Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

søndag 27. mai 2012

Lusent

For tiden leser jeg 1Q84 bok 3 av Haruki Murakami. Jeg er på side 234. Det er 27 grader i skyggen og ingen vind. Jeg ligger i solen, alene på en solseng og har bare selskap av bikkja. Trodde jeg.



For hvem skulle tro at bladlus var så interessert i japansk litteratur? Og hvem skulle trodd at de var så mange?

Etter å ha most nærmere 20 stykker og børstet vekk enda flere, begynte jeg å lure på om de prøvde å si meg noe. Jeg hadde nemlig fulgt etter en av dem med neglen, og i stedet for å øke farten, virket det som han - jeg ga ham navn, han heter Jeppe - så seg ertent over luseskulderen og lunket av gårde uten frykt. Da neglen min kom helt opp i rompa på ham, hoppet han like godt oppå fingeren min.

Shit! De er jo smarte!

Jeg børstet ham av, men rett etter kom han tilbake med en hel gjeng. Jeg merket at jeg ble litt engstelig, men jeg er stolt av å si at jeg beholdt roen og verdigheten til tross for at jeg var i mindretall.

Jeppe og gjengen hans plasserte seg utover sidene i boken; Jeppe selv stilte seg opp på en i, og rett ved siden av ham sto kameraten hans og pirket seg i tennene på en d. Foran dem sto en litt sjenert krabat og trippet på en g.

Idg? Gid? Igd? Gdi? Dig? Dgi?

Siden det bare var «dig» og «gid» som var ordentlige ord, antok jeg at jeg burde finne en mening bak ett av dem. Det er imidlertid en svakhet her, og det er at ingen med vettet i behold ville brukt den eldgamle formen av «deg» - altså «dig» nu for tiden - og at «gid» knapt nok kan kalles et ord.

Jeg gikk for «dig» og sjekket opp resten av bladlusgjengen. De hadde begynt å kjede seg, så de sto i grupper. Tre av dem sto i margen og hang og fire andre hadde klumpet seg oppå ordet «lisensoppkrever». Da jeg sa «Hæ? Hva mener dere med lisensoppkrever?" så de på hverandre og løp skamfullt bort til ordene «ikke», «behov» og «gi opp». De ga ingen mening, og jeg bestemte meg for å snakke med Jeppe alene. Jeg børstet de åpenbart dyslektiske bladlusene av boksiden, og henvendte meg til Jeppe.

«Hva prøver dere å fortelle meg?» spurte jeg. Jeppe så på meg med ikke så veldig store øyne mens han krabbet til fjerde setning ovenfra.

Han stanset foran ord nummer to og gikk langsomt bortover siden til slutten av ord nummer tre. Han hadde understreket «absolutt ingenting».

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar