Avlats-shopping

To ganger har jeg gått glipp av å gi bort penger til en verdig trengende. Han jeg hadde sett meg ut sist gang, hadde rett og slett tatt seg fri (eller gått et annet sted) da jeg endelig fikk tatt ut en hundrelapp og kom tilbake for å være snill. Tenk hvis de hadde hatt kortterminaler! Da hadde dette med veldedighet vært mye mer effektivt.

Det sier kanskje litt at jeg akkurat måtte slå opp ordet «veldedighet», for jeg har en tendens til å si vedledighet (ved-ledighet = når du har anledning, liksom). Jeg har alltid trodd at det var sånn det ble skrevet og uttalt, for jeg synes det gir mye mer mening.

Etymologi og min logikk stemmer ikke alltid overens, det lærte jeg allerede påsken 1978 da jeg sto ganske hardt på at det het neglsprekk og ikke neglsprett. Hallo! Neglsprett, liksom. Det kjennes jo ut som de sprekker. Ingen tror vel at de spretter av?

Jeg var sur i flere døgn etter at jeg ble nedstemt av både min familie og familien vi ferierte sammen med, men det lusne humøret kan også ha kommet av at 1) hytta måtte graves frem (riktignok ikke av meg, men jeg ble veldig kald av å vente) 2) jeg måtte gå på ski og 3) noen hadde garantert meg at det ikke var utedo der, men det kvalifiserer ikke til innedo når det verken er varme eller kloakk i rommet der avtredet står. Jeg har vært kresen når det gjelder toaletter siden jeg holdt på å falle ned i en utedo som fireåring.

For ti år siden sto jeg på Karl Johan og snakket med en venninne da en veldig sliten narkoman kom bort til oss. «Har’ru en hundrings?» spurte han. «En hundrelapp?!» sa jeg. «Hva har skjedd med å be om en ti’er?» «Jeg spør bare om lapper, jeg,» sa vraket «for det er jo ingen som har småpenger lenger.»

Jeg mistenkte at han gjorde det for effektiviteten skyld. Han var ikke en av dem som kunne sløse med energien. Å vente på at folk skulle grave i bukselommer og vesker for å finne en femmer, hadde kostet ham mye.

Det var tøffe tider for slitne mennesker allerede da. Jeg tror ikke det har blitt bedre.

For noen dager siden gikk jeg en tur ene og alene for å finne en stakkar som fortjente hundrelappen jeg hadde i lommen. Nå er det jo ikke spesielt vanskelig å finne en tigger i Oslo, og jeg kunne sikkert ha funnet en selv om jeg tok av meg brillene. Men jeg ville jo ikke snuble og falle over en av dem. Da kunne jo både jeg og stakkaren komme til skade, så jeg beholdt brillene på.

Jeg gir ikke til tiggerne som sitter ved t-baneutgangen til Sørkedalsveien. Det ville vært den nærmeste og således det enkleste, men etter å ha observert at de to som veksler på å sitte der har iPhoner, kommer jeg ikke til å bidra til deres bunnlinje uansett hvor trist dama greier å se ut når jeg går forbi. Og siden jeg etter opplevelsen med telefonen mistenker samtlige av hennes slekt og venner for å være reinspikka svindlere, så jeg etter en selger av =Oslo.

Jeg jobber på stripa. Det vil si; jeg har kontor i byens horestrøk nummer 1, men ved siden av å ha tilgang på PC, varmt vann til teen min og kolleger som ikke jager meg bort fra plassen min, er det jo heldigvis et par andre ting som også skiller meg fra beinranglene i hvite skai-/plaststøvletter og fuskepels. (Jeg håper for eksempel for deres skyld at jeg har mer gjeld enn de har, selv om kreditorene deres nok er hakket mer pågående enn min bank.) 

Jeg fant dette bildet etter jeg skrev teksten, så det med fuskepels og hvite støvletter er åpenbart en slags uniform

Men hva har skjedd med dem som ikke har skjedd med meg? Sannsynligvis en god del. Ressurssterke foreldre og en trygg og stabil oppvekst har nok det meste av æren for at jeg må bruke adgangskort for å komme inn på jobben. En arbeidsplass som for øvrig også har en helt annen dress code enn der ute på gaten.

Likevel finner man helt sikkert eksempler på mennesker som har en bakgrunn som likner min, men som bare rett og slett har tatt noen veldig gale valg. Og i tillegg er verden urettferdig.

«Hei, kan jeg få kjøpt et blad av deg?» spurte jeg etter å ha sjekket NØYE om det virkelig var en selger eller (som sist) en som akkurat hadde kjøpt et eksemplar selv. Siden han sto og svaiet og bar på fem eksemplarer, tok jeg sjansen.

«Værsågod,» sa den tynne mannen som garantert hadde sett ut som en piperenser hvis noen hadde gitt ham en hvit pels.

«Behold vekslepengene,» sa jeg og følte meg av en eller annen grunn utrolig råtten. Og dum. Pluss at en setning fra barndommens kristendomsundervisning tvang seg på: «Når pengene i kassen klinger, sjelen ut av skjærsild springer».

Ikke pent.

«Tusen takk og ha en veldig fin dag,» svarte han.

«Ha en fin dag, du også!» sa jeg i det jeg tenkte at det må da i herrens navn være mulig for en som har fem års høyere utdannelse å finne på noe annet å si til en som kanskje må gå og legge seg under en pappeske i natt.

«Du, frue?» hørte jeg i det jeg gikk videre og jeg snudde meg lett rødmende. «Jeg har det bra, jeg, altså. Du skal ikke bekymre deg for meg.»

Jeg sa ikke at jeg egentlig brukte veldig lite av tiden min på å bekymre meg for ham og hans likesinnede. Jeg sa heller ikke at det jeg bekymret meg mest for akkurat nå var om håndverkeren som skal legge nytt tak på en av hyttene våre blir ferdig før ferien.

Men jeg tenkte at han kunne hatt en karriere som psykolog. Og at verden er utrolig urettferdig.

Lære for livet

Jeg er redd for å bli utdatert. Ikke når det gjelder utseende (jo, forresten, det også) men når det gjelder teknologi. Hver gang jeg spør mine barn om hjelp med Mac’en, får jeg som regel bare beskjed om å finne det ut selv. Visstnok skal Mac være veldig brukervennlig og alt er selvforklarede.

«Tenk om jeg hadde bedt dere om å lære ting selv da dere var små og ikke en gang skjønte hvordan dere skulle skifte deres egne bleier,» sier jeg da. Uten å få respons. De burde i alle fall lurt på om de virkelig måtte skifte sine egne bleier. «Barn blir selvstendige av å lære å ta ansvar for egne handlinger,» sier jeg. «Det gjelder deg også,» svarer gjeldsarvingene.

Mine barn er svært selvstendige, og det er bra, for deres mor trenger selvstendige, flinke barn. Til middagslaging, søppeltømming, klesvask, hundelufting og litt støvtørking nå og da.

14-åringen anklager meg likevel for å være overbeskyttende, så man må jo lure på hva slags sammenlikningsgrunnlag han har. Noe fra dyreriket, kanskje? Sannsynligvis en gjøk. 20-åringen liker finans og fysikk, så han er høyst sannsynlig forbyttet et sted i korridorene på Haukeland sykehus.

Jeg synes alltid det er rart å se at mine barn er så forskjellige fra meg. Rart, men fint for dem. Hvis man sammenlikner mine barn med epler og meg med et tre, må jeg ha stått i en bratt bakke. Eplene mine har rullet veldig langt fra stammen.

Jeg har ikke gått på kurs for å bli mamma, men jeg har både sertifikat for bil og papirer fra universitetet som viser at jeg er kvalifisert for en hel masse innenfor samfunnspolitikk, offentlig forvaltning, historie, litteratur og norsk.

Det er jo ingen selvfølge at man er en helt ok mamma og/eller en middels ok kone. Er det ikke litt rart at de viktigste jobbene vi har ikke krever noe form for opplæring eller papirer med et godkjentstempel?

Jeg skjønner jo selvsagt at det er umulig, og heller ikke ønskelig, å forlange at folk skal utdannes til å bli foreldre eller ektefeller, men du verden så greit det hadde vært å ha en håndbok. Eller et 800-nummer.

For selv om Opplysningen 1880 og alle konkurrentene sier at de kan svare på stort sett alt, er jeg i tvil om det er dit man bør henvende seg når man ikke har sovet på 70 timer fordi jævelungen har skreket i ett strekk, når tenåringen som lyn fra klar himmel får et utslag av hormonell ubalanse eller når gubben bare sier dumme ting i en hel uke. Hver fordømte måned.

I gamle dager - en gang mellom den massive dinosaurdøden og 70-tallet - hadde man antakelig daglig omgang med en bestemor og et par tanter, og selv om de var en eller to generasjoner unna, hadde de etterspurt og aktuell kunnskap.

I dag - når mobiler og undertøy nesten byttes like ofte - er ikke bestemors kunnskap om tenåringens Facebook-vaner og teknologi like ettertraktet.

Det gjelder å henge med. Derfor er ikke det å kjøpe ny HD-tv eller iPad ren luksus. Man kan gjerne argumentere med at det er dumt stadig å kjøpe nye ting, og jeg er enig hvis motivasjonen bare er å få en større tv enn naboen, men hvis du ikke vil bli gammel før tiden, er det bare å bla opp og å lese seg opp.

Hvis du allerede nå ikke greier å henge med, får du heller ringe en tenåring og be om hjelp. Tilby penger hvis tilbud om en kopp varm sjokolade ikke slår an.

Det trikset har virket på tenåringer i alle tider. Slik mister vi aldri helt overtaket.

Er du et menneske eller en lort?

Når var du sist ordentlig modig? Har du kanskje hoppet i strikk? Sunget karaoke eller gått på glødende kull? Og er det egentlig å være modig?

Hvis du følte deg modig da du hoppet i strikk sist, vil jeg gratulere deg med det, men er du sikker på at du var ordentlig modig? Jeg regner med at du hadde sjekket at strikken var festet godt i begge ender, og du hadde vel dessuten sett noen som hadde overlevd det før deg.

Jeg skal ikke ta fra deg gleden du følte da du gikk på glødende kull eller da du i nesten helt edru tilstand sang

Near, far, wherever you are
I believe that the heart does go ooooon
Once more you open the door
And you're here in my heart
And my heart will go on and ooooon

som om du skulle vært Celine Dions eneggede tvilling. Men jeg har lyst til å si at med mindre du trodde verden muligens ville gå under da du gjorde det, var du ikke skikkelig modig.

"Men då sa Jonatan att det fanns saker som man måste göra, även om det var farligt. ’Varför då’, undrade jag. ’Annars är man ingen människa utan bara en liten lort’, sa Jonatan." (Jonatan og Skorpan i Brødrene Løvhjerte av Astrid Lindgren) 

Når du handler selv om du er redd, er du modig. 

Når du handler selv om du vet at du kan tape alt, er du modig. 

Mot kan ikke måles. Mot er fullstendig individuelt. Hvis du hver eneste dag må hente dine innerste krefter for å komme deg opp av sengen fordi du er syk eller skadet, mener jeg du bør feires for ditt mot av oss andre som er så heldige at vi bare er litt smågretne når vekkerklokken ringer. Men det skjer jo ikke.

Og hvis du etter to generasjoners ønske om blodhevn tar opp telefonen og sier «du, jeg er så lei for det, kan vi bli venner igjen?» bør noen sannsynligvis gi deg en medalje. Hvis det da er sånn at det faktisk kostet deg noe å ringe den dusten av en fetter som i 1949 ikke ville ta sin del av våronna.

Det skal koste å være modig, det er antakelig derfor man sjelden eller aldri får betalt som fortjent.

Når noen kaster seg ned fra stupbratte fjellsider med eller uten ski, fallskjerm eller vett, er det ikke nødvendigvis modig. Det kan også være fryktelig dumt og fryktelig uansvarlig.

Og veldig respektløst både overfor redningsmannskapet som må risikere liv og lemmer og for våre felles penger som kanskje hadde gjort mer nytte hvis de hadde blitt benyttet til å kjøpe kreftmedisin eller en vikartime i en barnehage.

Mot, ansvar og respekt er et solid trekløver, og det kan aldri bli feil.

Den 8. mai markeres Veterandagen over hele landet.  Over 100.000 nordmenn har tjenestegjort i 100 internasjonale operasjoner i mer enn 40 land.

«Respekt, ansvar og mot» er våre soldaters kjerneverdier. De bør adopteres av flere.

Hallooooo!

Følelsen av å snakke uten å bli hørt, er guffen. Jeg snakker ikke om å ikke få forslagene sine gjennom eller å bli ignorert fordi man åpenbart maser hull i hodet på noen, for det må vi alle finne oss i.

Jeg snakker om å være helt usynlig. Om å sitte og lure på om man faktisk er litt gal.

Den første gangen jeg faktisk lurte på om det ikke kom lyd ut av munnen min til tross for at det var mitt forslag ledergruppen diskuterte, var for over 20 år siden. Vi hadde kontorer i lokaler som var eid av Universitetet i Bergen og det var universitetet som hadde ansvaret for vask og vedlikehold.

Det ansvaret tok de lett på, og vi opplevde til stadighet at det falt noe som liknet på jordklumper ned fra ventilajsonsanlegget. Teppene var åpenbart ikke renset siden bygget var nytt, og bygget var ikke nytt.

Hver gang inneklimaet ble tatt opp, var omkvedet at «det er ikke vårt ansvar, det er universitetets ansvar». Derfor sa jeg følgende på et ledermøte «Hør her. La oss leie inn tepperensmaskiner og bestille pizza, så bruker vi en kveld på å rense opp skiten. Og vær så snill å ikke si at det ikke er vårt ansvar, da kommer vi ingen vei.»

Med ett hederlig unntak, kom alle med variasjoner av «det-er-jo-ikke-vårt-ansvar»-argumentet. Den siste taleren la imidlertid til «Vi kan jo kanskje ta dette som en slags dugnad? Leie inn noen tepperensemaskiner og kjøpe inn pizzaer?». Sjefen min sa: «Jeg synes at Jans forslag var veldig godt, la oss få det gjort.»

Hæ? Jan? «Jeg heter ikke Jan!» hadde jeg lyst til å rope, men det gjorde jeg jo ikke, og ingen andre reagerte på denne blodige urettferdigheten heller.

Siden den gang har jeg vært luft oftere enn innsiden av en oppblåst HubbaBubba-klyse.

 

Senest i dag, da en menneskelig utgave av Michelin-mannen bare sto og så dumt på meg da jeg stilt ham et spørsmål, for så å svare min mann da han spurt om akkurat det samme.

Siden boblemannen uansett ikke hørte hva jeg sa, sørget jeg for å beskrive ham i grove, men realistiske og korrekte ordelag da vi gikk («Hælvetes knudrekuk!»).

Jeg tror ikke dette med å bli oversett eller overhørt er et spørsmål om kjønn. Jeg tror ikke at kvinner er mer usynlige enn menn. Antakelig blir vi oversett like ofte alle sammen. Men i så fall er det jo dobbelt så god grunn til å gjøre noe med det, ikke sant?

Så; resten av året skal jeg være bølla som sier i fra. Hver gang jeg opplever at noen stjeler et forslag eller overser andre, skal jeg være der som en hauk. «Hei, hei, hei! Det var ikke du som sa det først, vet du!» skal jeg si så ofte jeg kan. 

Også håper jeg noen andre sier i fra når jeg blir usynlig, for det er jo bare slitsomt å rope opp om urettferdighet når ingen hører hva du sier.

Kjære Naturen

Så du er sur igjen, nå. Vet du hva? Du må skjerpe deg. Det er bare deg selv og omdømmet ditt dette går ut over. Vi skriver mai, og de fleste av oss har slått oss til ro med at sommeren kommer, ettersom du - og ingen andre - sendte et vell av solstråler mot oss bare for et par dager siden.

Jeg har til og med kjøpt lavendel i krukkene på verandaen, men de kommer til å dø hvis du gjør det du truer med - nemlig å snø på dem i natt. Hva har de gjort deg? Jeg trodde at dere var venner, jeg.

Hvis det er meg du prøver å irritere, kan jeg fortelle deg at du ikke lykkes med det. Jeg kan kjøpe nye planter og jeg kan til og med få noen til å legge om dekkene på bilene igjen. Siden jeg ikke har ryddet bort verken boblejakken eller ullsokkene, kommer jeg heller ikke til å fryse, hvis det er det du tror.

Ble du sur da vi la om til sommerdekk på den siste bilen i går? Tenkte du liksom at «de skal jammen få se hvem som er sjefen»? Jeg forstår deg, jeg. Jeg har det på akkurat samme måten når jeg er premenstruell. Og hadde jeg hatt tilgang på dine virkemidler, hadde vi hatt permafrost en hel uke hver måned hele året.

Men ikke vær sur. Det går bare ut over deg selv. Lytt til erfarne PMS’ere og hold kjeft i tide. Det er ikke det at du ikke skal få lov til å uttrykke deg, men vi forventer litt forutsigbarhet, og det er virkelig ikke for mye forlangt.

Du må da begynne å dra på årene du også? Hvis vi tenker at du var i trassalderen omtrent ved siste totale istid (jeg snakker om den for 2-3 millioner år siden) bør du vel ha lagt bak deg puberteten nå, og det er på høy tid å ta litt ansvar.

«Dere er så ekle med meg!» Hæ, var det du som akkurat sa det? Nå får du ta deg sammen. Jeg innrømmer glatt at jeg ikke er så veldig flink til å sortere søppel, men hvis det kan hjelpe på humøret ditt, skal jeg jammen begynne å skylle en og annen hermetikkboks.

Jeg tror imidlertid ikke det er det som er problemet ditt. Du må ikke komme å fortelle meg at en som er så gammel i gamet som du er, lar deg vippe av pinnen fordi noen av oss ikke er så flinke til å resirkulere. Jeg tror du har et holdningsproblem. Og det må det bli slutt på.

Kanskje du kunne få ut litt aggresjon ved å smelle et par høytrykk og lavtrykk sammen? Det må da være gøy? Men bare pass på at du gjør det over noe som ikke kan brenne. For du vil ikke ha en nedbrent skog på samvittigheten. Det blir å skyte seg selv litt i foten når man er Naturen med stor N, liksom.

Skal vi inngå en liten avtale? Du holder deg til planen med å avslutte vinteren senest tidlig i april, men hvis du absolutt vil, kan du få leke med snø over 800 meter ut mai. Etter det er det slutt. Jeg skal bli kjempeflink til å sortere papir, spise mindre kjøtt og bare bruke penger på dyre klær og sko slik at jeg er med på å holde forbruket nede i kjedebutikker som vi alle vet forurenser noe helt grusomt.

Jeg kan også gå med på at klærne jeg kjøper ikke skal være fraktet lenger enn fra si Frankrike eller Italia. Dette med kortreist har jeg forstått at er nokså viktig, men så lenge vi holder oss innenfor Europa og til deler av USA må det vel være ok.

Da foreslår jeg at vi snakkes igjen i oktober, og hvis du har spørsmål kan du sende dem til meg på mail eller i en flaskepost hvis du ikke har internett. Du trenger IKKE å vekke meg med storm og hagleskurer med mindre du har noe konstruktivt å si.

Din venn,
Birgitte

Brent barn lukter vondt

Jeg er skadet. Solskadet og brannskadet. Også har jeg en træl inne i hånden, men den kan jeg absolutt ikke forklare. Kanskje jeg har sett feil. Du skal se det er en rynke.

Brannskaden er nok bare en halvgradsforbrenning, men siden jeg regner med at man runder oppover i slike tilfeller, kan vi jo kalle det en førstegradsforbrenning. For å være på den sikre siden, liksom.

Min kjære sammenlikner det naturligvis med brennmerking av kyr, men så er han jo også det nærmeste Oslos vestkant har kommet til å oppdra en cowboy. I ordets minst opprinnelige betydning.

Brannskaden kom da jeg fredfylt skulle legge meg bakover mot sengegjerdet for å lese en bok før jeg lukket mine nærsynte øyne og planla å sove søtt gjennom natten. Jeg hørte det frese før jeg kjente at det gjorde vondt; Jeg hadde lent meg på leselyset mitt.

Jeg synes det hele var så dumt at jeg bare ble sittende. Ikke lenge, selvsagt, men jeg kunne lett kommet meg unna før jeg gjorde. Lyden av svidd hud var rett og slett litt fascinerende.

Jeg har ikke brent meg på annet enn sol siden jeg var 90 centimeter høy og la hånden på vaffeljernet i et anfall av grådighet. (Snakk om å lære en lekse.)

Siden episoden med vaffeljernet er jeg imidlertid brent av sol til gangs. Hvis det hadde vært et verdensmesterskap i solbrenthet, hadde jeg vært nasjonens stolthet. Jeg har en merittliste så lang som et smertefullt år, og jeg har brukt alle kjerringråd mot smertene siden kjerringer med råd ble brent på bål.

I 1999 var det med nød og neppe vi unngikk politietterforskning da en stuepike fant hotellrommet vårt fullt av det hun trodde var blod. Jeg måtte vise frem min vablete rygg og forklare på en blanding av norsk, engelsk, fransk og universale lyder for smerte at tomater hjalp mot solbrenthet.

Det hadde jeg i alle fall hørt, og jeg hadde ligget på magen et døgn med skiver av tomat rennende rundt på ryggtavlen min. Det var ikke til å unngå at en del av tomatsaften kom på sengeklærne. Hvis hun hadde visst at det var tomat, hadde hun kanskje bare ringt en psykiater. Men siden hun ikke visste det, forstår jeg godt at hun mistenkte bestialske handlinger og prøvde å komme i kontakt med sin fjerne slektning som var assistenten til assistenten til politimesteren på på Cap d’Antibes.

At jeg skulle bli en solbrenner var ikke til å unngå. Jeg er oppvokst med at samtlige kvinner på morssiden rutinemessig smører seg inn med jordnøttolje og sitter med aluminiumsfolie under haken fra de første solstrålene melder seg. Uansett høyde over havet.

Det der med avstand til solen er et mysterium: Selv om nesen min ikke akkurat er av de minste, synes jeg likevel det er rart at den blir så mye mer solbrent enn resten av fjeset. Så mye nærmere solen er den da ikke. Nesen, altså. Man kan jo få komplekser av mindre.

I løpet av de snart 44 årene jeg har levd, har jeg bare vunnet to ganger. Den første gangen var i et lotteri på en badestrand. Jeg vant et bilde av Jesus, og det var nok sterkt medvirkende til at jeg i de tre, fire neste årene ble fryktelig religiøs.

Jeg følte meg råheldig - ja, nesten velsignet - og mente at det måtte være en mening med dette. Bildet sto på skrivebordet mitt, og Jesus sørget for at jeg gjorde lekser hver jævla dag.

Da jeg var 18, var Jesus byttet ut med Kåre Willoch, og jeg vant et reisegavekort i Telemark Høyres årsmøtelotteri. Jeg tok med min BFF (best friend forever) og vi dro til Mallorca. Uten solkrem.

Den første dagen lå jeg på magen, noe som førte til at jeg ikke kunne sole meg mer på ryggen de neste to årene. Den andre dagen solte jeg magen, og siden jeg verken kunne ligge på magen eller ryggen i overskuelig fremtid, leide vi pedalbåt den tredje dagen. Skal si solen fikk tak på underlige steder der ute på havet.

Etter en uke kunne jeg forsiktig ta av en tørr, men helt nøyaktig kopi av øret mitt, men allerede dagen etter båtturen var føttene mine så hovne at reiselederen beordret en lege til hotellrommet mitt. Legen ga meg fire ulike pilleglass og én krykke.

De ansatte på hotellet var så elskverdige at de ga meg en krykke noen hadde glemt igjen, så da hadde jeg i det minste to. Bare synd at det var en barnekrykke. Men siden legen hadde beordret meg til å sitte i skyggen med våte håndklær over føttene resten av ferien, var det egentlig helt ok.

Min BFF lot heldigvis ikke min manglende mobilitet legge noen demper på sin ferie, hun opplvede både å vinne en missekonkurranse og å være et par minutter unna å måtte vitne i en mafiamordsak mens vi var der. Jeg fikk daglige referat og levde gjennom henne.

Jeg er litt usikker på hva hun synes var best med den ferien, men jeg tror hun synes det var forholdsvis kult å kjøre meg i rullestol på flyplassen. Det virket i alle fall slik på farten og hoiingen.

Diagnosen på mine oppblåste føtter var oversoling. Ikke spør hvordan det var mulig, men etter en ødelagt ferie og ganske store smerter, ville de fleste ha lært. Ikke jeg.

I går skjedde det igjen og i dag ser jeg ut som en illustrasjon på barnesangen der «noen barn er brune (som et nystekt brø’) Noen barn er gule og noen barn er rø’».

Jeg tar absolutt INGEN selvkritikk, hvis noen skulle trodd det. Jeg vender pekefingeren mot de fleste andre, inkludert samfunnet, DNA-et mitt og markedsførere av solkrem.

Det er samfunnets skyld at sånne som meg ikke føler oss bra nok som vi er; skummetmelkeblåhvit har liksom aldri slått helt an («Noen barn er hvite og noen nesten blå»).

Dessuten må jeg da kunne forvente av profesjonelle markedsførere at de greier å få inn i hodet mitt at solkrem er en god ting?

De kan jo bare si at solkrem forhindrer kreft, gjør deg brunere og får deg til å dufte godt.

Og hvis det ikke er sant, så si det likevel. Ingen tror jo uansett på reklame.

Hvis det ikke er sol i morgen skal jeg løfte min selvlysende nese i sky og gå ut og reklamere for et fargerikt fellesskap, for "meget er forskjellig - men det er utenpå". 

Kjære dagbok

For en møkkadag. Halve dagen har jeg gått frem og tilbake foran fryseren og lurt på om jeg skal kaste alt som smaker søtt der inne og resten av dagen har jeg tilbragt på sofaen. Kvalm. Jeg er god på kompromisser og dessuten godt oppdratt. Man kaster ikke mat. Man spiser det man har tatt til seg.

Når jeg tenker meg om, har jeg også blitt innprentet at snop ikke er mat, og slik sett kunne jeg godt ha kastet det med god samvittighet, men nå er det for sent. For sent for samvittigheten og for håpet om å veie litt mindre i morgen. At jeg føler meg som en søppelkasse, forverrer bare elendigheten.

Det er ikke det at jeg trøstespiser eller kjedespiser. Jeg ryddespiser. Jeg fordrar ikke tanken på at det skal ligge noe i fryseren eller kjøleskapet som ikke skal være der. Og siden jeg er for godt oppdratt til å kaste det, blir det spising. Mye spising.

Jeg prøver så godt jeg kan å holde kaloriene på avstand. Ute av øye, ute av sinn, sies det, men det må gjelde for folk som ikke har så god oversikt som jeg har. Selv stuet vekk i fyseren i boden, plager det meg.

Mitt anlegg for nevroser knyttet til rydding kan ikke medisineres bort med mindre jeg legges i koma. Og selv da, vil man kunne se rykninger i høyre arm. Akkurat som om jeg er på vei til å føre en rotete sjokolade inn i munnen. Kroppens søppelkasselokk.

Det eneste håpet jeg har for å utsette overspisingen er å rydde andre steder. Systematisere, rydde, vaske og pusse. Men etter at jeg forsøkte å demontere en list for å fjerne støvet bak og fant ut at malingen på veggen var i ferd med å følge med, gjorde jeg en enkel kalkulasjon og fant ut at en time med en personlig trener for å fjerne sjokoladekalorier fra Fruktnøtten i fryseren var billigere enn å skaffe en maler som selvsagt ikke kunne nøye seg med å flekkmale langs listene.

Dette med å legge sjokolade i fryseren er også et knep for å få meg til å unngå den; jeg er ikke så glad i kald sjokolade. Men etter fem sekunder i mikroen, har jeg løst det problemet også.

Jeg har pusset sølv, lagt sammen nyvasket tøy, strøket bluser, fargekodet garderoben og alfabetisert syltetøyet. Men jeg har for god tid. Og for mye sjokolade.

Kanskje jeg burde slå meg på organisasjonsarbeid? Starte en protestaksjon? Mot sukker, for eksempel. Jeg er nemlig overbevist om at sukker er gift. Og at det er på linje med de verste illegale stoffene. Helserisikoen er udiskutabel. Overdrevent bruk av sukker gir et vell av sykdommer.

Det er nok å nevne diabetes og hjerte-karsykdommer, og selv om det ikke er riktig, vil jeg gjerne fortsette å tro det. Jeg er også sikker på at sukker nærer kreftceller; og igjen: Hvis det er tøys, så ikke fortell meg det. Frykten for livsfarlige sykdommer er det eneste som holder meg fra å spise enda mer.

Det er garantert at sukkerlaken som flyter rundt i årene mine allerede har ødelagt deler av hjernen. For noen dager siden skrittet jeg som vanlig over tiggeren på hjørnet i det jeg skulle ut og kjedeshoppe, men etter at jeg hadde gått noen meter, tenkte jeg at han jammen hadde fortjent noen kroner.

Jeg bestemte meg for å betale lunsjen hans når jeg returnerte med minimum fire handleposer fra butikker som bare ansetter damer med falske smil. Selvsagt hadde fyren forduftet. Eller forstanket, er vel et rettere ord selv om Språkrådet vil påstå noe annet. Bare den fillete stolen hans hans lå igjen, og jeg gadd ikke vente på ham. Det er grenser. I mitt tilfelle er de til og med svært tydelige.

Likevel slapp ikke beslutningen min om å være snill med de minste av oss (eller hva Jesus sa) helt, og jeg så heldigvis en litt sliten dame komme mot meg med bladet =Oslo i armene. «Hei,» sa jeg så snilt og forsiktig jeg kunne. «Jeg vil gjerne kjøpe et eksemplar av deg. Av bladet ditt, altså,» la jeg fort til, i frykt for at hun skulle tro jeg var ute etter kroppen hennes. 

Man høre jo om så mye rart. 

«Du kan beholde resten,» smilte jeg videre og stakk en hundrelapp opp i ansiktet på henne. 

Dessverre var jeg litt for opptatt av å se etter en søplekasse jeg kunne kaste bladet i. Poenget var liksom ikke å lese det. Hadde jeg ikke vært så fordømt oppsatt på å kvitte meg med bladet, hadde jeg sett at den litt slitne damen rett og slett bare var litt sliten. «Jeg har akkurat kjøpt bladet selv,» sa hun og så på meg som akkurat det jeg er. En dust.

Synd hun var så sur, ellers hadde jeg invitert henne hjem på en Fruktnøtt.