Min far og Kongen

I dag har Kongen bursdag. For min del er det en viktig dag, men kun fordi min far har bursdag på samme dag. Da jeg var liten var jeg litt stolt av at han hadde bursdag på samme dag som (den gang) kronprinsen og at jeg hadde bursdag på samme dag som hans kone, kronprinsesse Sonja. Tilfeldig? I didn’t think so. Det måtte jo være noe spesielt med oss, og kanskje særlig med meg ettersom hele USA også har bursdag 4. juli.

Siden jeg allerede i tenårene fant ut at det å arve en maktposisjon ikke virket logisk i vårt ellers så demokratiske land, er det svært lenge siden jeg har dratt opp disse sammenfallende bursdagene i sosiale lag.

Før mobilenes tid og den gang det kostet et månedlig avdrag på huslånet å ringe til utlandet, hvis det i det hele tatt lot seg gjøre, jobbet min far med å selge overvåkningssystem til bulkbåter. Det arbeidet medførte ca 580 reisedøgn i året. Minst. 

Og naturlig nok (etter som 580 døgn er mer enn ett år) var han bortreist den dagen han fylte 33. Han var på en oljemesse i et land langt, langt borte som het Singapore. Der var også kronprins Harald. Og der kronprinser ferdes, er det også journalister. 

Med en smule bistand fra min mor («Hadde det ikke vært gøy hvis dere kunne fått en som var der til å hilse til pappa?») sendte jeg et brev til VG:

«Kjære VG! Kan dere, hvis dere har en medarbeider i Singapore, be ham hilse pappa fra oss? Han har nemlig bursdag på samme dag som kronprinsen, og vi rekker ikke frem med noen hilsen,» skrev jeg på vegne av meg og min bror. De sendte brevet videre til sin medarbeider. Pr. telex, som det står i artikkelen.

Dette resulterte i en helside i VG der kronprinsparet og min far står og stirrer mer eller mindre interessert på en modell av en oljeplattform. Jeg husker jeg spurte min far om han hadde snakket med de rojale, men det hadde han ikke. Han hadde egentlig ikke helt skjønt hva som skjedde da en fyr kom bort og begynte å hale ham gjennom mengden og fortalte at han bare skulle stå stille og prøve å se intelligent ut. Etter det gikk han tilbake der han var før fyren, som sannsynligvis var en adjutant, kom og hentet ham.

Et par dager før den 21. februar - jeg tror kanskje jeg hadde glemt hele brevet - var jeg ute og lekte i snøen (den gang var det så mye snø at vi kunne bygge snøhuler i brøytekantene, hvis det ikke hadde vært livsfarlig når brøytebilen kom). Plutselig kom en av de andre ungene i gaten vår løpene og sa at jeg måtte forte meg hjem. Han ga inntrykk av at noen hadde dødd eller var i ferd med å dø veldig snart. Jeg løp.

Ingen var døde, men krisen var likevel enorm; det var en fotograf på vei fra Porsgrunn og jeg hadde fett hår. Ikke under noen omstendighet hadde min mor tenkt å la meg bli fotografert med flatt og glinsende hår.

Hun ga lite eller ingen informasjon før hun kjørte hodet mitt under dusjen og på ti minutter hadde jeg ikke bare rent og velduftende hår, jeg hadde også blitt stylet med krøller som jeg skulle vært 50 år. Rålekkert.

På det 6x8 centimeter store bildet som for det meste består av snø, sitter derfor min nydelige lillebror på 6 år på et akebrett med en kjerring på nesten 10 år bak seg. Det ser reglerett nifst ut. I tillegg liknet jeg på den islandske sangeren Bjørk når jeg fikk ha mitt fete hår i fred; jeg hadde så smale øyne at det bare ser ut som to beksvarte streker. Jeg tror jeg skremte en del til å kjøpe Dagbladet dagen etter.

Det var mitt første innsalg til media, og jeg lærte en viktig lekse; man må ikke la seg hisse opp av upresise detaljer så lenge hovedbudskapet kommer frem. I artikkelen fra 1978 står det nemlig først at jeg er 8 år og så at jeg er 9 og et halvt. Det plaget meg virkelig at noen prøvde å si at jeg var halvannet år yngre enn jeg var. Antakelig er det unødvendig å si at jeg glatt hadde oversett det i dag.

En tornado på 92

Min mormor ble 92 år i dag. Hun er bitte liten, men veldig rask. Rask til bens og en jævel på kryssord. Nå har hun dessuten fått seg bærbar PC - kjekt å ha spesielt når TVNorge bestemte seg for kun å sende serien Glamour på nett.

Både barn, barnebarn og oldebarn kaller henne for Mor. Resten av verden kaller henne Tulla, men hun er døpt Margit. Problemet med det navnet var at en hel haug av søskenbarna hennes også het Margit, for i hennes familie fantes det en liste med navn som man plukket fra; eldste gutten het Ola, nest eldste noe annet også videre. Jentene tror jeg begynte på Astrid.

Mor ble født på Rjukan og en gang så hun Halie Selassie, og det kan hende hun danset med ham til og med, men det kan også ha vært Sam Eyde. Det begynner å bli noen år siden jeg hørte historiene. 

Da Mor ble 90 år var jeg toastmaster i bursdagen hennes. Jeg benyttet anledningen til å overlevere et par brodder. Hvis jeg hadde prøvd å gi dem til henne på tomannshånd, er jeg redd hun ville tatt det ille opp, men med 40 gjester som vitner måtte hun late som hun tok det som en spøk. «Brodder er for gamlinger,» sa hun bestemt da jeg året før fortalte at jeg var redd hun skulle skli på glattisen. 

Når Mor blir irritert går hun inn på kjøkkenet og begynner å nynne. Det har min mor - hennes datter - også alltid gjort, men ingen av dem vil innrømme at de gjør det. Derimot påpeker de det når den andre nynner. («Å, hør, nå er hun irritert!»)

Jeg kan ikke huske at Mor noen gang har vært irritert på meg - eller jo én gang. Da ble jeg sendt bort til kiosken for å kjøpe en avis hun kalte Verdens Gang. Jeg kom tilbake og sa at de ikke hadde den. Da hun kom tilbake med VG mente hun nok at jeg burde ha plukket opp den kunnskapen; jeg var tross alt 8-9 år.

Mor har alltid vært en energisk luring. Da min bror og jeg var på sommerferier hos henne og Far, fikk vi alltid frokost på sengen. Hun hadde sannsynligvis vært våken i flere timer allerede; middagen var forberedt, duker var rullet, klesvasken hengt opp - så sant det ikke var søndag eller helligdag - og sølvet skinte som nytt. 

Hun kom hviskende inn til meg med én loffskive med port salut og én med brunost der smøret var erstattet med honning. Verdens beste forkost og ekstra god ettersom hun lavt fortalte at jeg ikke måtte si det til NOEN, for det var bare meg som fikk en sånn godteri-frokost. Jeg var voksen før jeg skjønte at min lillebror hadde fått akkurat det samme. Han hadde gjennomskuet henne ganske tidlig.

Min 92 år gamle mormor hjelper de gamle i Sandefjord når hun har tid. Men hun er sjelden hjemme, for som regel bruker hun store deler av uken til å tråkke Norge rundt med et malingsspann. Det er en stor mulighet for at en del av de røde t’ene turistene følger er malt av henne og vennene hennes.

Det er ikke bare i Norge hun tråkker rundt. Et par ganger har hun vært i det litt ullne landet Syden og gått i fjellet. Jeg er ikke sikker på om det var i Syden-landet eller her hjemme at hun falt. Men dama er som sagt like kjapp i hodet som i kjeften, så i det hun falt fremover, grep hun tak i det første og beste. I alle fall det første. Som var bukselinningen på mannen som gikk foran henne. Hadde han bare hatt vett på å bruke belte, hadde han hatt litt ære igjen, men siden han ikke gjorde det, fikk hele reisefølget se rompa hans. Og Mor holdt på å le seg fillete.

På et annet fjell falt hun og brakk hun håndleddet. Hun fikk beskjed om at hun 1) var for gammel til å bli operert - så det leddet ville nok bli stivt for all fremtid og 2) hun kunne bare glemme å kjøre bil. Men det fant ikke Mor seg i. Hun kjempet mot overmakten når det gjaldt operasjon, men ikke søren om hun ville gi seg på bilkjøringen. Så hun trente. Hun gikk regelmessig til fysioterapeut og når hun ikke var der, satt hun og klemte på en liten gummiball. 

En gang jeg ringte, satt hun i bilen, og jeg sa bestyrtet at det måtte hun jo ikke finne på - for det hadde jo legen sagt. «Hi, hi,» sa Mor «jeg har trent. Nå har jeg kjørt ut og inn av garasjen i en uke, så nå skal jeg snart kjøre til hytta.»

Mor er likevel en dame som ser sine begrensninger. Da hun ble 85 bestemte hun seg for at det var slutt på å hoppe på trampoline. Jeg er 43 og ga meg med det for flere år siden.

Og her er det triste poenget; dama har jo beholdt de fleste gode genene selv. (Da hun var ung drev hun med skihopp og skyting, så hun har nok aldri vært helt A4.) Det eneste jeg har arvet er hennes interesse for høyhælte sko. Til en viss grad har døtrene hennes også fått et par supergener; min mor syklet for eksempel til fødeklinikken da veene begynte. Kanskje det er grunnen til min kroniske hodepine? Det kan jo ikke ha vært sunt verken for mor eller barn.

Mor kommer til å bli den sprekeste 100-åringen statsministeren noen gang har gratulert. Og jeg håper bare jeg orker å være der å se på.

Heia Kari!

Leger er ikke Guds stedlige representant på jorden, jeg er heller ikke så sikker på om Han har godkjent at alle med teologiutdannelse er det, men dette skal handle om medisin, ikke teologi. Jeg vil presentere dr Armauer Hansen. Mannen som først identifiserte leprabakterien. Den man blir spedalsk av.

Det er to former for medisinsk spedalskhet. Og en hel haug av sosiale grunner til spedalskhet, men det blir for mye å diskutere. Dessuten er det så vilkårlig. Etter min mening burde en mann som Røkke defineres som småspedalsk, men i hans tilfelle virker det som litt kriminell virksomhet tvert imot er noe enkelte ser på som attraktivt.

Man kan enten ha en glatt form for spedalskhet eller en knutet form. Ingen av dem er noe å samle på og det forsto dr Armauer Hansen kjapt. Hansen var lege 100 år før jeg ble født og altså 100 år før 68-generasjonen løp rundt høye som fjell og mente de var udødelige. Jeg vedder på at ingen av dem skjenket en tanke til Kari Nielsdatter Spidsøen. Det burde de ha gjort. Kari var nemlig en tapper dame. Og hun var fullt klar over at hun var dødelig.

Da dr Hansen ble konstituert i overlægeembedet for den spedalske sykdom i 1875 tok han av i ren entusiasme. Jeg mistenker ham for å gå over lik, eller i det minste prøve å produsere noen å tråkke over, men mange i hans omgangskrets støttet egoet hans og ga ham ingen grunn til å trekke egen dømmekraft i tvil.

I andre halvdel av 1800-tallet var to promille av Norges befolkning smittet av leprabasillen - på Vestlandet var hele 25 promille smittet. Men siden mikroskopene ikke var spesielt gode, var det først da dr Hansen fikk tak i siste nytt innen forstørrelse at han klarte å identifisere det som lå på objektglasset som en mikroorganisme. Debatten gikk høyt om sykdommen smittet eller om den var arvelig, men dr Hansen var sikker på at den var smittsom. Det irriterte nok en del av hans kolleger.

Slik ser leprabasiller ut:

For å bevise teorien om smitte, kalte dr Hansen en av pasientene sine inn på kontoret. Pasienten var stakkars Kari Nielsdatter Spidsøen som hadde den glatte formen for spedalskhet. 

Hun ante ikke hva som ventet, men hun burde kanskje luktet lunta da hun så (med sitt eneste friske øye) at dr Hansen hadde innkalt forsterkninger.

Dr Hansen hadde nemlig planlagt å stikke en nål som var infisert med den knutete formen for spedalskhet inn i øyet på Kari. Det synes Kari hun burde vært spart for. Hun gråt og satte seg såpass til motverge at hun måtte holdes fast, og mot to menn hvorav den ene var en lege, tapte Kari det slaget. 

Karis frykt for å bli blind var heldigvis ubegrunnet, men det var en såpass traumatisk episode for henne at hun gikk til presten og klaget. Presten trøstet henne, men gjorde ikke mer med saken før den mishandlede Kari hadde klaget for tredje gang. Da skrev han et brev til tilsynskomiteen. 

I den komiteen satt dr Hansens tidligere svigerfar og onkelen til hans daværende kone. Begge mente åpenbart at dette med innhabilitet var temmelig oppskrytt. Hansens tidligere svigerfar var også den sterkeste meningsbæreren av teorien om at spedalskhet var arvelig. Det er likevel ikke noe som tyder på at familiære bånd eller tidligere feider påvirket resultatet av prestens klage.

Prestens ordbruk i klagen var ikke spesielt sterk. Han understreket at han ikke tok stilling til hva som var sannheten i historien, og han trodde absolutt at dr Hansen ikke hadde gjort dette med ond hensikt. Tvert imot, han kjente den omtalte legen som en nidkjær fagmann.

Hansen hadde mange venner i bransjen og Kari ble stemplet som hysterisk. Kari selv vitnet om doktorens mange positive egenskaper, men hun ville gjerne være sikker på at hun slapp flere opplevelser som prøvekanin.

Dr Hansen hadde flere uvenner enn venner, for saken kunne ha stoppet der. Medisinaldirektøren foreslo å gi Hansen en alvorlig tilrettevisning, men saken ble likevel ført videre og dr Hansen ble i 1880 dømt til å ikke lenger ha kontakt med pasienter.

Den spedalske Kari døde fire år senere. Da var hun 37 år gammel og hadde vært innlagt siden hun var 16. 

Kari burde vært hedret med en byste. Minst. En litt retusjert byste. Kanskje er hun også det - hedret med en byste - men i så fall burde det vært flere. Karis gjentatte klager førte nemlig til en dom som slo fast at det var grenser for hva leger kunne tillate seg - selv i forskningens tjeneste.

Kilde: Bjørn Davidsen og Yngve Nedrebø:

Underet i Bergen byrett

Smil, din gnager

Hver gang jeg ser et bilde av de to søstrene Ashley og Mary-Kate Olsen, tenker jeg på de to marsvinene vi hadde for noen år siden; tvillingene Sofus og Rufus. 

Rufus var den største, Sofus var 1/3 av brorens størrelse og han ble stadig mindre. 

Storebror Rufus oppførte seg som en slags livredd bodyguard. Og det er her likheten med søstrene Olsen kommer inn; ikke bodyguard-assosiasjonen, men livreddheten. De to stakkarene ser jo like vettskremte ut hver gang det går av en blitz. (Her kan man innvende at det jo bare er det jeg har å holde meg til, jeg ser dem jo bare på bilder, men vi pirker ikke for pirkingens skyld.)

Angsten kan jo forklares med at de helt fra før de kunne stave paparazzi har fått stukket flere fotoapparat opp i nesa enn erter (la oss forresten håpe det er sant for de fleste andre små barn også), men jeg mistenker at det de har lagt seg til «livredd ung pike som nesten helt sikkert har testet ut de fleste narkotiske midler»-looken med vilje. Gud vet hvorfor. Etter min mening er «livredd» litt passé. Og narko-looken (sotede øyne, synlige ledd,  utstikkende skulderblad og ustelt hår) var vel også en trend som gikk over etter en sesong, maks to?

For Rufus og Sofus var den livredde looken helt naturlig. De to tvillingbrødrene ble anskaffet samme dag som vi vinket farvel til vår eldste sønn som skulle gå ett år på skole i USA. Rufus og Sofus var med andre ord en slags trøstepremie for yngstemann som savnet storebroren sin veldig. Jeg synes 450 kroner pr ulldott og et bur til litt mer var en forholdsvis billig sutteklut.

Jeg hadde imidlertid ikke regnet med dyrlegeregningene. For da Sofus skrumpet inn, måtte vi jo prøve å finne ut hva som var galt med ham. Dyrlegen sa at Sofus mest sannsynlig hadde en hormonlidelse som burde utredes. Og han dro ikke engang på smilebåndet. 

Jeg ville jo ikke fremstå som hjerteløs, så i stedet for å spørre hva et opphold på den nydelige gården som alle dyr etterhvert kommer til, spurte jeg om han hadde andre teorier.

- Vi kan prøve å fikse tennene hans, sa doktor dyregod. Jeg så for meg at det kom til å bli uggent å holde fast det lille pelskledde skjelettet mens dyretannlegen brukte tannfilen, men den jobben slapp jeg. Dyret ble nemlig lagt i narkose. Begge gangene. Til 1900 kroner pr gang. Min største tannlegeregning tror jeg har vært 800 kroner, men så har jeg også vært heldig med genene akkurat der.

Etter de to behandlingene måtte Sofus ha spesialfor som måtte blandes ut til en suppe. Blandingen måtte ikke være for varm og ikke for kald. Jeg spurte spydig om det var forsvarlig å la hamsteren være alene hjemme mens vi var på jobben og fikk beskjed om at vi hadde marsvin. Pokker. Vi bommet på det ganske ofte, men så lenge vi bare snakket til andre enn dyrleger, gjorde det ikke så mye. 

Det ble min jobb å mate marsvinet med de nye tennene, og jammen fikk vi ikke en slags kontakt. Den lille gnageren hadde ikke utstøtt en lyd i hele sitt liv, men da han hørte at jeg sto opp om morgenen, begynte han å pipe og fyke rundt i buret som et helt normalt lite dyr med bare små nevroser. Og Rufus lot ham skinne. Han virket oppriktig glad for å ha en bror med et perfekt smil.

Kan det være løsningen for de to søstrene Olsen også? Ordentlig mat? Vil de kanskje til og med vokse litt? De er jo bare ca 1meter og 20 høye, tror jeg. Det er mulig de trenger tannlegebehandling også, men det vet jeg ikke, for jeg har aldri sett at de har smilt så tennene vises. Når jeg tenker meg om, kan det være en slags beskyttelsesmekanisme; «Men tennene mine får du aldri» liksom. Og det respekterer jeg. 

Likevel vil jeg oppfordre alle til å smile som et marsvin. Det er veldig spesielt.

Den største gleden du kan ha, det er å gjøre andre glad

I går var det Valentinsdagen og jeg fikk gave; en penn. Min mann mente den var symbolsk, jeg spurte om han med den ville oppfordre meg til å skrive mer for hånd og mindre på Mac - noe som ville bety null blogging, og igjen; minimal uthenging av ham. Men han fremholdt at det var i beste mening, og jeg valgte å tro ham.

Han er i det hele tatt svært generøs. (For de av dere som har etterlyst heder: les siste setning et par ganger til. Det kan bli lenge til nesten gang. Galle ligger meg så mye nærmere.)

Tradisjonelle dager som bursdager, julaften og bryllupsdager er selvsagte gavedager, men de dagene handelsstanden har funnet opp, blir regelmessig hengt ut her i huset. Mors- og farsdag, Valentin og til dels Halloween blir gjennomskuet for det de er: Et patetisk forsøk på å tømme folks lommebøker. Ofte kommer jeg svært godt ut av dette, så det er ikke meg som surmuler mest over de kommersielle påfunnene. 

Mens barna var små var mest sannsynlig at jeg fikk noe på en morsdag, men i de siste årene har det vært knyttet mest spenning til Valentinsdagen. I år hadde han imidlertid begynt å gjenta sin normale nedrakking på St. Valentin samtidig som han sa at gaven jeg fikk i fjor gjaldt frem til 2021, så jeg hadde ingen forventninger. 

Morsdagsgaver har vært helt fraværende de siste årene, men de har lært meg en av de viktigste leksene i livet (nå, ja); Ha ALLTID en ønskeliste. Du vet aldri når den kan komme til nytte. Ønskelisten skal ikke skrives ned - den må være mer fleksibel enn det - men den må gjentas med jevne mellomrom og du må aldri la en anledning til å smette den naturlig inn i samtalen gå fra deg.

Hvis du ønsker deg en spesiell type ring - for eksempel en fra Ole Lynggaard med tre kuler - kan du ta det opp hver gang noen snakker om noen som heter Ole, hver gang noen nevner gull, diamanter eller smykker generelt eller kuler. Men unngå kuler som i «kreftkuler». Det blir usmakelig. Hvis det er OL det året du ønsker deg den, står jo mulighetene i kø (OL-ringer, ikke sant? Utfordringen her er å begrense seg.)

Gjør du det riktig vil det være så subtilt at giveren tror han har funnet på det selv og sannsynligheten for at du får en gave du inderlig vil ha, er større.

Det året jeg ikke hadde ønskeliste, fikk jeg en halvmeter lang lommelykt fra Maglite som «kan komme godt med hvis vi får innbruddstyver». Jeg hadde ærlig talt regnet med at det var han som skulle ta hånd om innbruddstyvene. Det å ha en stor og sterk mann ved min side, var faktisk det som gjorde at en landsens jente som meg tok sjansen på å flytte til storbyen. I Telemark, der jeg kommer fra, finnes det ikke noe som er skummelt - hvis man da ser bort fra ville bjørner og Sputnik. 

Helt siden jeg første gang møtte noen av vennene hans, har han på ett eller annet tidspunkt i samtalen med dem referert til meg som "en bondejente fra Telemark". Jeg aner virkelig ikke hvorfor og har spurt mange ganger. Jeg er fra den delen av Telemark som ofte blir referert til som "industriområdet Grenland" og visste ikke forskjell på en låve og et fjøs før under et intervju til jobben som informasjonssjef i Landbruksdepartementet. 

Etter den lille voksenopplæringen der jeg ble fortalt at fjøs inneholder dyr og låver er lagringsplass (jeg kan huske feil her) ble jeg spurt om hvilket ord jeg mente beskrev Lars Sponheim best. Hodet mitt ble brått fullt av ett eneste ord i forskjellige farger, størrelser og fonter og det var ikke mulig å komme unna uten å slippe ett av dem ut; "Pompøs" hørte jeg meg selv si. Og det var en lettelse. Jeg ble aldri invitert til intervju nummer to. 

Når jeg tenker tilbake hadde min kjære kanskje en grunn til å beskrive meg som bonde. Jeg understreker her at jeg har all mulig respekt for bønder - de er like hardt arbeidende som alle oss andre. Det er jeg sikker på. Men det er ikke til å komme fra at "bonde" i enkelte miljøer bringer frem andre assosiasjoner enn en som står tidlig opp og jobber så svetten siler året rundt. Når han kalte meg bonde, kan det ha vært et velment forsøk på å forklare at "hun er ikke helt på samme nett som oss som er fra Oslo". 

Rett etter at vi ble et par, skulle vi ta et glass vin (jeg drakk selvsagt appelsinjuice - nok et eksempel på min manglende urbanitet, kanskje) sammen med et annet par, i en bar på Solliplass. Jeg konverserte så godt jeg kunne og spurte hva den andre damen drev med. Hun svarte kort at hun jobbet i bar på Aker Brygge. Jeg var full av sympati med å jobbe til langt på natt med fulle kunder og hun svarte om mulig enda kortere at vi ikke snakket om barer, men om advokatfirmaet BA-HR. Det må jo ha vært flere enn meg som har misforstått det?

De aller beste gaveøyeblikkene er når du får noe du ikke visste at du burde satt på ønskelisten. Sånn som den gullpennen fra Mont Blanc jeg fikk i går.

I dag spurte jeg om jeg burde få gravert inn noe på den, og han foreslo «Gullkornbonden». Han glimter virkelig til en gang i blant.

Dra hjem dit du kom fra, Arne

På vei hjem fra jobb i dag, vurderte jeg ny karriere. Ikke fordi jeg er lei av jobben min - det er jeg absolutt ikke; jeg elsker kollegene og fagfeltet - men det kan hende jeg kan gjøre verden til et bedre sted hvis jeg finner noe annet å vie livet til. 

Når jeg sier verden, mener jeg trafikken. Nærmere bestemt trafikken mellom Akershus festning og Majorstua, der bilistenes behov for å snakke i mobil mens de kjører er omvendt proposjonalt med deres evne til å operere mer enn én elektronisk dings om gangen.

Min nye karriere (og min forretningside) er å rettlede idioter. Jeg testet det ut på vei hjem fra kontoret i dag, men jeg innser at metoden må finslipes noe; ilter tuting fikk stakkaren til å gå bananas med blinklys og spylervæske og da har jeg jo ikke oppnådd noen ting. 

Så - lesson identified and learned: Ilter tuting er kontraproduktivt når sjåføren i bilen foran er en mann som snakker i mobilen. Særlig når bilen har skilt som tyder på at sjåføren normalt ikke trenger å forholde seg til verken lyskryss, rundkjøringer eller trikker. Sannsynligvis ikke plagsomt mange fotgjengere heller.

Men selv om man er fra Indre Enfold, regner jeg med at kjøreopplæringen stort sett er den samme landet rundt. Og at enkle ting - som at man skal stoppe for fotgjengere som er halvveis ut i veien og at man stopper på rødt og kjører på grønt - er en slags basis for å få sertifikat. Men det er klart; alt kan jo gå i glemmeboken. 

Det er nok opp til den enkelte kjørelærer å plante lærdommen hardt nok inn i den enkeltes elevs hode til at det holder til man parkerer for godt. De som er fotgjengere når jeg kjører bil på vinterstid burde være min kjørelærer evig takknemlig. Jeg kommer aldri til å glemme hans utbrudd og nær døden-opplevelser, det gjør han kanskje ikke selv heller. Hvis han fremdeles lever. 

Min kjørelærer var tysk og het hr. Eggerdink. En fantastisk pedagog som hylte lærdom rett inn i øret mitt. Da jeg strakte armene i været og jublet «Yesss! Jeg klarte det!» etter å ha unngått en oransje skumgummifigur som skulle illudere en fotgjenger på glattisen med et par centimeter, ropte han med tysk aksent «Dett gjorrrde do IKKE! Han der DODE av HJERTEINFARKT!»

Dagens pasient var en mann i en rød Mercedes. Ikke pent rød, mer sånn «blazer fra tidlig 90-tall»-rød. Du vet sånne dressjakker i litt tykt stoff som hadde uekte semsket skinn i en mørkere farge på slagene. Man fikk dem også i grønt. Felles for alle slike jakker er at man ble kvitt dem for evig hvis de kom i nærheten av åpen flamme. Og felles for alle menn som hadde slike, var at de oste «Vær så snill, ikke vær slem med meg, jeg er bare en stakkar». 

Fordi jeg har sterke assosiasjoner til denne rødfargen og til eldre Mercedeser av typen stasjonsvogn, kan det hende at jeg hadde et par fordommer allerede da jeg kom opp bak dagens sjåførdust i lyskrysset. Men det hjalp jo ikke på førsteinntrykket at han hadde sperret begge filene i sitt forsøk på å signalisere at han gjerne ville svinge til venstre. Vi var på vei opp Rådhusgata. Det tok en evighet.

Mannen i Mercedesen var åpenbart usikker på dette med lyskryss. Med tanke på fargen han hadde valgt på bilen sin, er det jo ting som tyder på at han kan ha vært fargeblind, men generelt er det vel sånn at hvis du ser så dårlig at du må ha førerhund, bør du ikke sitte bak et ratt når bilen ruller. Jeg utelukker ikke at han kan ha vært sterkt svaksynt.

Mannen, som jeg velger å kalle Arne, valgte å bremse ned i god til før alle lyskryss - og dem er det en del av i Rådhusgaten. Denne metoden fører som regel til at lyset som har vært grønt, rekker å bli rødt. Kanskje var det praktiske årsaker til at Arne valgte å kjøre veldig forsiktig - jeg kunne jo se at han både tekstet og snakket mens han snilekjørte, og det hadde jo vært dumt å peise unødig på når man har all oppmerksomhet rettet mot en snakkende firkant.

Det er mulig at Arne og jeg har hatt samme kjørelærer. Hr. Eggerdink mente at for å bli en god sjåfør måtte man ha evnen til å sette seg inn i hodene på de fotgjengerne som spaserte rundt på byes fortau. Hr. Eggerdink hadde bare forakt til overs for folk som slet mer sko enn dekk, og han mente at de var troende til hva som helst; som for eksempel å strene umotivert ut i gaten selv om fotgjengerovergangen bare var et par hundre meter unna.

Arne kan ha hatt åndelig kontakt med store deler av Oslos befolkning i dag, og det kan selvsagt ha medført litt kaos i hodet hans. Jeg velger derfor å sette en strek over at han brukte ti minutter mer enn normalt fra krysset Kirkegata/Rådhusgata og opp til restaurant Hansken. Men der ble det krøll igjen. Hansken - altså ikke spisestedet, men den bronsehansken som står midt i veien utenfor spisestedet, og som sikkert er årsaken til at restauranten heter Hansken, hva vet jeg - er IKKE, og jeg gjentar IKKE, en rundkjøring. Men det trodde Arne. Og da ble det bremsing, blinking og fartsavpassing av en annen verden igjen.

Innen vi kom til den amerikanske ambassaden, hadde Arne konsekvent stoppet der han burde kjørt og omvendt, og på Rådhusplassen holdt han på å meie ned ca 200 japanske turister. Etter det ble han så nervøs at han stanset helt opp og slo av tenningen foran neste fotgjengerfelt. Jeg holdt på å gå ut av bilen og si at han kunne ta det med ro, for jeg har førstehjelpskurs som ikke er mer enn 13 år gammelt og en førstehjelpspakke som maks er to år. Men akkurat da kjørte han videre.

Ved den amerikanske ambassaden holdt det på å gå galt for oss begge. Han mente at han var tøffere enn en trikk og jeg holdt på å bli påkjørt av en buss. Men det var bare fordi jeg hadde bestemt meg for å ta bilde av Arne, og mobilen min kan være litt vrang; den forventer at jeg skal klare å slå inn de samme fem tallene hver gang ellers nekter den å låse seg opp. Fem tall kan ta fokus litt bort fra en og annen buss som velger å kjøre gjennom en rundkjøring i 50 kilometer i timen. 

Etter det trodde jeg at Arne hadde kjørt fra meg. Men nei, da. På neste grønne lys sto han, vettu. Som om han ikke hadde gjort noe annet i hele sitt liv. Det ble rødt og det ble grønt, og da rullet vi fremover igjen.

Arne forlot meg. Han smatt inn på noe som kunne vært en parkeringsplass, hadde det ikke vært for at det sto et «All stans forbudt-»skilt der. Plassen var også okkupert av to unge gutter som helt uskyldig sto og snakket sammen, men unge og spreke som de var, spratt de unna. Blodtrykket mitt stabiliserte seg etter bare 20 minutter.

Jeg har altså valget mellom å gjøre verden til et bedre sted (fremdeles er verden i denne sammenheng en veistump i Oslo) eller å beholde jobben og helsa. 

Jeg blir nødt til å velge det siste. Planen min var nemlig å gå bort fra ilter tuting til å sende bilnummeret på tekstmelding til 22 82 for å få sjåførens navn, for igjen å få mobilnummeret hans via 1880. Etter det tenkte jeg å ringe og si på en sivilisert måte noe i retning av «Hei, din kødd, jeg kjører bilen bak deg og hvis du ikke nå får ræva i gir, så sørg i det minste for å trykke på gassen». 

Denne gang kom jeg ikke lenger enn til å finne ut at Arne faktisk heter Arne. Jeg kunne selvsagt ringt opplysningen og fått mobilnummeret hans, men det er sikkert opptatt fremdeles. Hvis jeg hadde kommet gjennom, var planen å formidle at jeg håper han kommer trygt hjem til sin egen garasje. Og at det skjer i løpet av relativt kort tid, men det er jo måte på personforfølging, selv for selvutsletter med tendenser til ren ondskap - aka meg.

Det kan jo til og med hende at Arne ikke hadde forstått at jeg egentlig bare prøvde å redde verden. Egentlig hadde ikke det forundret meg. Særlig hvis jeg hadde kommet til å si akkurat det jeg tenkte: «Fløtt deg eller bytt bil, din trægost. Fargen irriterer meg. Dra deg hjem til der du kommer fra.»

Skinny bitch eller bare bitch

I dag har jeg spasert i Bogstadveien med min mann. To uvanlige ting med den situasjonen; jeg går nesten aldri i Bogstadveien med min mann og det er flere år siden jeg har vært der på en søndag. 

Hvis jeg går i Bogstadveien er det for å shoppe, og det vil min kjære helst ikke være vitne til. Han lever i en illusjon om at jeg ikke bruker så mye penger (ikke så rart ettersom jeg alltid får sesongens siste nytt til "minst 70 prosent avslag" ...), og den livsløgnen lar jeg kredittkortselskapene ødelegge. Det er grenser for hva jeg skal ta på meg.

Jeg er litt usikker på når gudstjenestene er over rundt omkring her, men jeg vil tro at vi ruslet rundt omtrent da menighetene rundt om synes det var greit å bryte opp kirkekaffen. Jeg så i alle fall for meg at en del av de vi møtte godt kunne være på vei hjem fra en moralsk oppbyggelig morgen. Andre var åpenbart ikke det.

«Hun er nok på vei hjem fra kirken,» sa jeg høyt til min mann da en ung jente passerte oss i urent trav. Hun hadde skohæler som minst var ti cm for høye til at hun klarte å gå rett og et seriøst problem med kulden ettersom de tynne bena hennes bare var kledd i nylon, og kåpen som var i en udefinerbar ullblanding (< 30 prosent ull, tipper jeg) bare rakk så vidt nedenfor baken. Min mann så rart på meg.

Etter at jeg gjentok kommentaren da neste frosne pikebarn kom forbi, sa han: «Jeg tror heller de kommer rett fra fest». 

Nei, vel? You think? 

Jeg var dypt skuffet over å ikke få noe kreditt for å komme med spydige kommentarer om mine medmennesker. Hva har skjedd? Han synes jo det var festlig når gang jeg hostet samtidig med at jeg sa «dust» hver gang vi møtte på naboen der vi bodde før. Jeg ble aldri lei den host/dust-kombinasjonen og naboen forble jo like teit, så det var alltid på sin plass.

Jeg mener det ligger mye glede og harmoni i sarkasme og ironi. Det er også en flott måte å sette menn på plass på - og det at menn ofte ikke i sin villeste fantasi kan tenke seg at de blir latterliggjort av en kvinne, gjør det hele bare enda morsommere. 

Stakkaren jeg møtte da jeg var på luftetur med hunden, hadde imidlerid fortjent en mildere behandling, for han prøvde nok bare å være hyggelig; Hunden hans - en kinesisk nakenhund - gjødde vilt da jeg kom med min fredelige firbente, og han sa «Jeg er mye hyggeligere enn hunden min, altså!» «Vel, hvis noen hadde dratt deg naken etter halsen rundt i byen, kan det hende du ville vært litt grinete, du også,» svarte jeg. Og det synes selv jeg var råttent sagt.

De unge party-jentene vi møtte hadde én ting felles; de var råtynne. De var så tynne at de uten problemer kledde å gå i skjørt som de fleste vil definere som brede belter. Det kan ikke jeg. Langt derifra. Jeg ser ikke bort fra at jeg er sjalu, og hvis noen tar seg bryet med å telle opp kroner og timer jeg bruker for å se yngre og tynnere ut, vil det være enkelt å trekke den slutningen. 

Drømmen for mange av mine venninner er å kle smale jeans. Og om ikke de kler dem, er de fornøyde med bare å få dem på seg. Smale jeans og meg ... kommer ikke til å skje. 

Og jeg kan ikke skylde på muskler (selv om jeg ved mer en én anledning har forklart butikkdamen at jeg nok må ha en større størrelse «for jeg trener så mye, skjønner du». Gud, så flaut å tenke på). 

Det jeg imidlertid kan skylde på er en av min mormors venninner som kom med følgende kommetar da jeg som syvåring hadde kledd meg ut i min tantes superlekre nye støvletter: «Å, så fiiin du er, du har skikkelige dameben, jo!». Jeg forsto godt at en syvåring ikke skulle ha dameben. Og slik ble bena mitt kompleks. Ørene ... det er en annen historie.

Å være en «skinny bitch» er noe positivt i mine ører. Og da bør jeg jo være fornøyd med at jeg i alle fall oppfyller den siste delen av uttrykket.