Det sier kanskje litt at jeg akkurat måtte slå opp ordet «veldedighet», for jeg har en tendens til å si vedledighet (ved-ledighet = når du har anledning, liksom). Jeg har alltid trodd at det var sånn det ble skrevet og uttalt, for jeg synes det gir mye mer mening.
Etymologi og min logikk stemmer ikke alltid overens, det lærte jeg allerede påsken 1978 da jeg sto ganske hardt på at det het neglsprekk og ikke neglsprett. Hallo! Neglsprett, liksom. Det kjennes jo ut som de sprekker. Ingen tror vel at de spretter av?
Jeg var sur i flere døgn etter at jeg ble nedstemt av både min familie og familien vi ferierte sammen med, men det lusne humøret kan også ha kommet av at 1) hytta måtte graves frem (riktignok ikke av meg, men jeg ble veldig kald av å vente) 2) jeg måtte gå på ski og 3) noen hadde garantert meg at det ikke var utedo der, men det kvalifiserer ikke til innedo når det verken er varme eller kloakk i rommet der avtredet står. Jeg har vært kresen når det gjelder toaletter siden jeg holdt på å falle ned i en utedo som fireåring.
For ti år siden sto jeg på Karl Johan og snakket med en venninne da en veldig sliten narkoman kom bort til oss. «Har’ru en hundrings?» spurte han. «En hundrelapp?!» sa jeg. «Hva har skjedd med å be om en ti’er?» «Jeg spør bare om lapper, jeg,» sa vraket «for det er jo ingen som har småpenger lenger.»
Jeg mistenkte at han gjorde det for effektiviteten skyld. Han var ikke en av dem som kunne sløse med energien. Å vente på at folk skulle grave i bukselommer og vesker for å finne en femmer, hadde kostet ham mye.
Det var tøffe tider for slitne mennesker allerede da. Jeg tror ikke det har blitt bedre.
For noen dager siden gikk jeg en tur ene og alene for å finne en stakkar som fortjente hundrelappen jeg hadde i lommen. Nå er det jo ikke spesielt vanskelig å finne en tigger i Oslo, og jeg kunne sikkert ha funnet en selv om jeg tok av meg brillene. Men jeg ville jo ikke snuble og falle over en av dem. Da kunne jo både jeg og stakkaren komme til skade, så jeg beholdt brillene på.
Jeg gir ikke til tiggerne som sitter ved t-baneutgangen til Sørkedalsveien. Det ville vært den nærmeste og således det enkleste, men etter å ha observert at de to som veksler på å sitte der har iPhoner, kommer jeg ikke til å bidra til deres bunnlinje uansett hvor trist dama greier å se ut når jeg går forbi. Og siden jeg etter opplevelsen med telefonen mistenker samtlige av hennes slekt og venner for å være reinspikka svindlere, så jeg etter en selger av =Oslo.
Jeg jobber på stripa. Det vil si; jeg har kontor i byens horestrøk nummer 1, men ved siden av å ha tilgang på PC, varmt vann til teen min og kolleger som ikke jager meg bort fra plassen min, er det jo heldigvis et par andre ting som også skiller meg fra beinranglene i hvite skai-/plaststøvletter og fuskepels. (Jeg håper for eksempel for deres skyld at jeg har mer gjeld enn de har, selv om kreditorene deres nok er hakket mer pågående enn min bank.)
Etymologi og min logikk stemmer ikke alltid overens, det lærte jeg allerede påsken 1978 da jeg sto ganske hardt på at det het neglsprekk og ikke neglsprett. Hallo! Neglsprett, liksom. Det kjennes jo ut som de sprekker. Ingen tror vel at de spretter av?
Jeg var sur i flere døgn etter at jeg ble nedstemt av både min familie og familien vi ferierte sammen med, men det lusne humøret kan også ha kommet av at 1) hytta måtte graves frem (riktignok ikke av meg, men jeg ble veldig kald av å vente) 2) jeg måtte gå på ski og 3) noen hadde garantert meg at det ikke var utedo der, men det kvalifiserer ikke til innedo når det verken er varme eller kloakk i rommet der avtredet står. Jeg har vært kresen når det gjelder toaletter siden jeg holdt på å falle ned i en utedo som fireåring.
For ti år siden sto jeg på Karl Johan og snakket med en venninne da en veldig sliten narkoman kom bort til oss. «Har’ru en hundrings?» spurte han. «En hundrelapp?!» sa jeg. «Hva har skjedd med å be om en ti’er?» «Jeg spør bare om lapper, jeg,» sa vraket «for det er jo ingen som har småpenger lenger.»
Jeg mistenkte at han gjorde det for effektiviteten skyld. Han var ikke en av dem som kunne sløse med energien. Å vente på at folk skulle grave i bukselommer og vesker for å finne en femmer, hadde kostet ham mye.
Det var tøffe tider for slitne mennesker allerede da. Jeg tror ikke det har blitt bedre.
For noen dager siden gikk jeg en tur ene og alene for å finne en stakkar som fortjente hundrelappen jeg hadde i lommen. Nå er det jo ikke spesielt vanskelig å finne en tigger i Oslo, og jeg kunne sikkert ha funnet en selv om jeg tok av meg brillene. Men jeg ville jo ikke snuble og falle over en av dem. Da kunne jo både jeg og stakkaren komme til skade, så jeg beholdt brillene på.
Jeg gir ikke til tiggerne som sitter ved t-baneutgangen til Sørkedalsveien. Det ville vært den nærmeste og således det enkleste, men etter å ha observert at de to som veksler på å sitte der har iPhoner, kommer jeg ikke til å bidra til deres bunnlinje uansett hvor trist dama greier å se ut når jeg går forbi. Og siden jeg etter opplevelsen med telefonen mistenker samtlige av hennes slekt og venner for å være reinspikka svindlere, så jeg etter en selger av =Oslo.
Jeg jobber på stripa. Det vil si; jeg har kontor i byens horestrøk nummer 1, men ved siden av å ha tilgang på PC, varmt vann til teen min og kolleger som ikke jager meg bort fra plassen min, er det jo heldigvis et par andre ting som også skiller meg fra beinranglene i hvite skai-/plaststøvletter og fuskepels. (Jeg håper for eksempel for deres skyld at jeg har mer gjeld enn de har, selv om kreditorene deres nok er hakket mer pågående enn min bank.)
 |
| Jeg fant dette bildet etter jeg skrev teksten, så det med fuskepels og hvite støvletter er åpenbart en slags uniform |
Men hva har skjedd med dem som ikke har skjedd med meg? Sannsynligvis en god del. Ressurssterke foreldre og en trygg og stabil oppvekst har nok det meste av æren for at jeg må bruke adgangskort for å komme inn på jobben. En arbeidsplass som for øvrig også har en helt annen dress code enn der ute på gaten.
Likevel finner man helt sikkert eksempler på mennesker som har en bakgrunn som likner min, men som bare rett og slett har tatt noen veldig gale valg. Og i tillegg er verden urettferdig.
«Hei, kan jeg få kjøpt et blad av deg?» spurte jeg etter å ha sjekket NØYE om det virkelig var en selger eller (som sist) en som akkurat hadde kjøpt et eksemplar selv. Siden han sto og svaiet og bar på fem eksemplarer, tok jeg sjansen.
«Værsågod,» sa den tynne mannen som garantert hadde sett ut som en piperenser hvis noen hadde gitt ham en hvit pels.
«Behold vekslepengene,» sa jeg og følte meg av en eller annen grunn utrolig råtten. Og dum. Pluss at en setning fra barndommens kristendomsundervisning tvang seg på: «Når pengene i kassen klinger, sjelen ut av skjærsild springer».
Ikke pent.
«Tusen takk og ha en veldig fin dag,» svarte han.
«Ha en fin dag, du også!» sa jeg i det jeg tenkte at det må da i herrens navn være mulig for en som har fem års høyere utdannelse å finne på noe annet å si til en som kanskje må gå og legge seg under en pappeske i natt.
«Du, frue?» hørte jeg i det jeg gikk videre og jeg snudde meg lett rødmende. «Jeg har det bra, jeg, altså. Du skal ikke bekymre deg for meg.»
Jeg sa ikke at jeg egentlig brukte veldig lite av tiden min på å bekymre meg for ham og hans likesinnede. Jeg sa heller ikke at det jeg bekymret meg mest for akkurat nå var om håndverkeren som skal legge nytt tak på en av hyttene våre blir ferdig før ferien.
Men jeg tenkte at han kunne hatt en karriere som psykolog. Og at verden er utrolig urettferdig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar