"Gjør mot andre som du vil ..." og så videre

Akkurat nå tror jeg samtlige debattredaksjoner prøver å få tak i Trine Grung. De har nok allerede ryddet alle sendeflater, og jeg ser frem til en skikkelig likestillingsdebatt. Trine Grung står nemlig for et flott utspill i kjønnskampen i dagens utgave av Dagbladet.  (Jeg vil ikke kalle det et «spark under beltestedet», for det vil være å spille for mye på mannens skjøre deler.)

Trine Grung deler sine oppussingstips med Dagbladets lesere. Hun er nemlig i ferd med å pusse opp hele huset; «Hun tar rom for rom» som det står i overskriften.

Og hvordan gjør hun så det.

Jo: Hun mener man skal bruke tid. Man bør bo seg inn i et hus før man begynner å sage og male. Dessuten bør man få tak i profesjonelle både når det gjelder interiørekspertise og håndverkere, hvis man bare husker å hente inn anbud og sammenlikne priser. Én gang hadde Trine nemlig malt selv og det ble ikke særlig vellykket (det har jeg også prøvd, og jeg har samme erfaring – dessuten tar det så lang tid også er det så fryktelig sølete).

Hennes siste råd er å tenke praktisk. Og det er jo også kjempelurt, men så sier hun «Får du ikke partneren med deg? Det beste er bare å begynne, særlig menn er ikke så kjappe til å snu seg.»

Oj, oj, oj. Hetsing pågår. Er det ingen som blir littebittegranne opprørt? Ikke? Nei, dessverre. Bare jeg. Og knapt nok det.

For når kvinner snakker nedsettende om menn, er det liksom litt søtt. Hvis menn gjør det samme - altså mot kvinner - er det alltid en eller annen vonbroten kvinne som furter og mener seg tråkket på. Kan vi ikke forstå at vi ikke kommer en meter lenger ved å sutre? Ta igjen! Snu det andre kinnet til mens du fniser og pønsker ut en spydighet. Server den med et smil og plasser den helst under beltestedet. De tåler det. Hvis det blir gjort med kjærlighet.

Aller helst ville jeg hatt mer av godmodig hetsing av begge kjønn. Jeg heier på kjærlig uthenging av alle. Vennligsinnet hetsing er et tegn på åpenhet. Der graden av gjensidig, kjærlig hetsing er høy, er ondsinnet sladder nesten fraværende.

Hvis vi skal likestilles, må vi begynne med respekt. Og det er mye respekt i kreativ skittkasting. Hvis den altså er jevnt fordelt.

En av mine første sjefer – som jeg uten å nøle vil karakterisere som skallet - fortalte stolt at manglende hårmanke var et tegn på enorme mengder testosteron. «Så du napper, du eller?» spurte jeg og så i et glimt min korte karriere få en brå slutt, men etter å ha glodd på meg i et laaaangt sekund, begynte han heldigvis å le. Jeg var 24 år og lærte at det var mye morsommere ikke å bruke silkehansker.

Og jeg blir så glad når jeg møter likesinnede!

Følgende sms kom fra en kollega etter at jeg hadde vært tidenes mest dominerende linselus i et innslag fra et ministermøtet i Brussel: «Håret ditt ser mye gråere ut på TV enn i virkeligheten».

Han er verdt sin vekt i muffins, den guttevalpen.

Lyden av en rullgardin

Det gjelder å være utholdende. Jeg er det. Jeg er en som holder ut.

Derfor aksepterte jeg rullgardiner som en midlertidig løsning den gang hytta var ny i 2007. Vi har fremdeles rullgardiner. De ble ikke engang byttet ut da den ene ble sprayet ned med et glass rødvin i 2010.

Nå ser det likevel ut til at jeg kan dra fordeler av situasjonen mens jeg venter på bedre dekning. Ikke mobildekning. Ikke dekning på konto. Jeg snakker om gardiner. Gardiner som kan dekke vinduene når det er mørkt og farlig ute. For eksempel.

Jo, altså; fordeler. Og utholdenhet. For ti minutter siden hørte jeg et mystisk lite pip. Selvsagt trodde jeg at jeg endelig hadde bevis for at vi har mus i hytta. For tre år og 361 dager siden laget jeg nemlig sjokoladeboller med puffet ris, og dagen etter oppdaget jeg at et riskorn fra den ene bollen som lå igjen på kjøkkenbenken hadde bitte små tannmerker.

Jeg sendte umiddelbart en delegasjon til nærmeste høyfjellsbensinstasjon (de har sånt) for å få tak i musefeller. Fellene ble kjøpt og satt opp akkompagnert av en hel masse sukk og lavmælt mumling som kan ha gått i retning av at det hadde rablet for noen. Men vil man fange ville dyr, må man være villig til å overhøre motforestillinger og sutring.

Fellene var armerte i et par uker, men de små gnagerne viste seg å være smarte. Eller, rettere sagt; de viste seg ikke i det hele tatt. Men jeg vet hva jeg så. Og jeg er som sagt utholdene.

Det mystiske lille pipet for litt mer enn ti minutter siden, var dessverre heller ikke fra en mus. Veldig synd, for jeg ser frem til å bevise at vi har hatt et usynlig kjæledyr i flere år. Men når en dør lukkes, åpnes et vindu, eller hva det heter. For pipet kom fra IKEA-rullgardinene! Helt uprovosert valgte rullgardinene altså å begynne å kommunisere!

Jeg vet hva de opprullede stoffstykkene mener (de er enige med meg) men det er ikke poenget. Poenget er at når P4 velger «lyden av en rullgardin som gjerne vil erstattes med gardiner» i konkurransen «Lyden av Norge», er jeg klar. 

Jeg skal sitte og vente mens lyden blir mer og mer verdt. Jeg skal fnise når Helga fra Strømmen bestemt mener at det er «en pose med oppvaskhansker som åpnes med en fiskekniv» og når Arnfinn fra Odal kanskje tror det er styringsmekanismen på en Volvo Amazon fra 1967 som ikke er helt frisk.

Så - rett før P4 begynner å bli litt oppgitt over at de ikke får gitt bort 250.000 - er jeg der. «Det der er nok lyden av en litt lei rullgardin,» sier jeg når de ringer meg opp. Og pengene renner inn på kontoen før jeg får ryddet plass til dem.

O’lykke.

Da blir det gardiner. Og vindusvask. Av profesjonelle. Bare i stua er det nemlig 256 små vindusruter som ikke har sett en nal i hele sitt liv. Og det begynner å gå ut over utsikten.

Jeg er utholdene og jeg har alltid en plan B. To nyttige egenskaper i et hvert ekteskap.

Argumentene mot gardiner er 1) at utsikten er så fin at den ikke må dekkes til og dessuten 2) at lyset er så fint her oppe.

Da tenker jeg at hvis jeg ikke vasker vinduer, er det heller ingen andre som gjør det, og om kort tid vil vi verken se lys eller utsikt. Og hva er igjen av anti-gardinargumentasjonen da? INGENTING! I verste fall blir vinduene vasket, og det anser jeg ikke for et tap.

Hvis, nei: når det virkelig går min vei skjer tingene i denne rekkefølgen

1 Noen blir så lei av de møkkete vinduene at de vasker dem
2 P4 ringer og jeg vinner 250.000.

Jeg vet at det kommer til å skje. Jeg er faktisk så sikker at jeg har valgt ut stoff og gardinstenger. Og det beste av alt; jeg har masse teoretiske penger igjen. Som jeg allerede har brukt en del av.

Kiwi er billigst på Rema

Nærbutikken vår, Rema i Sørkedalsveien, gjør sitt beste for å hindre at noen skal gå forbi butikken uten å bli merket av det. Aller helst vil de sikkert ha fotgjengerne inn, men hvis ikke det går, mener Rema åpenbart at både unge, gamle, blinde og barnevogner like gjerne kan komme seg ut i den forholdsvis trafikkerte veien (med fire felt) som går forbi.

På det ikke akkurat brede fortauet, har Rema satt ut tre reklameskilt som forteller om fantastiske tilbud - av en eller annen grunn vil de gjerne fortelle om billig frukt - som utrolig nok virker veldig mye mer fristende ut i eksosen utenfor enn når man kommer inn.

Rema 1000 i Sørkedalsveien er en møkkete, trang og trist butikk. Og da har jeg ikke sagt et ord om de som står bak kassen, for det ville vært ufint av meg, men et hint er at «de står» og ikke sitter, for ingen av dem jeg har sett ville fått plass på én stol. De måtte minst hatt to.

I dag hadde de tre reklameskiltene fått selskap av to jyplinger som reklamerte for Fjordkraft. De hadde riktignok fått en stand rett innenfor skyvedørene, men de holdt seg ikke der: «Hei! Hvilket strømselskap bruker du i dag?» «Akkurat det samme som jeg gjør i morgen. Fløtt deg!».

Denne masingen fra de kvisete tenåringene som neppe visste forskjellen på en strømleverandør og en nettleverandør gjorde plassen på fortauet enda mindre. Da jeg passerte første gang, hadde i tillegg en kunde bundet fast hundene sine utenfor.

Jeg gikk forbi. Og gikk tilbake. For i dag var det ikke bare frukt Rema reklamerte for.

Rema 1000 hadde nemlig behov for å fortelle at de hadde kommet på forsiden av VG. (Ooooo. Hvem ha'kke det, liksom.)

Og det måtte jo foreviges.

Særlig når det neste skiltet sier «Kiwi 4 for 10,-» I Kiwibutikkgrønn skrift, til og med. Som for å minne alle på at «Kiwi - butikkjeden som mener helsedirektøren har rett når han sier ett eller annet om at sammenhengen mellom moms på frukt og helse sannsynligvis er riktig ..." - den er billig, den!

Åååå, så dum den reklamen er. Det mest irriterende er når den går på tv. Måtte de velge den menneskelige varianten av Lille Trille til å gå rundt i butikken og messe? Og måtte han ha GULE brilleglass?

Mat er dyrt i dette landet. Likevel velger en masse mennesker å gå over veien til Meny eller Centra for å kjøpe melk og brød. Jeg antar det er av estetiske hensyn. Eller hygieniske. Jeg er ikke sikker på grunnen, for det er uhyre sjelden jeg handler mat - min styrke ligger i å skrive handlelister, så tar jeg heller igjen shoppingen på andre varegrupper.

Det er naturligvis en bevisst tanke bak dette; jeg kan argumentere med at jeg faktisk ikke bruker så mye penger (men at han som kjøper maten bruker en masse!), og dessuten slipper jeg å bære så tunge ting. Et par sko veier mye mindre enn en halvannen liter Farris. For eksempel. Men i rettferdighetens navn skal det sies at hvis man legger sammen alle shoppingbagene jeg har hatt med hjem i årenes løp, kommer det nok opp i en del kilo, det også.

Dessuten er det logikk i min nesten manglende matshopping; jeg spiser jo ikke så mye. Gi meg en spiseskje tran, 1,5 dl havregryn, 2,5 dl melk og en teskje honning hver morgen, så kan jeg shoppe sko i flere timer.

Chickelacke, bummelacke, jazz bom bøh

I ettermiddag fikk jeg telefon fra min yngste sønn som tråler Bogstadveien for å hindre at Norge blir en del av eurokrisen:

- Kan du be pappa føre over penger på kortet mitt så jeg kan kjøpe nye sko?
- Nye sko kjøper vi sammen, jeg vil se hva du kjøper.
- Hæ? Hvorfor det? Jeg er jo i butikken nå!
- Send meg et bilde av dem, så kan vi vurdere det.

Noen minutter etter piper det hest i telefonen og en sms fra min mann kommer til syne: «Har ført over penger til H. Han skulle kjøpe sko og sa at han skulle sende deg et bilde av dem.»

Den lille sleipingen. Jeg er så stolt av ham.

Jeg ringte min mann og informerte om at vi var blitt spilt ut mot hverandre. Mens vi snakket om hvilket monster vi har produsert, kom jeg på å spørre om han hadde overført penger til kleskontoen min. Han mente at han hadde det, jeg mente at det var tvilsomt, men at det som var helt sikkert var at jeg var 3000 kroner short for en ny kjole til 25-årsjubileet til porsgrunnsrussen 87.

Han argumenterte med at det var vanskelig å overføre kjapt nok i forhold til mitt forbruk og at han mistenkte at han allerede hadde ført over alt frem til september, minst. Jeg sa at jeg var lei for at det var vanskelig for ham å være rask nok og hostet og sa "demens" samtidig. Han virket bekymret og spurte om jeg kanskje hadde blitt smittet av et ekkelt virus.

Ja, jeg skal på russefest, og det er som kjent 50/50 fest og show off. Siden jeg ikke drikker verken kaffe eller alkohol og i tillegg er allergisk mot skalldyr og gluten, blir det til at jeg må satse hardere på show off’en enn på festingen. På toppen av det hele nekter jeg å farge håret, så det er mulig jeg blir tatt for å være en av lærerne. Eller en gamling fra nærmeste aldershjem som gikk feil.

Her er listen over mine fordeler

• vellykket, pen, snill mann 
• smarte, pene barn med næringsvett 
• pen hund

Det er IKKE nok.

Jeg trengte en plan.

Derfor begynte jeg å slanke meg, og som et resultat av det, sto jeg i går på alle fire i sofaen og ulte som et dyr; jeg hadde slanket meg så fort at jeg hadde fått gallesteinene til å rumle. Teit plan, med andre ord.

Plan nummer to er altså å kjøpe ny kjole. I oransje.

Det budre ta oppmerksomheten bort fra mitt noe ellers kjedelige oppsyn og edruelige vesen.

Siden jeg er veldig glad i sjokolade og muffins, kommer jeg til å kjøpe kjolen litt for stor. Jeg vil nemlig helst at gallesteinene skal ligge i ro og har allerede begynt å stappe fett og sukker rundt den.

Jeg har et par uker på meg til å fylle ut rynker og roe ned gallesteinene. Det bør gå greit hvis jeg legger opp en diett med 400 gram Fruktnøtt og 16 muffins på hverdager og et par litersbøtter Ben&Jerry’s i helgene. Hvis jeg blir så feit at mine medruss ikke kjenner meg igjen, kommer jeg til å vralte bort til en mikrofon, forlange en lyskaster på kjolen min og sitere diktet Reunion av Jon Heen før jeg drar hjem:

Nei
eg har ikkje vore
i noko
trafikkulukke

Eg er berre litt
vanskeleg å kjenne
att
fordi eg er
så tjukk

Da husker de meg nok, for jeg var ganske god i nynorsk den gangen.

Er du lykkelig?

Har du funnet lykken? Synes du spørsmålet er teit? Jeg er helt enig. Lykken kommer i glimt, og det er ikke engang sikkert at du oppdager den selv om du har den rett under nesa.

Man skal ikke være lykkelig hele tiden, og det er ikke mulig heller. Men målet er selvsagt at man har flere lykkelige øyeblikk enn direkte tragiske og at periodene i mellom er sånn nogenlunde overkommelige. De heldigste av oss har nok en dyp følelse av tilfredshet en god del av tiden, men det er ikke den følelsen jeg snakker om; lykke er ett hakk over. Minst.

Det er enklere å definere det motsatte av lykke, enn å si noe om hva lykke er. Det motsatte av lykke er ikke (nødvendigvis) ulykke, men det kan være tristhet, smerte, hat, uærlighet, ensomhet og håpløshet. Og disse tingene er det ingen som går gjennom livet uten å oppleve. Gid det var så vel, men de som sier noe annet, juger.

Opplevelse av lykke er individuelt. Derfor er det å definere lykke omtrent som å finne svaret på hvor lang en gummistrikk er. Jeg er lykkelig når jeg vet at familien min har det bra (tilgi det politisk korrekte) men jeg kan også oppleve lykke når jeg går ut av en butikk med et par sko eller et skjørt som ropte navnet mitt da jeg kom inn. Den lykkeopplevelsen er imidlertid alltid etterfulgt av elendig samvittighet over å ha brukt opp grusomt mye penger.

Lykke og kommunikasjon henger nøye sammen. I det to mennesker forstår hverandre - rett og slett er på nett - kan lykken være der som et vindpust. Å le sammen, å løse et problem eller å bare la skravla gå og glemme tiden; der nærmer du deg det optimale. Lykke og kjærlighet er også selvsagte parhester, men så er jo også kjærlighet og kommunikasjon avhengige av hverandre.

Hvis du forteller meg at du er lykkelig hele tiden, vil jeg ikke nøle med å kalle deg en naiv idiot eller en løgner. Eller så er du en pompøs tulling som muligens ble født med en sølvskje i munnen, men uheldigvis har fått den stukket opp bak i ettertid.

Det finnes dessverre en del av dem - de litt oppstyltede fasade-showoff’erne. Ofte er det de samme som mener at de fattige kan takke seg selv. Noen ganger tror de også at sykdom er selvvalgt. Hvis de er kvinner, lever de sannsynligvis på sin manns penger og kjemper en daglig kamp for at ikke dialekten de hadde før de giftet seg skal bryte gjennom. Hvis de er menn, er de snart skilt eller dømt til et liv med yngre, betalte kvinner.

Nei. Jeg tror ikke på evig lykke, ikke engang på lykke flere dager i ett strekk. Jeg vil hylle småfeil, krangler, brent mat, tabber, uvær og dårlige tider. Uten slikt hadde lykken nemlig vært umulig å få øye på.

Tenk om vi hadde hatt sol, 27 grader og pent vær hele året. Så lei vi hadde blitt av det ensformige været! Og til dere som elsker ski og ca 5 minus; det er da forfriskende med en liten vinterstorm, eller hva?

Tenk om du alltid fikk det beste du visste til middag? Tenk om du hadde fått alt du ønsker deg? Alltid? For et mareritt.

Hva om du satt på en grønn gren fra du ble født til du falt ned i graven - hadde du ikke savnet at du i det minste kunne se bladene skifte farge?

Selv om jeg ikke kan gi en definisjon på lykke eller en oppskrift på hvordan man skal finne den, vet jeg dette:

1 Det der med at det ikke kommer an på hvordan du har det, men hvordan du tar det, er sant.

2 Vit at lykken også kan finnes på vei mot målet. Eller i et smil eller en hilsen fra en du er glad i. Eller en annen du kanskje kan bli glad i?

3 Tro på det gode, men ikke vær naiv. Hvis du ser på en utstrakt hånd som den første delen av en ørefik, trenger du imidlertid litt mer uskyld i livet ditt.

4 Sett pris på motstand. Det gjør deg sterkere og det gjør motstanden enklere å takle.

5 Vær raus. Jo færre fordommer, jo større menneske. Og omvendt. Tenk på at det er dine fordommer som dømmer deg.

6 Smil. Det er svært sjelden du får en støvel i trynet av den grunn.

Og mens du venter på at lykken skal slå ned i hodet på deg, kan du jo gjøre ditt for at andre skal bli glade. Noen ganger er det nemlig opp til deg.

Tre kakemonster og én fjær

Den flotteste kaken jeg noen gang har bakt, laget jeg på ungdomsskolen. Det var en kransekake, og jeg har levd litt på det siden. Det er ca 30 år siden.

Nå er saksen min beste venn når jeg baker. Uten saks er det nemlig veldig vanskelig å få opp posen fra Toro.

Siden jeg har litt å feire i dag, tenkte jeg litt utenfor kakeboksen og kom opp med den geniale ideen å blande bringebær i kakemiksen.

Resultatet ble svært skremmende. Særlig for meg som ikke er helt fremmed for tanken på at jorden snart får besøk av aliens:

Jeg har imidlertid slått fra meg tanken på at utenomjordiske vesen blir født i komfyren min. Eller ... jo, jeg har det. Men da står jeg igjen med to alternativer

1. Gud prøver å hjelpe meg med slankingen
2. Jeg er så dårlig til å bake at baksten ler av meg

For å ikke fremstå som helt gal - selv om jeg innser at grensen kanskje er passert - velger jeg nummer 1. Den med slankingen. Og selv om Gud ikke har noe med dette å gjøre, er det ingen sjanse i helvete for at jeg kommer til å svelge de tre syke kakene. 

Når jeg tenker meg om, har det skjedd flere psyke ting i dag; utenfor døren min lå det rester av en engel.

De neste timene skal jeg bruke på å finne en sammenheng, for ingenting er som kjent tilfeldig. Og så skal jeg starte en kombinert bake- og engleskole.

Eller bare lage en kransekake med litt fjærpynt.

Menn som hyller kvinner

Min mest minneverdige kvinnedag var 8. mars 1993 i Hollendergaten i Bergen. Det regnet og blåste og klokken var ca syv om morgenen. Det var en kunst å holde paraplyen slik at den både skjermet for regn og ga mulighet til å se hva som skjedde i løypen foran, men i Hollendergaten klokken syv en regnfull fredag, pleide de få som var ute å småløpe i samme retning som meg; mot bussen i Kaigaten.

På det tidspunktet i mitt liv hadde jeg løpt mer på høye hæler enn i joggesko - jeg hadde til og med gummistøvler med hæler - og jeg var derfor ekstra oppmerksom på eventuelle hindringer, og tittet med jevnlige mellomrom ut av min lille paraplyverden.

Det var da jeg så ham: Kvinnehylleren.

Han kom mot meg i et litt ujevnt trav, mens han ordnet veldig med ett eller annet rett under beltestedet. I samme øyeblikk som vi var på linje med hverandre, så jeg en bitte liten, stusselig skinnrosin sprute ett eller annet i min retning. I min uskyld tenkte jeg «tisser han på meg?» i det jeg spratt unna. Men det var jo ikke urin.

Jeg begynte å le.

Han snudde for å nå meg igjen. Jeg løp, holdt paraplyen og flirte enda mer.

Blottere har dårlige kår hos meg. Den første gangen jeg så en blotter, var da jeg gikk i tredje klasse på gymnaset. Jeg kom (som vanlig) for sent til gymtimen (strategien var å forkorte den litt i begge ender) og måtte gjennom en lang gang med dører inn til de ulike garderobene. Jentegarderoben lå nederst i gangen.

I en døråpning omtrent midt i gangen, sto det en gammel mann med et håndkle rundt livet. Da jeg kom forbi, så han på meg og slapp håndkleet ned mens han så meg utfordrende inn i øynene. Da jeg knakk sammen i spontan og støyende latter ble han veldig forvirret og kanskje litt lei seg. Dessverre hadde han forsvunnet da jeg kom tilbake med alle jentene i klassen. Jeg tror ikke det kan ha vært kvinnedagen, men enkelte menn er jo grenseløse hele året når det gjelder å gi av seg selv.

Da jeg kom på jobben den 8. mars i 1993, mente sjefen min at jeg burde anmelde fyren som nesten hadde møkket til skjørtet mitt. Jeg ringte derfor til politiet som gjerne ville at jeg skulle komme med en gang. Jeg forhandlet meg frem til at jeg skulle komme etter arbeidstid.

Så der sto jeg da. Foran en høy skranke som rakk meg til nesen (jeg er 173 cm høy) og så opp på en politimann som satt med høyre side til meg og skrev med én og én finger på en skrivemaskin. Jeg gjentar; en skrivemaskin. Det måtte vært en slags podium bak den skranken, for hvis jeg skulle se ham, måtte jeg stå med nakken i en ubehagelig bøy bakover

Han: Navn, fødselsnummer og adresse!
Jeg oppga alt med stort alvor.
Han: Hva, hvor og når skjedde det du vil anmelde?
Jeg: Anmelde og anmelde, det var dere som ville at jeg skulle komme ...
Han: Du er her for å anmelde!

Okei ...

Jeg forklarte så nøkternt og detaljert jeg kunne. Til og med om paraplyen min. Som var blå med brune kanter fra Bennetton.

Han: Hva hadde han på seg?
Jeg: Han hadde en sånn Nordsjøjakke og olabukser ... også hadde han knapper i smekken, ikke glidelås!

Jeg lurte på om han var imponert over mitt øye for detaljer eller om han synes jeg måtte vært i overkant interessert.

Han: Sa eller gjorde han noe?
Jeg: Jaaaa ...
Han: Hva?

Jeg (som slet med å ikke fnise): Vel, jeg trodde han tisset på meg, men det som kom ut var hvitt.


(Husk på at jeg på det tidspunktet var et slags gudsord fra landet)

Han (like alvorlig): Hva sa han?
Jeg: Han sa «ronke, ronke, ronke!»

Og fra det tidspunktet var det ingen vei tilbake for min del; det var sannsynligvis den første gang jeg hadde sagt r-ordet høyt og hele situasjonen ble så absurd at jeg bare begynte å fnise uhemmet. Så jeg forlot hele politistasjonen. Antakeligvis merket ikke den tofingrede politimannen noe som helst. Han var nok uansett ikke vant til å se på kvinnene han intervjuet. Det var skrivemaskinen som hadde hans fokus.

Etter noen uker ble jeg bedt om å komme til stasjonen for å se gjennom forbryterarkivet, men bortsett fra å kjenne igjen et par perifert bekjente og fått en vag forklaring om at ikke alle de hadde bilde av hadde gjort noe galt (den gikk jeg IKKE på) fant jeg ikke friluftsronkeren. Og så kom det berømmelige brevet med at saken var henlagt på grunn av bevisets stilling.

Men hva er det med slike menn som tror at kjønnsorganet deres er så fantastisk at de ikke bare blotter det for hvem som helst, men også (visstnok) sender bilder av det gjennom cyberspace? Tanken er helt vanvittig. «Hey! Junior ser jammen potent ut i dag, la meg ta frem mobilen ... Smil! *knips*»

Jeg tror jeg snakker for halve befolkningen når jeg sier at bilder menn har tatt av stoltheten sin aldri har fått noen av oss til å skli av stolen. Noen av oss blir kvalme, noen av oss blir pinlig berørte og andre ler og bruker det som gode historier. Og da anonymiserer vi ikke. Vi tegner bart og briller på. Hvis det er plass, da.

Jeg sier ikke at junior ikke får være med på feiringen. Jeg sier bare at det må skje med en viss stil. Og at vi kan godt få roser først. Eller sjokolade.