Oppdragelse med ikke-dødelige midler

Jeg er optimist inntil det naive. I det en hel boks med BodyShops kokossmør (fuktighetskremen min) falt ned i den 15 centimeter brede sprekken mellom badeskapet og tørkeskapet, tenkte jeg «den lander pent, dette går helt fint». Men det gjorde den jo ikke. Nå prøver jeg å innbille meg at sølet går bort av seg selv. Kombinasjonen varmekabler og god ventilasjon kan i alle fall få prøve seg. I et par dager.

Problemer går over og ting ordner seg som regel til slutt. Unntaket er dødsfall, selvsagt. Det er ikke noe å spøke med, selv om jeg har lovet å spøke etter jeg dør. Det kommer i så fall ikke til å bli morsomt. Jeg kommer til å følge med på alt du gjør og lage gnisselyder til du blir tussete hvis du fortjener det. Snille spøkelser er en myte funnet på av tegneseriemakere.

Selvsagt ser også jeg at enkelte konflikter kan virke uoverstigelige. På det hjemlige plan er det en evig diskusjon om hvordan sengetøy skal brettes, og hvis vi løfter blikket litt er konflikten i Midtøsten og fred i verden for øvrig forholdsvis utfordrende. Vår hjemlige utfordring med sengetøy, skal vi nok løse (som et siste alternativ får jeg heller ta til tårene) så får de som etter sigende spiser kirsebær hele dagen kaste seg over krig og fred og sånn når de ikke sitter på do etter en overdose sure bær.

Den 11. september 2001 var minstemann tre år, og en uke etter anbefalte barnehagen at vi holdt ham unna tv og aviser. Han snakket om Bin Laden i et bankende kjør og de andre ungene ble engstelige. Vi hadde aldri brukt nyhetssendingene som barnevakt og kom heller ikke til å gjøre det, men vi mente det var lurt å prøve å forklare det som skjedde i verden når han likevel plukket opp deler av det. Ukene etter 11. september var det vanskelig - selv for en treåring - å unngå nyheter.

Ved leggetid befant jeg meg plutselig langt inne i en forklaring om problemene i Midtøsten og dro historien tilbake til Jesu tid. Treåringen virket ikke særlig imponert verken over sin mor eller de andre voksne som hadde en rolle i dette. Han hadde løsningen: «Jammen, kan de ikke bare si ‘Hvem var her først?’»

Det var da jeg fant på historien om den prikkete nissen.

Den prikkete nissen (fullstendig fri for konflikter utenfor barnerommet) likte å skremme barn. Han snek seg opp i sengen til barn som ikke ville sove og rotet til sengetøyet slik at det ble ubehagelig å ligge i sengen. Desuten var han stygg som nøkken.

Den eneste måten man kunne holde den prikkete nissen unna på var å holde øynene lukket, for den prikkete nissen hadde aldri sett øyne som var lukket. Han hadde prøvd å se på seg selv i et speil mens han lukket øynene, men da ble han blind. For en liten stund.

Ungen lå med gjenknepne øyne til søvnen tok ham hver eneste natt. 11 år senere kan jeg fremdeles se et glimt av usikkerhet i øynene hans når jeg kaster meg frem fra en krok og skriker «DEN PRIKKETE NISSEN KOMMER!».

Historien om den prikkete nissen var så vellykket at han fikk følge av en liten gjeng med ondskapsfulle hekser som hadde til oppgave å få barnet til å drikke melken sin og til å klippe negler. Jeg følte meg genial og tenker fremdeles at det er overveiende sannsynlig at han ikke trenger terapi. (Optimist, remember?)

Avskrekking med ikke-dødelige midler holder en stund både ute og hjemme. Men noen ganger må det altså et og annet kampfly til. I dag er imidlertid dagen for bretting av tøy.