Brannskaden er nok bare en halvgradsforbrenning, men siden jeg regner med at man runder oppover i slike tilfeller, kan vi jo kalle det en førstegradsforbrenning. For å være på den sikre siden, liksom.
Min kjære sammenlikner det naturligvis med brennmerking av kyr, men så er han jo også det nærmeste Oslos vestkant har kommet til å oppdra en cowboy. I ordets minst opprinnelige betydning.
Brannskaden kom da jeg fredfylt skulle legge meg bakover mot sengegjerdet for å lese en bok før jeg lukket mine nærsynte øyne og planla å sove søtt gjennom natten. Jeg hørte det frese før jeg kjente at det gjorde vondt; Jeg hadde lent meg på leselyset mitt.
Jeg synes det hele var så dumt at jeg bare ble sittende. Ikke lenge, selvsagt, men jeg kunne lett kommet meg unna før jeg gjorde. Lyden av svidd hud var rett og slett litt fascinerende.
Jeg har ikke brent meg på annet enn sol siden jeg var 90 centimeter høy og la hånden på vaffeljernet i et anfall av grådighet. (Snakk om å lære en lekse.)
Siden episoden med vaffeljernet er jeg imidlertid brent av sol til gangs. Hvis det hadde vært et verdensmesterskap i solbrenthet, hadde jeg vært nasjonens stolthet. Jeg har en merittliste så lang som et smertefullt år, og jeg har brukt alle kjerringråd mot smertene siden kjerringer med råd ble brent på bål.
I 1999 var det med nød og neppe vi unngikk politietterforskning da en stuepike fant hotellrommet vårt fullt av det hun trodde var blod. Jeg måtte vise frem min vablete rygg og forklare på en blanding av norsk, engelsk, fransk og universale lyder for smerte at tomater hjalp mot solbrenthet.
Det hadde jeg i alle fall hørt, og jeg hadde ligget på magen et døgn med skiver av tomat rennende rundt på ryggtavlen min. Det var ikke til å unngå at en del av tomatsaften kom på sengeklærne. Hvis hun hadde visst at det var tomat, hadde hun kanskje bare ringt en psykiater. Men siden hun ikke visste det, forstår jeg godt at hun mistenkte bestialske handlinger og prøvde å komme i kontakt med sin fjerne slektning som var assistenten til assistenten til politimesteren på på Cap d’Antibes.
At jeg skulle bli en solbrenner var ikke til å unngå. Jeg er oppvokst med at samtlige kvinner på morssiden rutinemessig smører seg inn med jordnøttolje og sitter med aluminiumsfolie under haken fra de første solstrålene melder seg. Uansett høyde over havet.
Det der med avstand til solen er et mysterium: Selv om nesen min ikke akkurat er av de minste, synes jeg likevel det er rart at den blir så mye mer solbrent enn resten av fjeset. Så mye nærmere solen er den da ikke. Nesen, altså. Man kan jo få komplekser av mindre.
I løpet av de snart 44 årene jeg har levd, har jeg bare vunnet to ganger. Den første gangen var i et lotteri på en badestrand. Jeg vant et bilde av Jesus, og det var nok sterkt medvirkende til at jeg i de tre, fire neste årene ble fryktelig religiøs.
Jeg følte meg råheldig - ja, nesten velsignet - og mente at det måtte være en mening med dette. Bildet sto på skrivebordet mitt, og Jesus sørget for at jeg gjorde lekser hver jævla dag.
Da jeg var 18, var Jesus byttet ut med Kåre Willoch, og jeg vant et reisegavekort i Telemark Høyres årsmøtelotteri. Jeg tok med min BFF (best friend forever) og vi dro til Mallorca. Uten solkrem.
Den første dagen lå jeg på magen, noe som førte til at jeg ikke kunne sole meg mer på ryggen de neste to årene. Den andre dagen solte jeg magen, og siden jeg verken kunne ligge på magen eller ryggen i overskuelig fremtid, leide vi pedalbåt den tredje dagen. Skal si solen fikk tak på underlige steder der ute på havet.
Etter en uke kunne jeg forsiktig ta av en tørr, men helt nøyaktig kopi av øret mitt, men allerede dagen etter båtturen var føttene mine så hovne at reiselederen beordret en lege til hotellrommet mitt. Legen ga meg fire ulike pilleglass og én krykke.
De ansatte på hotellet var så elskverdige at de ga meg en krykke noen hadde glemt igjen, så da hadde jeg i det minste to. Bare synd at det var en barnekrykke. Men siden legen hadde beordret meg til å sitte i skyggen med våte håndklær over føttene resten av ferien, var det egentlig helt ok.
Min BFF lot heldigvis ikke min manglende mobilitet legge noen demper på sin ferie, hun opplvede både å vinne en missekonkurranse og å være et par minutter unna å måtte vitne i en mafiamordsak mens vi var der. Jeg fikk daglige referat og levde gjennom henne.
Jeg er litt usikker på hva hun synes var best med den ferien, men jeg tror hun synes det var forholdsvis kult å kjøre meg i rullestol på flyplassen. Det virket i alle fall slik på farten og hoiingen.
Diagnosen på mine oppblåste føtter var oversoling. Ikke spør hvordan det var mulig, men etter en ødelagt ferie og ganske store smerter, ville de fleste ha lært. Ikke jeg.
I går skjedde det igjen og i dag ser jeg ut som en illustrasjon på barnesangen der «noen barn er brune (som et nystekt brø’) Noen barn er gule og noen barn er rø’».
Jeg tar absolutt INGEN selvkritikk, hvis noen skulle trodd det. Jeg vender pekefingeren mot de fleste andre, inkludert samfunnet, DNA-et mitt og markedsførere av solkrem.
Det er samfunnets skyld at sånne som meg ikke føler oss bra nok som vi er; skummetmelkeblåhvit har liksom aldri slått helt an («Noen barn er hvite og noen nesten blå»).
Dessuten må jeg da kunne forvente av profesjonelle markedsførere at de greier å få inn i hodet mitt at solkrem er en god ting?
De kan jo bare si at solkrem forhindrer kreft, gjør deg brunere og får deg til å dufte godt.
Og hvis det ikke er sant, så si det likevel. Ingen tror jo uansett på reklame.
Hvis det ikke er sol i morgen skal jeg løfte min selvlysende nese i sky og gå ut og reklamere for et fargerikt fellesskap, for "meget er forskjellig - men det er utenpå".
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar