis ser jeg ikke forskjellen på shabby chic og søppel, men når drivveden får et strøk hvitmaling av Ernst Kirchsteiger blir det vakkert. Eller ‘underbart’ som Ernst ville sagt.

Dioksiner er for øvrig avfallstoffer fra PVC-fabrikkene og kan føre til både dårlig appetitt og fosterskader hvis man blir utsatt for det. Jeg fikk ikke noen av delene, men det kan jo forklare en hel del annet.

Dioksiner er kjempeskumle greier.

Hvis Ernst hadde laget programmer fra Grenland på 80-tallet, ville han sikkert klart å fremstille giften i vannet som eksotisk og attråverdig. Som et sjeldent krydder, tipper jeg.

"Alle dessa exotiska kryddor," kunne han ha sagt. Mmmmmm.

«Detta er gött,» hadde Ernst kanskje sagt om blåskjellene i Frierfjorden, og alle hadde trodd på ham selv om Sissel Rønbeck, som var miljøvernminister på den tiden, løp rundt seg selv, grønn i ansiktet, og lovet at hun skulle avgifte fjorden nok til å bade der, og at vi som bodde i nærheten skulle kunne spise fisken derfra, innen årtusenskiftet.

Måten Ernst sier ‘gött’ på er Ernts’ egen måte å si ‘godt’ på. Og det er naturligvis bedre enn ‘godt’.

*

Andre svenske opppussingsprogrammer går også langt utenpå de norske.

Ett eksempel: TVNorge har både norsk og svensk versjon av et program der en snekker kommer hjem til håpløse individer som energisk har gått i gang med å rive ned vegger og tak, for så å bli totalt tiltaksløse når de innser at oppgaven de har begynt på er for stor.

De synker ned i apatien og sitter der med skilsmissepapirene (for sånt tærer visstnok på forhold) til snekkeren kommer hjem til dem og skjeller dem ut for å få dem til å ta seg sammen. Eller ‘räta upp seg’ som den svenske snekkeren ville sagt.

På norsk: Sinnasnekker’n. På svensk: Arga snickaren.

Når de er ferdige med prosjektet og alle er venner igjen, sier den norske snekkeren «Her ble det jo fint» mens den svenske bruker ord som snickarglädje, mysigt og mustig. Det er til å bli helt forelsket av.

Svenskene har til og med koselige skjellsord. Hvis noen hadde kalt meg en satmara, hadde jeg ikke blitt sur i det hele tatt. Hadde de sagt at jeg var en kjerring, hadde jeg blitt nødt til å banke dem opp littegrann. Men bare til de ba om unnskyldning. Eller ‘ursäkta’, som de sier så pent rett over grensen.