Jeg klarer ikke å tro at alt det vi er og alt det vi har er tilfeldige resultater av et digert smell. Men jeg kjøper heller ikke alt som står i Bibelen. Det synes jeg sier seg selv. Ansvaret for at jeg stiller meg litt skeptisk her, må generasjoner av prester og misjonærer ta.
Jeg tror Gud har fått mange grå hår i hodet når han har sittet med de litt tynne gammelmannsbena sine dinglende fra en sky og sett ned på heksebrenning og fordømmelse av kjærlighet mellom to av samme kjønn.
«Jeg skal ikke sende lyn og torden i hodet på dem, jeg skal ikke sende lyn og torden i hodet på dem,» tenker jeg at Gud har sagt til seg selv. «De må finne dette ut selv, det er den eneste måten de kan lære på.»
Men han må jo bli litt utålmodig på våre vegne. Vi skaller hverandre ned og skjeller og smeller for oljefunn og bagateller. Vi er noen tullinger. Vi oppfører oss som småunger oppvokst blant ulver.
At naturen gir oss en albue i ribbena innimellom er ikke til å unngå. Vulkaner og jordskjelv er det ikke stort annet å gjøre med enn å håpe at man ikke blir rammet. Men når to naboer til slutt går løs på hverandre med hageredskap fordi de ikke blir enige om tomtegrensen eller nedfallsfrukt, mener jeg det må være lov å minne om at det er hvert menneskes ansvar å beholde verdigheten. Vi vet neimen ikke hvor lenge vi har den.
En gang kjente jeg en klok dame som til stadighet sa «Vi må være snille med hverandre». Helt ut av det blå kunne det komme: «Vi må være snille med hverandre». Jeg var tidlig i tyveårene og hadde for ca fem-seks år siden vært en udødelig 17-åring, så for meg hørtes det bare litt rart ut, men hun hadde jo helt rett!
Vi MÅ være snille med hverandre. Det handler om raushet og tillit. Det handler om kjærlighet, rett og slett. Jeg mener ikke at vi skal gå rundt og messe «PEACE AND LOVE» som en 68-er på syre dagen lang. Vi skal ikke være naive, og jeg er den første til å mene at livstid i fengsel bør bety akkurat det, og noen ganger må det et og annet kampfly til, men de fleste av de vi omgås er tross alt mennesker som i det minste fortjener litt vennlighet, er de ikke? Hvis du mener noe annet bør du snarest skifte omgangskrets og muligens flytte.
Jeg tror at du helt sikkert minst en gang har vært med på å starte en veritabel storm i et vannglass. Det var dumt av deg. For hva kom det ut av det? Ikke noe konstruktivt i alle fall.
Jeg vet en del om det, for jeg har flere doktorgrader i vannglassuvær. Jeg var flytende på flau bris i eggeglass allerede som femåring. Og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har startet et eneste vindpust uten at hensikten har vært å fremheve meg selv på en eller annen måte. På kort sikt vant jeg ofte, for jeg er ganske god til å argumentere, men fyttirakker’n som jeg misliker folk som meg!
Og det er jo ikke så bra. Man skal jo elske seg selv, ellers er det ingen andre som gjør det, har jeg hørt.
De fleste av oss har gode forutsetninger allerede fra fødselen av. Det er en skam å ikke gjøre det beste ut av det vi har fått helt frem til det tidspunktet lyset slukker for siste gang.
Og hva skjer da? Er døden virkelig slutten? Kanskje. Men hvis alt er slutt når hjernen og hjertet gir seg, er det jo enda mer meningsløst å ha brukt tiden vi fikk til å gå rundt å sutre.
«Jeg skal ikke sende lyn og torden i hodet på dem, jeg skal ikke sende lyn og torden i hodet på dem,» tenker jeg at Gud har sagt til seg selv. «De må finne dette ut selv, det er den eneste måten de kan lære på.»
Men han må jo bli litt utålmodig på våre vegne. Vi skaller hverandre ned og skjeller og smeller for oljefunn og bagateller. Vi er noen tullinger. Vi oppfører oss som småunger oppvokst blant ulver.
At naturen gir oss en albue i ribbena innimellom er ikke til å unngå. Vulkaner og jordskjelv er det ikke stort annet å gjøre med enn å håpe at man ikke blir rammet. Men når to naboer til slutt går løs på hverandre med hageredskap fordi de ikke blir enige om tomtegrensen eller nedfallsfrukt, mener jeg det må være lov å minne om at det er hvert menneskes ansvar å beholde verdigheten. Vi vet neimen ikke hvor lenge vi har den.
En gang kjente jeg en klok dame som til stadighet sa «Vi må være snille med hverandre». Helt ut av det blå kunne det komme: «Vi må være snille med hverandre». Jeg var tidlig i tyveårene og hadde for ca fem-seks år siden vært en udødelig 17-åring, så for meg hørtes det bare litt rart ut, men hun hadde jo helt rett!
Vi MÅ være snille med hverandre. Det handler om raushet og tillit. Det handler om kjærlighet, rett og slett. Jeg mener ikke at vi skal gå rundt og messe «PEACE AND LOVE» som en 68-er på syre dagen lang. Vi skal ikke være naive, og jeg er den første til å mene at livstid i fengsel bør bety akkurat det, og noen ganger må det et og annet kampfly til, men de fleste av de vi omgås er tross alt mennesker som i det minste fortjener litt vennlighet, er de ikke? Hvis du mener noe annet bør du snarest skifte omgangskrets og muligens flytte.
Jeg tror at du helt sikkert minst en gang har vært med på å starte en veritabel storm i et vannglass. Det var dumt av deg. For hva kom det ut av det? Ikke noe konstruktivt i alle fall.
Jeg vet en del om det, for jeg har flere doktorgrader i vannglassuvær. Jeg var flytende på flau bris i eggeglass allerede som femåring. Og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har startet et eneste vindpust uten at hensikten har vært å fremheve meg selv på en eller annen måte. På kort sikt vant jeg ofte, for jeg er ganske god til å argumentere, men fyttirakker’n som jeg misliker folk som meg!
Og det er jo ikke så bra. Man skal jo elske seg selv, ellers er det ingen andre som gjør det, har jeg hørt.
De fleste av oss har gode forutsetninger allerede fra fødselen av. Det er en skam å ikke gjøre det beste ut av det vi har fått helt frem til det tidspunktet lyset slukker for siste gang.
Og hva skjer da? Er døden virkelig slutten? Kanskje. Men hvis alt er slutt når hjernen og hjertet gir seg, er det jo enda mer meningsløst å ha brukt tiden vi fikk til å gå rundt å sutre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar