Kjære dagbok

For en møkkadag. Halve dagen har jeg gått frem og tilbake foran fryseren og lurt på om jeg skal kaste alt som smaker søtt der inne og resten av dagen har jeg tilbragt på sofaen. Kvalm. Jeg er god på kompromisser og dessuten godt oppdratt. Man kaster ikke mat. Man spiser det man har tatt til seg.

Når jeg tenker meg om, har jeg også blitt innprentet at snop ikke er mat, og slik sett kunne jeg godt ha kastet det med god samvittighet, men nå er det for sent. For sent for samvittigheten og for håpet om å veie litt mindre i morgen. At jeg føler meg som en søppelkasse, forverrer bare elendigheten.

Det er ikke det at jeg trøstespiser eller kjedespiser. Jeg ryddespiser. Jeg fordrar ikke tanken på at det skal ligge noe i fryseren eller kjøleskapet som ikke skal være der. Og siden jeg er for godt oppdratt til å kaste det, blir det spising. Mye spising.

Jeg prøver så godt jeg kan å holde kaloriene på avstand. Ute av øye, ute av sinn, sies det, men det må gjelde for folk som ikke har så god oversikt som jeg har. Selv stuet vekk i fyseren i boden, plager det meg.

Mitt anlegg for nevroser knyttet til rydding kan ikke medisineres bort med mindre jeg legges i koma. Og selv da, vil man kunne se rykninger i høyre arm. Akkurat som om jeg er på vei til å føre en rotete sjokolade inn i munnen. Kroppens søppelkasselokk.

Det eneste håpet jeg har for å utsette overspisingen er å rydde andre steder. Systematisere, rydde, vaske og pusse. Men etter at jeg forsøkte å demontere en list for å fjerne støvet bak og fant ut at malingen på veggen var i ferd med å følge med, gjorde jeg en enkel kalkulasjon og fant ut at en time med en personlig trener for å fjerne sjokoladekalorier fra Fruktnøtten i fryseren var billigere enn å skaffe en maler som selvsagt ikke kunne nøye seg med å flekkmale langs listene.

Dette med å legge sjokolade i fryseren er også et knep for å få meg til å unngå den; jeg er ikke så glad i kald sjokolade. Men etter fem sekunder i mikroen, har jeg løst det problemet også.

Jeg har pusset sølv, lagt sammen nyvasket tøy, strøket bluser, fargekodet garderoben og alfabetisert syltetøyet. Men jeg har for god tid. Og for mye sjokolade.

Kanskje jeg burde slå meg på organisasjonsarbeid? Starte en protestaksjon? Mot sukker, for eksempel. Jeg er nemlig overbevist om at sukker er gift. Og at det er på linje med de verste illegale stoffene. Helserisikoen er udiskutabel. Overdrevent bruk av sukker gir et vell av sykdommer.

Det er nok å nevne diabetes og hjerte-karsykdommer, og selv om det ikke er riktig, vil jeg gjerne fortsette å tro det. Jeg er også sikker på at sukker nærer kreftceller; og igjen: Hvis det er tøys, så ikke fortell meg det. Frykten for livsfarlige sykdommer er det eneste som holder meg fra å spise enda mer.

Det er garantert at sukkerlaken som flyter rundt i årene mine allerede har ødelagt deler av hjernen. For noen dager siden skrittet jeg som vanlig over tiggeren på hjørnet i det jeg skulle ut og kjedeshoppe, men etter at jeg hadde gått noen meter, tenkte jeg at han jammen hadde fortjent noen kroner.

Jeg bestemte meg for å betale lunsjen hans når jeg returnerte med minimum fire handleposer fra butikker som bare ansetter damer med falske smil. Selvsagt hadde fyren forduftet. Eller forstanket, er vel et rettere ord selv om Språkrådet vil påstå noe annet. Bare den fillete stolen hans hans lå igjen, og jeg gadd ikke vente på ham. Det er grenser. I mitt tilfelle er de til og med svært tydelige.

Likevel slapp ikke beslutningen min om å være snill med de minste av oss (eller hva Jesus sa) helt, og jeg så heldigvis en litt sliten dame komme mot meg med bladet =Oslo i armene. «Hei,» sa jeg så snilt og forsiktig jeg kunne. «Jeg vil gjerne kjøpe et eksemplar av deg. Av bladet ditt, altså,» la jeg fort til, i frykt for at hun skulle tro jeg var ute etter kroppen hennes. 

Man høre jo om så mye rart. 

«Du kan beholde resten,» smilte jeg videre og stakk en hundrelapp opp i ansiktet på henne. 

Dessverre var jeg litt for opptatt av å se etter en søplekasse jeg kunne kaste bladet i. Poenget var liksom ikke å lese det. Hadde jeg ikke vært så fordømt oppsatt på å kvitte meg med bladet, hadde jeg sett at den litt slitne damen rett og slett bare var litt sliten. «Jeg har akkurat kjøpt bladet selv,» sa hun og så på meg som akkurat det jeg er. En dust.

Synd hun var så sur, ellers hadde jeg invitert henne hjem på en Fruktnøtt.