Lyv til meg, baby

Noe av det dummeste jeg hører er at ingen spørsmål er dumme. Selvfølgelig er det en masse spørsmål som er dumme. Jeg får minst fem hver dag. «Jasså, sitter du her?» er for eksempel et utrolig dumt spørsmål. Spesielt når vedkommende som spør verken er blind eller svaksynt og befinner seg i samme rom som meg.

Men slike dumme spørsmål har en funksjon. Dumme spørsmål av denne typen er et slags sosialt lim. Det hadde vært litt trist uten.

Små barn stiller veldig ofte dumme spørsmål. La oss ikke late som noe annet. En hver som har vært i nærheten av en treåring som sier «hvorfor det, da?» for n’te gang uten engang å gidde høre etter når du svarer, er enig med meg i det.

Barn kan være oppsiktsvekkende dumme. Hvis du ikke tror meg, kan du jo bare gi dem et par strikkepinner og sette dem i nærheten av en stikkontakt. Fem kroner på at pinnene enten går i øyet eller i veggen.

Min yngste sønn prøvde å kaste seg utfor en trapp da han fikk på seg et Supermann-kostyme som fireåring. Det lille neket. Den eneste grunnen til at jeg reddet ham (ved å røske ham ganske hardt i kappen) var frykten for at han skulle bli enda dummere når han traff flisene i første etasje. 

De fleste dumme spørsmål kommer imidlertid fra voksne. Som burde vite bedre.

Ta for eksempel spørsmålet «Hvor interessert er du i fotball?».

Hvordan i all verden skal jeg vite det? Er det forventet at jeg skal vite hvor interessert jeg er i noe som ikke interesserer meg? Finnes det et gjennomsnitt jeg må forholde meg til?

Nei, barn og fotballfans ... Eller var det kanskje barn og fulle folk? Noe med at man skal høre sannheten fra dem? Det er jo også forholdvis meningsløst. Hvorfor skulle folk med matrester i ansiktet og dårlig balanse vite hva som er sant?

Jeg har enda ikke tilgitt min sønn etter at han beskrev en nydelig eggeskallfarget sak jeg kom hjem med som en blanding mellom en brudekjole og en nattkjole. Drittunge. Kjolen henger fremdeles ubrukt i skapet.

La meg også få fortelle (og nå er vi tilbake til oss voksne) hvor lite attraktivt det er å si «Ja, jeg bare sier det som det er, jeg ...» eller «Jeg snakker nå rett fra levra, jeg ...».

For det første; Det er en forsvinnende liten mulighet for at akkurat du har fasiten og for det andre; Jeg vil ikke vite hva den skrumplevra di måtte mene.

Hvis du ikke kan være høflig eller juge godt, får du heller holde kjeft.

Og hvis du mener det er moralsk forkastelig å fortelle hvite løgner, får du sette i gang å bli kreativ.

Du trenger ikke si at venninnen din er fin på håret hvis hun ser ut som hun har vært prøveklut for fem blinde frisørlærlinger, men du kan si at du aldri har sett noe liknende. Og hvis kjolen hun har på seg er så stygg at du vil skave ut øynene dine med en sløv skje, kan du for eksempel si at du aldri har sett noen som har kledd den kjolen sånn som henne. (NB! Husk riktig tonefall.)

Og så kan du jo passe på å spørre om dere skal ta en shoppingstur. Det er et spørsmål som ALDRI er dumt.