Fordi han fortjente det

Det har hendt at jeg har sagt ting i offentlighet som min mann mener at kan stille ham i et dårlig lys. Noen ganger blir jeg konfrontert med at jeg også har formidlet slikt skriftlig, men det å være en misforstått forfatter er jeg ikke alene om.

Jeg er bare snill og god og mener oppriktig at i den grad jeg henger ham ut, er det gjort med kjærlighet. Dessuten er jo all PR god PR. Sies det. Men det er bare jug.

Uansett har jeg en verdig motstander. Han kan ta igjen, men han gjør det sjelden. 

Før jeg ble så harmonisk som jeg er nå, hendte det at han klarte å provosere meg. Han kan få Dalai Lama til å spytte på seg. Det er jeg helt sikker på. Dessuten kan han være veldig dum. Cirka hver fjerde uke. Ikke rart at jeg blir litt opprørt innimellom, med andre ord.

Det var derfor ikke spesielt oppsiktsvekkende at jeg reagerte litt ... la oss si spontant ... da han insisterte på at fyren vi så på TV het Russel Crowe og ikke Kevin Spacey, slik jeg visste. Det skjer til stadighet at han er påståelig når det gjelder skuespillere. 

Jeg prøvde å forklare at Crowe er litt mer macho enn Spacey, men det gikk ikke inn. Til slutt ble jeg så lei at jeg nektet å ligge med hodet i fanget hans, og jeg flyttet meg over til den andre sofaen. Han tok meg i én arm og én fot og bar meg tilbake mens han flirte. Jeg gikk rasende tilbake og snart svevde jeg svært lite grasiøst over stuebordet igjen. Dust.

For å gjøre en ikke så lang historie enda kortere; det endte med at jeg bet ham - han er dobbelt så tung som meg og løfter sin egen vekt til folk begynner å kjede seg, så jeg har ikke så mye å stille opp med. 

Jeg er ikke stolt av det bittet. Men da jeg fikk blodsmak i munnen, var jeg i det minste ikke så forbanna lenger. Det mener jeg teller til min fordel. Han holdt på å le seg fillete. Og han lo enda mer da jeg i fortvilelse ringte Volvat. Jeg var redd at jeg kunne ha påført ham en alvorlig infeksjon og at han plutselig kunne krepere. Mens han var på badet, for eksempel. (Og da måtte jeg ha brukt badet i underetasjen, og der var det bare dusj, ikke massasjebadekar.)

Min samtale med Volvat gikk slik:

Jeg: Jeg trenger å snakke med noen om et bitt.

Sentralbordet: Du skal få snakke med en sykepleier. Et øyeblikk.

Sykepleier: Hva kan jeg hjelpe deg med?

Jeg: Jeg lurer på hvor farlig det er å bli bitt av et menneske?

Sykepleier: Jeg tror nok du må snakke med en lege. Et øyeblikk.

Legen: Ja, hallo, det gjelder et bitt?

Jeg: Ja, jeg har hørt at det er mer farlig å bli bitt av et menneske enn et dyr. Stemmer det?

Legen: Kan jeg spørre om hva som har skjedd?

Jeg: Jeg har ... jeg har kommet til å ... det som skjedde var ... jeg har ... bitt min mann ...

Legen: Hahahahahahahahahahahahahahahahaha

Jeg: ? Mener du at han ikke trenger sprøyter eller noe?

Legen: Hvis han får høy feber, mister bevisstheten eller begynner å se dobbelt, kan du ringe oss, men jeg har aldri hørt om noen som har fått stivkrampe av å bli bitt av sin kone.

Amatør.

Jeg vurderer forresten å sjekke om mine bekymringssamtaler til Volvat er logget. Hvis de er det, kan det nemlig brukes mot meg. Av noen som vil fremstille meg som alt annet enn den harmoniske koseklumpen jeg egentig er.

Den andre samtalen som kan være logget kom etter at han hadde hoppet rundt på gulvet i flere minutter og oppfordret meg til å prøve å slå ham. (Ikke lat som du ikke stadig opplever det samme med de du lever sammen med.)

Han var høy på opplevelsen av å ha gradert til brunt belte og anså at han var på toppen av næringskjeden. Jeg kjedet meg.

Men hvis det er én ting som definerer min kjære, er det at han ikke gir seg. Det skal han ha. Så han fortsatte med masingen «kom igjen, da. Du klarer ikke slå meg, så!» Men tenk, det klarte jeg. Så blodet sprutet. Han ble så paff at han bare ble stående å glo. Og det var jo dumt, for vi hadde et ganske nytt teppe.

Så jeg ringte Volvat igjen:

Sentralbordet: Du skal få almennavdelingen. Et øyeblikk.

Sykepleieren: Ja, det var Frisch, ja?

Jeg: Ehh ... min mann blør en del fra leppen ... bør vi gjøre noe med det?

Sykepleieren: Hva har skjedd?

Jeg: Han klarte ikke holde oppe guarden ...?

Sykepleieren: Hva?

Jeg: Han kom til å ... bli slått?

Sykepleieren: Ok, da bør dere nok komme ned hit, det kan høres ut som han bør sy.

Vi dro ikke på Volvat. Men det kan hende vi burde ha gjort det. Grunnen til at vi ikke dro, var nok mest hans stolthet. Men jeg pushet ikke, jeg heller. Nå har det grodd pent og vi snakker nesten aldri om det. Bortsett fra når jeg nevner det. Og det er bare hver gang han trenger å bli jekket litt ned. Maks et par ganger i uken.

Jeg sa tidligere at det er sjelden han tar igjen. Når han gjør det, er det imidlertid gjennomtenkt og grusomt.

Etter at vi fikk hundevalp, hendte det et par ganger at vi fant ting inne som burde vært ute. Slike ting alle fornuftige hundeeiere fjerner med poser. Jeg fant en slik ting (for dere som har mistet tråden nå: en hundebæsj i litt sticky plast) i en lekebutikk, og den la jeg foran klesskapet til min mann. Han brakk seg og svor på at bikkjehælvete skulle flås. Jeg tisset nesten på meg av latter.

Slikt mener jeg er noe et hvert familiemedlem må finne seg i fra tid til annen. Uten å bruke en masse ressurser på å hevne seg. Men å legge lekedritt på soverommet, var åpenbart å gå for langt.

Her er det på tide å fortelle at jeg den gang var livredd edderkopper.

Et par helger senere var vi på hytta, klare for å legge oss. Jeg skal ikke gå i detaljer om hva jeg sover i, mest fordi det ikke er så mye å si om det, men også fordi dette leses av foreldrene mine og enkelte mindreårige.

Jeg brettet dynen opp for å smette under og reagerte ikke på at det sto en idiot i soveromshjørnet og fiklet med mobilen sin.

Kort fortalt: Sengen var full av digre edderkopper med røde øyne og jeg ble filmet mens jeg hylte flere stygge ord enn jeg visste at jeg kunne. Jeg var rabiat allerede før jeg oppdaget at jeg ble filmet. Jeg husker bare bruddstykker av det neste døgnet, men jeg husker at jeg vurderte anmeldelse og at jeg fikk et nytt hysterisk anfall da jeg kom ut på badet neste morgen. Der lå det enda en livsfarlig, ondskapsfull og giftig plastedderkopp.

Når jeg tenker meg om, synes jeg at han fortjener at jeg hevner den episoden. Det er flere år siden, men hevnen serveres som kjent best kald. Og jeg tror han bør forberede seg på minusgrader.

Toppkarakter

Dagens happening har vært en tur til Tønsberg og et møte med en brannmann som sa at brannsikkerheten på hytta vår er forbilledlig. «Forbilledlig» må regnes som en god karakter. Og vel så det. 

Jeg har nesten ikke vært så stolt siden jeg leste karakterboken min i tredjeklasse på barneskolen; «Fortsett som du stevner,» sto det der. Gudskjelov gjorde jeg ikke det. Da hadde jeg for eksempel fremdeles gått i hjemmesydde skinnklær med frynser og lest Nancy Drew. Og ønsket meg et bokmerke til å ha i bibelen min.

«Forbilledlig» er en beskrivelse som ligger i motsatt ende av skalaen når min mann snakker om sine medtrafikanter. Det er absolutt ingen kjærlighet eller forståelse å spore når min kjære snakker om andre billister. 

Rart han ikke har lært, tenker jeg. En sommerdag da vi enda hadde barn i barnehage, brølte han forbi en sinke i et kryss, mens han ga uttrykk for sin misnøye med kommunister, tannløse og teite bilister som sørget for at han ikke nådde barnehagehenting med de sedvanlige 30 sekundenes margin. 

At bilisten han kjørte forbi hadde vinduene åpne (det var jo varmt) hadde jo ikke vært så farlig hadde det ikke vært for at min kjære kjørte åpen cabriolet, og sjåføren han kjørte forbi var husverten vår.

Jeg er ofte enig med min mann når han klager på andre bilister, men det hjelper jo ikke å kalle dem rottehjerner og ambøbetryner. De ligger foran oss okke som. Det som hjelper (har min mann funnet ut) er å ligge 20 centimeter bak støtfangeren deres.

Til dags dato har det ikke skjedd at ikke en forskremt pensjonist har blinket inn og parkert langs veiskulderen når vi er på vei til fjells. Min kjære som ellers er en fredelig og svært fornuftig mann, ler ondt og jeg er sikker på at fanden selv misunner ham den fryden han føler når han kjører forbi det skrukkete, skjelvende pensjonistnervevraket. 

De 10-20 første gangene prøvde jeg å få øyekontakt med gamlingene og formidle en slags unnskydning, men nå ser jeg bare stivt fremfor meg og gir f. Det skal visst være den enkleste veien til sjelefred; å gi f, altså. Mye raskere enn å meditere og ikke så slitsomt som enkelte yogaøvelser. 

Og apropos øvelser; jeg kan muligens takke kjørestilen hans for min flate mage. Det krever styrke å ikke slenge rundt i setet i enkelte av de svingene.

Jeg kan kanskje ha gitt inntrykk av at han kjører som en gris. Det er i så fall ikke en riktig beskrivelse. Han er en svært god sjåfør som kun har et par prikker i førerkortet. Og det kan skje den beste. Disse 50-sonene kommer ofte overraskende og noen ganger er de kamuflert bak bitte små tettsteder. Feigt, er det. Selv definerer han kjørestilen sin som passiv-aggressiv. Det er ikke lett å se at den er passiv.

Her er et dagsferskt eksempel på en bilist som  fikk "hainsduindihirnischisse!" slengt etter seg. Det er et banneord min mann plukket opp mens han jobbet i Sveits, og er visstnok et velment spørsmål om vedkommende har bæsjet på seg i hjernen sin. Bruk av utenlandske banneord er et sikkert tegn på at min sjåfør er i godt humør.

De gangene min mann har blitt foreviget langs veien, har det skjedd mens han har kjørt min bil hvilket medfører at brevet fra politiet kommer til meg. Og hver gang (vel, det kan være at det korrekte hadde vært å si «begge gangene» men man skal jo ikke sjekke en historie i stykker heller) har jeg ringt onkel (politi) - som merkelig nok alltid har vært en tante - og sagt at «det var nok ikke meg som kjørte». Tante politi svarer med en liten latter at «nei, det kan jeg vel egentlig se» og jeg oppgir navn og andre opplysninger på forbryteren. Sist gang stoppet hun meg og sa «det er greit, vi har opplysningene allerede». 

Det er ikke noe galt i å få en bitteliten bot nå og da. Eller jo - det er galt, men det er ikke det verste man kan gjøre. Alle har vel sitt. Og jeg mener at det å ringe politiet å si i fra om hvem det var som er rett adressat for innbetalingsblanketten må være greit, selv om vi har fellesøkonomi og det slik sett ikke hadde gjort noen forskjell. Men det mener ikke min mann. Han mener i dypt alvor at jeg har angitt ham. 

For en hårsårhet. Han skulle bare visst hva jeg sitter og skriver om ham nå. Men altså bortsett fra en hårsårhet man ikke skulle ventet av en skallet mann - unnskyld, kjære; en mann som barberer hodet annenhver dag - er han virkelig forbilledlig på de fleste andre områder. Jeg er bare litt omstendelig når jeg skal få det frem.

"Hei, gamla!"

For noen er livet enkelt. Jeg tenker særlig på reklamemakere. Damebladet tara - som faktisk er nokså relevant og innholdsrikt for oss over 40, og som skriver navnet sitt med liten t - har skaffet seg en reklameperson som ikke har skjønt filla av målgruppen sin. I alle fall hvis målgruppen er meg.

Og det tror jeg at det er. Særlig hvis jeg skal dømme ut fra det som lå i postkassen min i dag.

«Hei, Birgitte! Vil du ha mer ut av livet?» spør de, og gir inntrykk av at jeg kommer til å få alt jeg ønsker meg hvis jeg bare begynner å abonnere. Ikke bare får jeg alt jeg ønsker meg, men de slenger på et juggelarmbånd i tillegg. Noe jeg definitivt ikke ønsker meg.

Hele tre blader og ett armbånd skal jeg få. For kun 129 kroner. Verdien er hele 499. Og bare for å gni det inn, gjentar det at det inkluderer norsk design. 

Jeg er en av dem som tror på at lykke faktisk kan kjøpes, men til den prisen pleier det å være en bøtte med is fra Ben&Jerry’s.

Hvor dum tror de at denne gamle kjerringa er? Tror de for det første at jeg vil ha et tilbud bare fordi jeg er mer enn fem år eldre enn jeg helst ville vært? Tror de at vi er på fornavn? (Jeg hadde ringt og kjeftet dem opp hvis de hadde skrevet «Hei, fru Frisch», så der var de kanskje smarte likevel.) 

Og tror de at det er å anse som en fordel å gi meg noe som ikke engang kan kastes i søpla, men som helt sikkert må sendes til dynga som spesialavfall? Og er det nødvendig å smøre ut over 25x35 cm glanset papir at jeg er 40+? Tenk om noen som ser dette tror at det refererer til klesstørrelsen min???? Man kan jo få en hetetokt bare av tanken.

Her har jeg prøvd å vise størrelsen ved hjelp av den klypen jeg normalt bruker når jeg skal ta ting med salt. (Å, DEN var dyp.)

Forresten: Hadde de ingen konvolutter? Antydninger om min alder vil jeg nemlig helst ha i anonyme konvolutter. Eller ikke i det hele tatt.

Min nest største bekymring er hvordan jeg skal bekjempe tyngdekraften, og da velger jeg heller å kjøpe Illustrert vitenskap en gang i blant. De har de også en mer rasjonell tilnærming til stjerner. Vi krepser er nemlig ganske smarte.

Miljø og sånn

På min vei til posthuset i dag møtte jeg en jente som sa «Do you want to save the world today?». I stedet for min sedvanlige svake hoderisting sammen med et ørlite smil som er ment å si «Jeg har ikke tid til å snakke med deg, men du er sikkert et hyggelig menneske likevel," stoppet jeg og svarte «No.»

Det er jo grenser for selvtilliten min. Bitte lille meg, redde en hel verden, liksom? Nei, den må du på landet med, vennen min, og nå står du midt i Majorstukrysset.

Den unge entusiasten så på meg som om jeg hadde sagt noe veldig merkelig på et språk hun nok mente at hun burde forstå, men etter et langt sekund valgte hun en variant av ctrl + alt + delete og gjentok som et hjernevasket sektmedlem «Do you want to save the world today?». 

Jeg så ingen grunn til å revudere mine overmenneskelige evner og gjentok «No.» mens jeg prøvde å se litt forbi sjelens speil, men der inne var det tomt.

Jentungen kom fra Greenpeace. Jeg er verken grønn eller særlig fredfull i dag. Det var et karmakrasj av dimensjoner. 

Det er ikke det at jeg ikke vil gjøre mitt for å sikre at mine mulige barnebarn skal nyte planeten om 40-50 år; jeg sorterer både flasker og aviser, jeg. Og en gang skal jeg sette meg inn i hva jeg skal bruke de blå og grønne posene til. De som noen hadde lagt foran døren vår en dag. Sammen med noen aviser og litt reklame jeg heller ikke hadde bedt om. 

Jeg kjøpte til og med en helsikes dyr dieselbil fordi jeg leste i avisen at det var så lurt. Med diesel, altså. I år har imidlertid de som heiet på diesel ombestemt seg, etter hva jeg kan forstå, men jeg får holde ut et halvår til, kanskje diesel blir moderne igjen. 

Klesskapet mitt er også et lysende eksempel på min miljøbevissthet; jeg har klær og sko fra forrige århundre jeg fremdeles bruker. Klær fra billige kjedebutikker er visstnok et veldig dårlig valg hvis man skal være miljøbevisst - klær derfra blir for det første flydd inn helt fra Kina eller der omkring, de blir sydd av barn med bitte små hender og fandens oldemor holder englebarna i ørene. Kan jeg ha lest. 

Så jeg går i bue rundt butikker som har flere enn ett eksemplar av hvert plagg hengede fremme. 

Noe som får meg til å gå mye. For disse kjedebutikkene er jo snart de eneste som har råd til å bli værenede i Bogstadveien. Men gåing er jo også bra for miljøet. Og for meg. Dette nærmer seg et kinderegg. Mine barnebarn vil være stolte av meg. Kanskje de tilgir at jeg ikke etterlot dem en smule når de forstår at jeg gjorde det jeg kunne for miljøet? 

Jeg gikk bare videre fra den idealistiske jenta, for jeg antok at hun ikke ville sett humoren i at jeg hadde sagt «Do you know what? If we had dolphins, we would eat them too».

Flådde sauer og hybelkaniner

Jeg er helt ute. Interiørmessig. Alt jeg tenker på når jeg ser bilder av hvite stolovertrekk, pene kvister i enorme vaser og innslag av rosa i form av puter eller store hjerter hengt opp på veggen (eller som pynt under lamper) er; "STØV! Hvem i svarte er det som tørker støv her?"

For et par år siden hadde vi en håndverker som praktisk talt bodde hos oss fordi jeg fant nye oppdrag til ham hver dag. Han var flink til å snekre, men jeg er ikke sikker på at han kunne lese. Eller regne. Eller stemme ved valg. Men det gjorde ikke noe, fordi det var snekringen som var det eneste jeg trengte av fyren. 

Han var tidlig oppe. Det var også en fordel. En morgen overhørte jeg en samtale mellom min mann som var på vei til jobb og snekkeren som akkurat skulle begynne på jobb:

Snekker: Er begge disse bilene dine, eller?

Min mann: Ja ...

S: Har du TO amerikanske sportsbiler?

MM: Ja ...

S: Får du lov av kona di å ha TO amerikanske sportsbiler???

MM: Vel, jeg spør liksom ikke henne ... (det han mente å si her var sikkert noe annet, men han prøvde sikkert å være litt kjekkas).

--

Så hørte jeg ikke mer. Jeg tror snekkeren kanskje ble stum og min mann dro antakelig på jobb så fort han kunne. I min bil, tipper jeg. Hans biler trengte sikkert et verkstedbesøk eller to.

Dagen etter spurte jeg om snekkeren kunne bygge inn et rør som noen hadde lagt åpent i en trappegang, og han spurte om jeg ville ha den i to nivå, slik at jeg kunne sette nips på den. Jeg var usedvanlig klar i kroppsspråk og tale da jeg formidlet at jeg ikke ønsket en nipshylle. 

Han smilte som en sol: «Ikke nips, altså! Ja, jeg sa det til mannen din; du er drømmedama.»

Ikke verst. Min aversjon mot nips blir satt pris på av menn. Noen i alle fall.

For etter det jeg kan se av interiørmagasin, er det flere menn som godtar mengder med nips enn de som ikke gjør det. Etter hva jeg kan forstå, lever de fleste menn og kvinner i en miks av flådde sauer, duftlys, drivved og pynt laget av sink. 

Og jeg som ble så glad da jeg fikk høre at shabby chic var ut! Det har irritert meg grenseløst at noen skamløst fester prislapper på det vi andre ser på som halvgod fyringsved eller møbler noen glemte å ta med seg på fyllinga (sorry; gjenbruksstasjonen) i 1990.

Vi minimalt med nips hjemme. Det lille vi har, synes min mann at vi burde kvitte oss med, men et sted går grensen. Hadde han fått bestemme, hadde vi ikke en gang hatt tepper. Jeg måtte presse frem et par krokodilletårer for å få aksept for pynteputer i sofaen.

Så langt har jeg tapt kampen om gardiner. De eneste som kan se inn hit er tross alt bare 700-800 ansatte i KPMG-bygget. Forhåpentligvis har de andre ting å gjøre enn å luske på på oss. Dessuten er flertallet av dem revisorer, og de ser som kjent bare på skotuppene sine.

Min nipsaversjon er nok nærmere knyttet til min manglende interesse for støv enn motstanden mot ting og tang. Jeg er jo for eksempel svært glad i sko, men hybelkaniner blir aldri kjønnsmodne i min nærhet (barnerommene og barnebadet er definert ut av «min nærhet» så også dashbordet i bilen min) og jeg regner med at de fleste deler min holdning; Støvet må bort, selv om det er en kjedelig jobb. 

Da blir det enda mer uforståelig for meg når man velger å beholde brudebuketten fra 1997. Særlig hvis man kastet ut gubben i 2003.

Noen ganger møter man imidlertid seg selv i døren. I mitt tilfelle var det i hyttedøren. Vi har noen hyttenaboer på fjellet som har puttet mer nips inn i hytten sin enn det vi har til sammen i én leilighet og to hytter (vi snakker ikke shabby chic-nips, og ikke rosa). Og det er den fineste og mest harmoniske hyttestua jeg kan tenke meg. De har malt tak, gulv og vegger, og de har til og med gardiner.   

Kan løsningen på min sjelefred være mer nips? Og vaskehjelp? Finnes det forresten MountainMaid? Kan det være at jeg bare ikke har møtt den rette nipsen? 

Det er en interessant tanke som jeg kommer til å presentere for min mann så snart han kommer hjem. Vi kan begynne i det små; "Hva med gardiner på hytta, kjære?".

Faller ikke for bananer

Hvorfor hører man aldri om folk som sklir på bananskall lenger? I gamledager kunne jo ett bananskall felle tre, fire godt voksne mennesker. Rett på stumpen falt de, men like blide plukket de opp hatten og børstet seg litt før de gikk videre. Ikke noe flaut over det, men bananen hadde kanskje litt høyere status den gang?

Nå er bananen en litt kjedelig frukt som har et visst preg av falskhet over seg. Fin, gul og spenstig ligger den i fruktdisken, men enten er den allergisk mot plasten den blir fraktet hjem i eller så lider den av en fryktelig lengsel etter å komme tilbake til ICA, for så fort den kommer hjem til folk så begynner den å råtne. 

«Bananer med sorte flekker, er søtest,» har mødre lært seg å si til sine barn. Det er selvsagt bare tull, men igjen en arv fra den gang bananens status var høy og prisen muligens var deretter. Dyre, gule ting har historisk vært attraktive. Se bare på gull. Det er nok det bananen flyter på.

Det går til og med historier om gammeldagse kjøpmenn som ikke tok inn bananer «for de går så fort ut igjen». Antakelig unødvendig å si at ingen av disse kjøpmennene er å finne i slektstreet til verken Stordalen eller Hagen eller han der matfyren fra Trondheim med de tre sønnene som ser helt greie ut selv i fullt dagslys. (Når jeg husker hva han heter, bør jeg nok stryke den delen med sønnene. Særlig siden jeg bare husker hvordan han ene ser ut.)

Bananer, ja. Det er etter min mening den ekleste frukten. Den ekle smaken blir bare slått av konsistensen. Yak! Den sklir ned i halsen før man skjønner hva som skjer. Der har du den sleipe falskheten igjen. Og har du noen gang luktet på fingrene dine etter at du har prøvd å åpne en banan? Eller skrelle, da, hvis du heller vil bruke det ordet. Den overlegene frukten lar seg jo kun åpne på en sivilisert måte hvis den er i humør til det; er den for grønn, knekker toppen og er den for moden sitter du der med bananmos til oppover albuen før du rekker å angre på at du ikke heller tok et eple.

Men til å være en såpass tvilsom frukt, må jeg berømme den for PR-trikset med å lage en egen dessert - det var lurt. Selv jeg har gått på den. Et par ganger har jeg bestilt en bananasplit uten banan. Inntil jeg forsto at jeg bare kunne bestille is, krem, litt nøtter og sjokoladesaus og betale halvparten. 

Bananen har hatt 100-årsjubileum i Norge for flere år siden. I 1905 ble det importert 57 tonn bananer til landet. For et par år siden var det økt til 50.000 tonn. Og da skal du ikke få meg til å tro at ingen lenger sklir på bananskall. 

Med mindre det har skjedd noe med selve skallet.

For det er jo klart at en strebete og strategisk fruktanalytiker på 50-tallet raskt ville sett bananes svake side; det potensielle skadeomfanget. Importørene måtte jo se at denne «uups, jammen ramlet jeg ikke rett på stussen da jeg tråkket på dette bananskallet»-holdningen kom til å snu. Jeg antar at en gjenomsnittlig nordmann i 1970 ble ganske forbanna når dressen eller skjørtet ble fullt av søle bare på grunn av et malplassert og halvråttent bananskall. Nei, her har noen jobbet hardt, og jeg ser ikke bort fra genmodifisering. 

Bama - som ikke bare har et navn som en hvilken som helst dyslektiker kan tro betyr noe i retning av banan - importerer slett ikke bare bananer, men de må også frykte at noen skal gjennomskue bananes mangler. Hvorfor skulle de ellers bruke et bilde av en banan for å illustrere inndelingen av årsrapporten sin? Patetisk! 

Se bare på fakta: I 1905 spiste hver nordmann 0,02 kilo banan. Det betyr at en del ikke fikk i seg noe og andre antakelig gaflet det i seg. En del av bananskallet gikk rett i bakken og førte til knall og fall. Sjekk en hvilken som helst film med Chaplin eller Leif Juster.

I dag spiser mine landsmenn 11,4 kilo bananer. Jeg spiser ikke noe, så man kan høyne tallet bitte litt langt ute i desimalrekken, men la oss ikke ta med det nå. 

Og jeg spør deg; når så du sist noen som tok et svalestup på et bananskall? Hva?

Her har det skjedd noe, og teorien om at vi er så mye mer miljøbevisste, faller (sic!) på sin egen urimelighet. Vi hadde levd til knærne i vår egen skitt, hadde ikke miljøetatene rundt omkring vært så proffe. Vi er et folk av forsøplere.

Alt dette bananvåset begynner å bli påfallende. Det finnes til og med små bøyde plastbokser man kan få kjøpt slik at bananen ikke skal bli knust på bunnen av en skolesekk. Seriøst? Lær ungene å la være å legge den under 15 kilo bøker, da vel? 

Bananmafiaen har til og med manipulert Google; søk på banan og skader og du får opp over 23.000 sider med skader på bananer - ikke skader forårsaket av bananer. Bananlobbyistene har åpenbart en del midler å ta av.

Jeg mener at banan-folka kan slappe av nå. Strategien og modifiseringen har åpenbart virket på de fleste. Men jeg står imot. Faktisk er jeg på vei til å planlegge en motkampanje. Jeg skal ikke røpe alt, men hvis du er lur, ser du ned når du går.

Birgittes bunnmål

Desperate tider krever desperate midler. Men hvis man blir desperat nok, forsvinner også gangsyn og sunt vett. 

Jeg står nå frem som idiot og vet at jeg for all fremtid bør holde minnen lukket. Unnskyldingen min for å fortsette å prate er at jeg er så godt oppdtatt at jeg vet at jeg ikke skal prate med mat i munnen. Snakker jeg, er det derfor mindre mulighet for at jeg dytter trynet fullt av mat kroppen ikke har mulighet til å gjøre annet med enn å lagre.

Det er selvsagt vekten som er problemet. Badevekten. Eller rettere sagt - det badevekten viser når jeg står på den.

Det første tegnet på idioti var at jeg sjekket om vekten endret seg hvis jeg tømte lungene for luft. Det gjorde det ikke. Det slo meg nemlig at å holde inn magen, neppe vil endre annet enn min frie sikt til tallene.

Det neste var at jeg irriterte meg grenseløst over å måtte ha på meg brillene for å se tallene. Brillene mine veier 29 gram (ja, jeg har selvsagt veid dem. På kjøkkenvekten). Noe som selvsagt kan vippe kritiske desimaler den gale veien. 

Jeg går alltid på vekten etter at jeg har vært på do og før jeg har dusjet. Etter å ha vært gjennom et svangerskap der jeg spydde i 9 måneder og likevel la på meg 30 kilo, mener jeg at teorien om at kroppen min absorberer vann i dusj og dårlig vær er ferdig uttestet.

Det tredje tegnet på vettløshet var da jeg fjernet håret på leggene (og andre steder kvinner normalt fremstår som hårløse) og klippet neglene. Før jeg veide meg, altså. Jeg burde ha gjort en før- og etter-veiing, nå napper jeg jo en hver antydning til hårvekst før jeg trekker frem den djevelske glassplaten med batteri og display.

Til slutt var det bare slankepiller igjen. For et par år siden var jeg gjennom en totalt ydmykende episode på apoteket der jeg ble nektet å kjøpe slankepiller fordi jeg åpenbart ikke hadde den BMI’en som var en slags nedre grense. Jeg løy og sa det var til min mann. 

Jepp. Det var en slags bunn jeg traff der. Ikke bare jugde jeg farmasøyten rett opp i trynet, men jeg antydet at min mann var sykelig overvektig. Etter å ha tatt pillene i to dager, ble jeg så dårlig at jeg måtte innrømme alt til min kjære, og etter å ha sett avskyen og vantroen i øynene hans, fikk jeg et glimt av min egen galskap. Det ironiske er at det er mangfoldige kilo siden. Karma is a bitch.

Jeg har ikke vært så langt fra mitt eget ideal om slank og sannferdig siden jeg prøvde å bytte en veske jeg bare hadde brukt én gang og en ung, slank 23-åring bak kassen spurte om den var brukt. Da jeg smilte overbærende og sa «nei, SELVSAGT ikke» tok hun opp en hvit liten sak og sa «hvorfor ligger det en OB her da?». Jeg tror jeg skydte på ungene og husker ikke mer før jeg satte meg inn i bilen mens alarmen gikk. Det var universet som fortalte meg at man ikke skylder egne tabber på sine barn. Særlig ikke når man blir konfrontert med en tampong og har to sønner. Løgn og meg; ingen god kombinasjon.

Jo, altså - slankepiller. På min Facebook-profil kommer det til stadighet opp mirakelkurer mot fett. Og som en hver annen oppegående person med jobb, egen bankkonto (vi har fellesøkonomi, men jeg har en egen hemmelig shoppekonto) og vett nok til å la noen som kan det ta seg av økonomien, har jeg fnyst av teksten «slik kan dette enkle trikset gjøre deg slank». Jeg har muligens også vitset med både de som legger ut slikt og de som går på det.

Men så skjedde det noe. Jeg skal ikke gå i detaljer, men det sluttet på 8,4. All time high! Og dømmekraftet min ble borte lenge nok til at jeg slukte teksten «Hun kuttet ned 32 kg magefett på bare 2 måneder ved å følge dette ene merkelige gamle dietttipset». At bildet var av Jennifer Lopez som neppe har veid mer enn 32 kilo i hele sitt liv, var jeg villig til å overse. Jeg klikket på linken, og sa ja til å få en pakke magisk bortevekkfettpiller gratis mot å betale portoen på et par tiere. Jeg klikket også tillitsfullt i boksen og erklærte at jeg hadde lest betingelsene. 

La oss bare si at den høye pulsen som kom med raseriet over å ha lurt meg selv til å kjøpe  noe så dumt som magiske piller - som jeg i tillegg hadde forpliktet meg til å betale 1300 kroner for - er det nærmeste jeg kommer å forbrenne fett med denne metoden. Hvis jeg virkelig hadde lest betingelsene, hadde jeg nemlig (kanskje) fått med meg at jeg forpliktet meg til å motta to måneders forsendelse til full pris. 

Hadde jeg ikke vært så god mot mine medmennesker, skulle jeg begynt i slankepillebransjen selv. Det er neppe bare meg som er så trang i nøtta.

Jeg har, så vidt jeg kan se, to valg; Jeg kan trene mer (jo, da her er det - med helseforbehold - minimum 45 minutter cardio og styrketrening hver dag) eller jeg kan akseptere at kroppen forandrer seg og innse at jeg sannsynligvis hadde sett ganske rar og rynkete ut hvis jeg skulle hatt en BMI på 19, slik jeg en gang hadde. Den gangen huden var litt mer elastisk.

Jeg kommer nok til å akseptere forandringen. Og bruke det som en unnskydning til å shoppe. Men mens jeg jobber med aksepten, fortsetter jeg å spise mirakelpillene mine. Hvis ikke har jeg jo kastet bort 1300 kroner. Og slikt gjør jo ikke pent oppdratte piker.