Et påskemysterium

I går kveld havnet vi midt oppi et påskemysterie uten å vite om det.

Det var en mørk og stjerneklar kveld da vi ankom hytta på fjellet, og ingen kunne ane noe om hva som ventet oss når vi morgenen etter skulle dra opp snorene til rullgardinene som holder skumle dyr og ville fundamentalister av alle slag bort fra oss. I alle fall visuelt.

Fundamentalister med nøkkel eller dirk, har vi andre metoder mot, men det kan jeg jo ikke røpe. Rent bortsett fra at det kommer til å gjøre vondt der de minst ønsker at det skal gjøre vondt. Hvis de prøver seg, altså. Nok om det.

Jeg bør refomulere en smule, forresten. Jeg går fra "vi" til "jeg". Min mann sover ut etter en hard arbeidsuke der han bare har sovet ca 7 timer på 7 dager. Nå mistenker jeg ham for å ha brukt en del tid på finn.no i tillegg til kundejobbing i disse nattetimene, for han har lagt ut Corvetten sin for salg, og sjekker stadig hvor mange som har vært inne for å se på den.

I løpet av den første timen, hadde han like mange hits på annonsen som jeg har hatt på denne bloggen siden oppstart - noe som gjorde meg litt småsur - men han forklarte det med at det var "bilporno" og da ble jeg i bedre humør.

Jeg vet godt at det er lite som kan konkurrere med porno verken når det gjelder lønnsomhet eller oppmerksomhet. Og jeg kommer garantert ikke til å prøve. (Hey! Kom på at jeg kanskje får et par nye lesere bare fordi jeg har nevnt ordet "porno" - selv om de kommer til å bli veldig skuffet, prøver jeg på en ting til: SEX. Takk til søkemotorer verden rundt.)

Siden min kjære sover tungt i andre enden av hytta (gjett hvordan jeg vet det) er jeg altså alene om å komme til bunns i mysteriet mitt. Noe jeg tror kan bil vanskelig. La meg fortelle hvordan jeg fant det ut, men for nye lesere: det er viktig å vite om at jeg siden desember 2007 har blitt holdt for narr. Da ble det nemlig montert rullgardiner foran samtlige vinduer i denne hytta (bortsett på badene) og jeg ble forsikret at det bare skulle være en midlertidig ordning. Jeg har hatet dem siden. De er stygge som juling og de skravler. Jeg tuller ikke. De piper i morse mens de henger opprullet, og jeg tolker det dithen at de vil bort herfra. ("... --- ...")

Siden jeg innser at jeg enda ikke har kommet til poenget, må jeg varsle om at jeg er klar over det og at jeg snart kommer dit, men først - også for nye lesere - jeg har hatt en plan for å få byttet ut rullgardinene til fordel for gardiner slik de fleste møblerte hjem har. Jeg har simpelthen bare tenkt å gi blanke i å vaske vinduene. Ett av argumentene mot gardiner er nemlig at de visstnok skal sperre for utsikten (selv om jeg har forklart at jeg ikke hadde tenkt at de skulle være trukket for hele tiden). Og hvis møkk sperrer for utsikten, faller jo det argumentet.

Mens jeg trente i dag tidlig (imponert?) kom jeg til å se ut. OG DA OPPDAGET JEG AT NOEN HAR VASKET VINDUENE! Noe så sykt! Så perverst! Og så til de grader dårlig gjort.

Det er bare én person i hele verden som tjener på dette. Og det er min mann. Min rullgardin/Corvette-elskende mann. Det store spørsmålet er om han har engasjert MountainMaid eller om han har sneket seg unna en natt mens jeg sov og gjort det selv. Kanskjer er det verken bilporno eller kunder som har tatt fra ham nattesøvnen. Kanskje han har sneket seg til fjells for å pusse vinduer. Hvis jeg får bekreftet - og bevist - det, skal jeg love å ikke mase mer om gardiner.

På minst et halvår. I alle fall ikke før vi skal opp hit igjen.

Tankens kraft

Det er fredag før påske og klokken er fem minutter før polet stenger. Vi er akkurat ferdige med å bestemme 1) hvor flertallet i familien skal i påsken og 2) hva vi må handle. Nå har min mann løpt ut av døren for å rekke det omtalte polet (som er to minutter unna) og matbutikken som ligger vegg i vegg, og jeg sitter igjen og prøver å nå ham mentalt.

Med tankekraft, altså. (Han vet ikke noe om dette. Hvis han hadde visst det, hadde det jo ikke vært noe særlig til eksperiment og dessuten hadde han fått bekreftet sine mistanker om at jeg trengte hjelp. Av noen med lang utdannelse på psykologisk fakultet.)

Dette er et eksperiment, nemlig: Hvor godt tunet inn er vi to, og går det an å sende og motta tanker.

Jeg har ventet lenge på denne muligheten. Det måtte nemlig være noe jeg følte så sterkt for at tankene mine kunne sprenge seg ut av hjerneskallen min og inn i den enda tykkere skallen hans. Ikke det at han er tjukk i huet eller noe, men beinbygningen hans er svært solid.

Tanken jeg sender ut er: «KJØP FRUKTNØTT»

Det bør han klare. Særlig fordi jeg har jukset litt og skrev «Snop!!!» på lappen.

Fasiten kommer til å vise seg når han kommer hjem og jeg teller opp hvor mange sjokoladeplater han har kjøpt. Det bør være minimum én pr dag. Bare til meg.

I tillegg tenker jeg «KJØP SMASH OG BAMSEMUMS».

Men det har jeg ingen tro på at går. Menn har jo generelt problemer med å holde to tanker i hodet samtidig og hvem vet hva som kan skje når han åpner for å ta INN signaler.

Muligheten for at alt annet forsvinner ut, er jo faktisk ganske stor. Den sjansen må jeg bare ta. Det handler om å prioritere. Han finner sikkert noen som kan følge seg hjem.

Testamentet

Helt uforberedt ble jeg sittende å se på de siste minuttene av programmet «Mellom liv og død» på NRK 2 i kveld (jeg var forberedt på Criminal Minds). Det er ett eller annet som tiltrekker meg ved slike program. Litt morbid og fryktelig trist. Hadde det ikke vært for omdømmet mitt internt i familien, hadde jeg sett alt jeg kom over i sjangeren «lett sosialporno»; Unge mødre og pinlige sykdommer; jeg kan fascineres av mye rart.

Dette programmet med pinlige sykdommer skulle jeg gjerne sett, forresten. Etter å ha alfabetisert mine egne plager i en mail til alle mine kolleger, er det ikke mye ved meg som ikke er eksponert. Jeg klarte å få én eller flere diagnoser på alle bokstavene utenom X og W. Bakgrunnen for den mailen står ikke helt klart for meg. «Oversharing» burde kanskje stått på listen. Men det er vel strengt tatt bare en lidelse for de som er rundt meg.

Tilbake til programmet om liv og død. Det handlet om pårørende til mennesker som hadde vært utsatt for alvorlige ulykker - i alle fall gjorde de siste ti minuttene av programmet det - og én familie valgte å slå av respiratoren etter at legen sa at pasienten i beste fall kom til å leve resten av livet som grønnsak.

Som vanlig når jeg blir minnet om at jeg ikke kommer til å være tynn, ung og pen resten av livet (konstant, og med andre ord har det vart en stund), passet jeg på å formidle til mine kjære hva jeg ville foretrukket hvis de noen gang må leke Gud med mitt liv. Tidligere har jeg fortalt dem at jeg vil ha den absolutt billigste kisten og at jeg helst ser at hele seremonien blir så rimelig som mulig. 

Gravsteinen må bare være tung nok til at den ikke blir kostet bort sammen med grusen om våren og stor nok til at det kan stå «Her hviler Birgitte. Endelig tynn nok». Jeg setter også pris på om jeg kan kremeres, ettersom jeg ikke liker små dyr som spiser lik.

Smykkene mine kan gis bort til mine svigerdøtre hvis jeg liker dem. Sannsynligvis kommer det ikke til å skje. I så fall kan de enten selges eller ligge der i påvente av barnebarn.

«Husk at du må slå av strømmen hvis jeg likevel bare kan konkurrere med frukt og grønt,» sa jeg til min mann som satt fordypet i en presentasjon om fisk. Eller kunnskap. Eller en underlig kombinasjon av begge deler. Han så på meg og lurte åpenbart på om det var en kontakt han kunne trekke ut allerede i kveld. Jeg forklarte ham bakgrunnen og han lovet å tenke på det.

«Og husk at jeg heller ikke vil være en belastning for deg og barna,» hadde jeg tenkt å legge til, men for en gangs skyld tenkte jeg før jeg snakket.

Hvis han tok meg på ordet, kunne jeg risikert avlivning der og da.

Tikk, takk

Tid er et relativt begrep. I alle fall hvis man ser bort fra timer og minutter, dager, måneder og andre mer målbare størrelser.

Tiden kan gå fort. For min del skjer det om natten. Vips, så er klokken 5.50 og jeg kunne sverget på at det akkurat var midnatt.

Tiden kan selvfølgelig også gå sakte. Det vet alle som har vært barn på julaften. Familien min synes at tiden går svært sakte på flyplasser, og de mener at jeg har ansvaret. Jeg tar nemlig høyde for minst to lange trafikkulykke-køer på vei til Gardermoen, og er derfor alltid ute i svært god tid.

God tid og dårlig tid, er heller ikke eksakte begrep, og «dårlig tid» oppfattes normalt som mer ubehagelig enn "god tid".

Noen har alltid dårlig tid. Det skyldes sjelden mengden av arbeidsoppgaver. De som alltid har dårlig tid, ønsker enten å pynte seg med at de er superviktige eller så har særdeles dårlige evner til å organisere seg. Men her finnes det hederlige unntak.

Tiden kan til og med stå stille. Det er kan være veldig fint og VELDIG dårlig; Veldig fint når du er så oppslukt av det du gjør at du ikke har begrep om tid, og dårlig hvis du for eksempel befinner deg horisontalt i løse luften inne på smoothieXchange på Frogner iført høye sko, trang, hvit bukse, en altfor utringet topp og oppslått paraply.

Jeg rakk å tenke en hel del mens jeg lå der og svevde; «Lurer på om puppen min kommer til å falle ut av denne idiotiske toppen», «Note to self: husk å le når du lander selv om du brekker noe», «Hvis moren min hadde vært her nå, hadde hun sagt at når jeg er så dum å gå med semskede, lyselilla sko med stiletthæler og skinnsåler i regnvær, kunne jeg takket meg selv» og «Jeg er tørst, nå må jeg da snart lande» - blant annet.

Det er imidlertid først når tiden begynner å gå baklengs, det blir oppsiktsvekkende.

Under foreldremøtene i barnehagen gikk tiden baklengs samtidig som jeg ble flere måneder eldre. Man skulle nesten tro at sånt ikke kunne skje.

Hvert foreldremøte var en lidelse i afrikanske trommer og sanghefter. Den 23-årige avdelingslederen insisterte på å synge gjennom samtlige sanger i sangheftet, og hun akkompagnerte seg selv med en tamburin og en «helt ekte tromme» kjæresten hadde kjøpt til henne i Afrika.

Det var nok mer sannsynlig at trommen var laget av en helt ekte heksedoktor og at trommeskinnet var ryggen til en av pasientene hans enn at hun hadde kjæreste.

Mine foreldrekolleger var pent oppdratte mennesker, så de - og jeg - ble sittende mens hun sang «Og Torkild er her, Jens-Petrus er her, og takk og lov for at Kari er her» i tillegg til 23 andre håpløst barnslige sanger hvorav to var på et språk som kunne vært fra samme land som trommen hennes. Noen av de mest høflige prøvde å synge med når jentungen oppfordret til det, men jeg tror egentlig hun ville ha scenen for seg selv.

Vår yngste sønn var – og er – et fremmelig barn. Da han var en uke gammel gliste han tannløst til unge sykepleiere med langt lyst hår, og latet som han var et uinteressert spedbarn når de eldre sykepleierne med kort hår kom for å se til meg som var innlagt med dobbeltsidig lungeemboli (jeg ble lagt på geriatrisk avdeling, så samtlige ansatte var sulteforet på babyer. Selvsagt brukte jeg ham skamløst for at noe av oppmerksomheten skulle komme meg til gode.)

Han fikk sin første kjæreste før han hadde vært to uker i barnehagen. Da var han 17 måneder og kunne ikke engang gå.

Forklaringen på den noe sene utvikingen, var at han hadde brukt det meste av sin intellektuelle kapasitet på å få sin eldre bror til å hente ting til seg. Og da var det å kunne gå oppreist kontraproduktivt, mente han.

Etter å ha oppdaget at det var bedre å løpe etter jentene enn å krabbe etter dem, reiste han seg opp og begynte å gå. Dagen etter løp han.

Hans første hele grammatisk og faktisk korrekte setning var «Når jeg hopper fra en stol, blør jeg neseblod». Han var som et trekkpapir for jenter som likte de tøffe gutta.

Vi ble kalt inn til bekymringssamtale med den sangglade 23-åringen to ganger i løpet av barnehagetiden. Til det første møtet møtte min mann. Den unge avdelingslederen var bekymret fordi vår sønn virket så frustrert når de skulle synge og leke pekeleker. Hun lurte på om det var «ting i hjemmet» som kunne være årsaken til denne frustrasjonen. Min mann undertrykte trangen til å si «Nei, jeg pleier jo alltid å lukke døren når jeg banker kona» og sa i stedet at hun kanskje kunne vurdere å gi ham andre utfordringer enn å se etter den røde ballen som uansett alltid lå på samme sted.

Tema for den andre samtalen var vår sønns noe fleksible forhold til begrepet kjæreste. 5-åringen hadde nemlig skaffet seg to kjærester. Han hadde beholdt den opprinnelige, men siden en annen søt, liten jente hadde bedt så yndig om å få være kjæreste med ham, hadde han sagt ja. Dette hadde han ikke informert førstekjæresten om. Men han hadde vært i god tro;

Han var glad i jenter, og jenter var glade i ham, og han så ingen grunn til å lage unødige problemer. Resultatet han med sine fem års livserfaring ikke kunne forutse, var selvsagt at begge de to små pikebarna ble sure og at samtlige av gutta ble grinete fordi han la beslag på de to beste damene. På toppen av det hele, kunne avdelingslederen fortelle, hadde barna nesten kysset i sandkassen. Det ble oppstandelse og forslag om å skille dem fysisk. Vi valgte å ta en prat med den unge don Juan. Etter det gikk det helt fint og han sa opp kjæreste nummer to uten særlig sentimentalitet.

Noen ganger kan man oppleve at tiden har stått stille, selv om man trodde den hadde gått.

Vårt nylig avlagte 25-årsjubileum for russen hadde den effekten. Vi var rørende enige om at vi ikke var en dag eldre enn da vi løp rundt og dummet oss ut i Porsgrunns gater i 1987. De som var BFF’s (best friends forever) den gang, fant tonen umiddelbart selv om de i løpet av de siste 25 år bare hadde chattet litt på Face og knapt nok det.

Vi snakket om at vi ikke hadde forandret oss NOE, mens vi flirte av at alle russebildene viste jenter med mørkt permanentkrøllet hår og gutter med … hår. Ingen reflekterte over at det ikke var en permanentkrølle så langt øye kunne se fra der vi satt.

Jeg innså dessuten i et lite glimt av selvinnsikt at vi som var på dansegulvet den kvelden danset disco på akkurat samme, pinlige måten som jeg opplevde at mine foreldre gjorde da jeg var på samme alder som mine barn er nå.

Ikke bare danset vi, men vi mimet etter sangtekster også. Som vi bare husket deler av.

Det var selsomt. Men vi var på samme nivå alle sammen og ungene våre får aldri vite hvordan vi så ut der vi snurret rundt (sånn at ingen skulle oppdage hvor lite av sangtekstene vi egentlig husket) og mente vi var på toppen av næringskjeden.

Russejubileet varte i syv timer, og det var mist syv timer for lite. Det er sjelelig balsam for folk på 43 (pluss, minus ett år) å få lov til å føle seg som de var 18 igjen.

Men så ble det lagt ut bilder på Facebook og da fikk til og med jeg som ikke drikker noe som antakelig likner på fylleangst. Vi er ikke 18 lenger. Definitivt ikke. Vi er snart middelaldrende.

Og i følge bildet, har jeg har fått lilla hår. Det skremte meg sånn at jeg ikke har turt å se meg i speilet siden. Inntil videre lever jeg i håp om at det var spesielle lysforhold.

Tiden har utvilsomt gått mye fortere enn jeg har trodd, og det er ingen grunn til å tro at den stopper. Det alternativet hadde dessuten vært fryktelig.

Fjerdegradsgnagsår

For første gang i mitt liv, er jeg enig med en ku. Eller – mer presist – jeg er enig med kuas talsmenn; Senterpartiet og bøndene.

Kua vil ha sommertid hele året. Jeg vil ha vintertid hele året, men hvis kua får gjennomslag for sitt syn, kan jeg leve med at klokken og solen ikke er synkrone.

Kuas argument mot sommertid er at den ikke kan klokken. Mitt er at jeg ikke kan stille klokkene. Jeg har verken tålmodighet eller bruksanvisninger.

Sommertid er et åpenbart tegn på at sommeren kommer. Et mindre omtalt sommertegn er gnagsår.

Gnagsår får søvnmangel, feilstilte klokker, finanskrisen og influensa med dyrenavn til å virke overkommelige. Slik sett burde man kanskje tvinge en del mennesker inn i nye sko som i tillegg er litt for små, men da ville vel FN slått i bordet med noe som liknet Geneve-konvensjonen.

Jeg har ikke hatt gnagsår siden jeg gikk over til å bruke mer penger på sko enn på uforutsette utgifter som hus, bil, strøm, mat og forsikringer.

Sko av en viss kvalitet og med en viss høyde gir ikke gnagsår, nemlig. De som likevel gjør det, snakker vi ikke om. Vi lider i stillhet og kjøper et nytt par for å se om det virkelig kan stemme.

Dette levde jeg godt med inntil min mann blandet seg inn. Av en eller annen grunn var jeg uoppmerksom og klarte ikke å avlede ham. («Å, hørte du den V8'ern?») Jeg tror kanskje jeg så på «Svenske Hollywood-fruer» eller nei, jeg satt og leste kvantefysikk. Jeg husker det nå.

Min kjære hadde lest eller hørt at høyhælte sko var roten til både vonde rygger og stygge merker i parketten, og når fyren først har fått los, gir han seg ikke. Det ble misjonering. Nådeløs, intens misjonering.

Eller «et jævla mas» som det også kalles.

Jeg gikk med på å prøve lave sko i et halvt år. Jeg byttet med andre ord ut gnagsåret i ørene med gnagsår på hælene.


For mine føtter er ikke tilpasset turnsko. Selv ikke det jeg tenkte var et kompromiss; en slags flat tøysko med snøring og platåsåle. Etter én ettermiddag på disse skoene fra helvete, hadde jeg to fjerdegradsgnagsår og én vannblemme. (Jo, jeg tror bestemt at man «fjerdegradsgnagsår» er et medisinsk begrep. Når man ser bein og skimter akilles, kan andre- og tredjegradsforbrenninger bare gå og vogge.)

I dag er jeg tilbake i høyden. Det er tross alt mer sympati å få hvis man har en ødelagt rygg. Ting som kan plastres har lav anseelse. Man kan nesten like gjerne blåse på.

Du kødder ikke med meg

Når man hele livet har gått rundt og sett angstbitersk ut og opptil flere ganger i uken må svare «Nei, jeg er ikke sur, det er sånn jeg ser ut når jeg smiler», kan det være vanskelig å oppfattes som vennlig og menneskekjær.

Men de som tror jeg er litt ond, tar feil. Jeg er et varmt og kjærlig menneske som bare vil mine medmennesker vel.

Ok, da. Det var ikke helt presist. Jeg har vært en misantrop siden fødselen. Jeg gjorde jordmoren så usikker at hun nesten mistet meg i gulvet. Det var min første tabbe, for den jeg egentlig ville stirre i senk, var min mor. Jeg lurte på om hun var riktig navla ettersom hun bare timer før hadde SYKLET til fødeavdelingen.

Helt fra jeg var baby har man sett tendensene til egoisme, materialisme og mistro.

Her er jeg 11 måneder og planlegger å bryte meg ut av lekegrinden.

Rett etter dette bildet ble tatt, slepte jeg meg bort til en telefon og prøvde å få tak i nummeret til FN og UNICEF. Det å sperre unger inne bak gitter uten fri tilgang på mat, måtte være i strid med noe. Operasjon «Redd baby B» feilet av to grunner: Jeg var så feit at fingrene mine ikke fikk plass i hullene på telefonskiven og jeg lot meg bestikke; jeg fikk en kake mot å slippe telefonrøret. Det er i alle fall sånn jeg husker historien.

På ettårsdagen min klarte jeg nesten å stå oppreist uten å holde meg fast. Denne kunnskapen brukte jeg til å ødelegge en bursdagskake. Rett etter dette bildet ble tatt, klasker jeg pailabben min rett ned i kremen og fanger opptil flere jordbær som jeg lynraskt stapper i munnen. Jeg husker fremdeles følelsen av min mors fingre som prøver å få dem ut igjen i frykt for at jeg skulle kveles.

Historien finnes på film. Det var lenge min lillebrors favorittunderholdning, og min far monterte 8-millimeters fremviseren hver gang den lille drittungen ba om det. Til slutt måtte jeg rett og slett true med å banke livsskiten ut av ham hvis han ba om å få se den filmen én gang til. Det holdt i noen år, men så ble han sterkere enn meg, og sørgelig nok var det omtrent på samme tid som jeg begynte å date.

Jeg mener oppriktig at det er for lite skremsel i samfunnet. Og det er ikke bare fordi slike som meg hadde hatt bedre sosiale forutsetninger.

Mine barn lever kun fordi jeg har skremt dem fra å gjøre dumme ting. Som for eksempel å sykle uten hjelm. Eller å la være å vaksinere seg mot svineinfluensa. Jeg har forholdsvis god fantasi, og har preget begge mine gjeldsarvinger med livaktige beskrivelser av hjernemasse som renner ut av en knust hodeskalle og ned i grøften der mark og andre ekle dyr får smaken på blod. At de ikke fikk sove den kvelden, mener jeg er et lite offer.

Hikking blir også effektivt stanset av at jeg brøler eller hyler i fistel. Men jeg har begynt å sjekke at jeg faktisk skremmer rett person etter at jeg snudde meg og vrælte til det jeg trodde var min hikkende yngste sønn, men som viste seg å være en eldre vietnameser på 150 centimeter. Han ble naturligvis vettskremt, først av lyden jeg laget og deretter av det høflige smilet jeg prøvde å sette opp, men som han antakelig tolket som «JEG SYNES MENNESKEKJØTT ER GODT».

Jeg kan dessverre ikke gjøre noe for ham. Hvis man skal bli tøff, må man herdes fra starten.

Bø!

Egentlig hadde jeg tenkt å skrive om kaker jeg har møtt og sjokolader jeg har spist, men da begynte jeg å tenke på vekten min, også ble jeg litt deprimert.

Så - jeg valgte i stedet å se positivt på verden. Noen har sagt at det skal hjelpe på humøret, og hvis det er riktig, kommer jeg til å finne det ut mot slutten av dette innlegget.

Da jeg feiret min 41. bursdag holdt min mann en tale til meg. Han sa blant annet at jeg ble penere med årene. For våre gjester hørtes det sikkert sjarmerende ut, men jeg visste hva som kom; «Hvis det er noen her som ikke tror meg, kan dere når som helst få se konfirmasjonsbildene hennes».

Takk skal du faen meg ha.

Talen var pen. Bildene er grusomme.

De er faktisk så fæle at mine foreldre aldri bestilte et bilde til å ha på veggen, og så fæle at mappen med de små bildene fotografen tok ble lagt nederst i en skuff. Men av en eller annen grunn mente mine kjære foreldre at jeg burde pakke mappen med meg da jeg flyttet for meg selv. Jeg forstår at de ikke ville ha den i huset (dårlig karma). Det jeg ikke forstår er at de ikke bare pælmet hele greia. Ingen hadde savnet den. Særlig ikke jeg.

Nå kunne jeg selvsagt ha kastet bildene selv, men siden de alltid har ligget på bunnen av en kasse, eksisterer de fremdeles. Dessuten stolte jeg ikke nok på renovasjonsetaten - bildene kunne kommet i gale hender og brukt til utpressing. Å brenne dem ville ført til store miljøskader. Trust me.

Da jeg var 15 var jeg kvisete, blek og nærsynt (det er jeg fremdeles, men nå har jeg fått riktige briller, så på gode dager kan man se at jeg har øyne) - jeg hadde permanentkrøller og var så tynn at moren min insisterte på at BH med innlegg for at bunaden skulle sitte uten at jeg skulle se konkav ut.

Her er bildene, og hvis du klarer å se på dem, vil du legge merke til at jeg på det ene står foran et vindu og liksom speider ut mot fremtiden min. Vinduet var av plast og det hang i to fiskesnører. Boken jeg holder, får vi tro var en Bibel. Det kan til og med ha vært min egen, for jeg hadde tendenser til dyp religiøsitet den gang.

Det er min eldste sønn som har scannet inn bildene. Da han fikk bildemappen, holdt han på å le seg ihjel. Nå er han veldig stille og jeg antar at det har gått opp for ham at det han lo av er ca 50 prosent av hans eget genmateriale.

Jeg er penere nå. (Takk til Krogh optikk, Oslo Hudpleie, Nuskin, Brun og Blid og frisøren min, Leo.) Men det sier jo ikke stort, for da jeg var 15 kunne jeg virkelig skremt fanden så han hadde pepet og ropt på sin mor.

Hjalp det på humøret å tenke på at jeg har blitt penere med årene? Nei. Men dette hjalp; Jeg ba min mann lukke øynene og da han åpnet dem holdt jeg det ene bildet (der jeg sitter med hendene i fanget) rett foran ham. Han skvatt en halvmeter bakover.

Og hvis ikke det er girl power, så vet ikke jeg.