Etter et forholdsvis vellykket funn av de to siste MMI 2130-posene på stativet (har jeg flaks passer de til en Miele-støvsuger, modell S4780) beveget jeg meg mot kassen med en liten mistanke om at dette hadde gått litt for lett. Du kommer aldri så uskadd ut av en Expertbutikk.
Da jeg nærmet meg kassen sto det bare én kunde der og da ekspeditøren kom og begynte å ekspedere meg, sa jeg «Det var nok ikke min tur, han der var foran meg».
Høflig og ganske sikker på at Universet satte inn en liten sum karma på kontoen min.
Da kunden foran meg hadde fått kvitteringen sin, så jeg plutselig en eldre dame med trillebag komme seg inn bak disken. Med den største selvfølge plasserte hun en eske med en ganske stor kaffemaskin og en litt mindre eske med en laptop på bordet bak kassen. Ekspeditøren ble så forfjamset at han begynte å ekspedere henne i stedet for meg.
Det hadde jeg også gjort.
Damen var kledd i en svær kappe med oransje, sorte og grønne striper, og hadde hun ikke vært ca to meter høy, kunne hun vært en hobbit. Det mest bemerkselsesverdige var imidlertid at hun hadde skibriller som dekket det meste av ansiktet, og hun så derfor ut som alle bidronningers mor.
«Jeg pleier å anbefale at du oppretter en forsikring på den bærbare PC’n,» sa ekspeditøren etter at han hadde mislykkes i å få henne til å kjøpe Office-pakken («Nei, hva skal jeg med det, det bruker jeg aldri»).
«Med denne forsikringen til bare 599 pr år får du en ny PC hvis den blir ødelagt og forsikringen gjelder i to år,» sa han tappert mens han sikkert tenkte hardt på bonusen sin.
Den to meter høye hobbiten med skibrillene sa at hun svært gjerne ville forsikre seg i to år, men noe særlig lenger trodde hun ikke at ville lønne seg, ettersom hun var 82 år.
Jeg og de andre 15 kundene som sto i køen bak henne begynte nå å bli litt urolige, men vi hadde flere opplevelser i vente. For da begynte 82-åringen å flørte med den unge mannen bak disken.
Å, det var stygt. Og jeg gremmet meg mens jeg sto og lurte på hvordan jeg skulle sikre at jeg selv aldri kommer i samme situasjon. Konklusjonen min ble nakkeskudd eller gift.
«Hvis jeg holder meg like sprek som nå, kan jeg jo bare forlenge forsikringen,» sa den fargerike. «Nei, det går ikke,» sa boytoyen hennes. «Den gjelder bare i to år.».
«Ja, hvor mye lenge tror DU jeg lever, da?» spurte hun, og vi andre kunne tydelig høre øyevippene hennes blafre mot innsiden av skibrillene. Den unge ekspeditøren ble stum, men det ble ikke fire av kundene som sto bak meg. I kor etterlyste de flere kundebehandlere. Den unge mannen bak disken ble rødere og rødere.
Det kom ingen flere ekspeditører og hele den lange køen av irriterte og/eller fascinerte mennesker måtte også være vitner til at innsektdronningen og hennes noe ufrivillige soldat prøvde å få plass til esken med kaffemaskinen i trillebagen uten å lykkes. At det aldri ville gå, så jeg lenge før de begynte, men at en 82-åring med skibriller og en 25-åring med frykt for sitt liv ikke skjønte det, holder jeg ikke mot dem. Enden ble at damen sjokket ut av butikken med laptopen i trillebagen og kaffemaskinen under armen.
Jeg hadde lyst til å følge etter. Med små justeringer var hun nemlig et slags forbilde.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar