Klukk, sa jeg

Naboen vår har høner. De er veldig pene, og klukkingen fra dem er ganske hyggelig å høre på. I fjor hadde naboen fem høner, men i år er det bare to. Én ble drept av en hund i forrige uke og jeg antar at de to andre har dødd av andre mer eller mindre naturlige årsaker. Nå er det vel ikke så unaturlig for en høne å bli drept av en hund, vil jeg tro, men naturlig eller ikke; Høna ville sikkert helst ha levd en stund til.

I dag har vi nytt solen i hagen. Jeg har nesten ikke gjort annet enn å lese, min mann har nesten ikke gjort annet enn å sove. For at ikke noen skal få inntrykk av at vi er late, iler jeg til og forteller at jeg både har laget muffins og iste, og at han har kastet noen gressfrø utover et stykke hage som var mer jord enn gress.

Men han har altså først og fremst sovet. Uten solkrem. Jeg gleder meg veldig til i morgen.

Ved to anledninger har han våknet opp av klukkingen fra hønene og spurt «Hva sa du?». Første gangen sa jeg at jeg ikke hadde sagt et ord, men at han sannsynligvis hadde blitt vekket av hønene, men den andre gangen gadd jeg ikke svare ham. Hadde han vært våken, hadde jeg mistenkt ham for å prøve å være morsom, men siden han så tydelig sov, må jeg anta at han virkelig ikke hører forskjell på meg og en høne.

Han liker ikke at jeg forteller hvordan jeg hører at han sover, så det skal jeg ikke gjøre. Unnskyld; jeg omformulerer: Han liker ikke at jeg forteller hvordan jeg VET at han sover, så det skal jeg ikke gjøre. Men jeg er sikker på at han sov.

Når jeg tenker over det, er det jo litt trist at jeg høres ut som en høne når jeg snakker, men enda tristere er det at han ikke later til å tro at jeg har noe å melde når jeg klukker.

I går sa jeg «Wow! Nå er det over 5.000 lesere på bloggen min!». Han svarte «Tenk hvor mye makt du hadde hatt hvis du hadde skrevet noe fornuftig!»

Ble jeg sur? Nei, ikke i det hele tatt. Jeg har lirt av meg uvesentligheter siden jeg begynte å snakke, og det har fungert helt fint for meg. Skravling er sosialt og vi mennesker er avhengige av å være sosiale.

Jeg tror faktisk det er veldig få som har evnen til å si noe virkelig, virkelig lurt, men jeg tror at jo mer man snakker, jo større er muligheten for at et gullkorn åpenbarer seg nå og da. Til en viss grad.

Og det der med gullkorn skal man jo heller ikke stesse så voldsomt med, tenker jeg. Som kjent kan til og med en blind høne lete seg frem til det.