Han mente imidlertid at filmen het "Alle liker Mary" og han ga seg ikke før vi hadde satt oss i bilen og kjørt forbi en videobutikk som hadde filmplakaten i vinduet. Selv da mumlet han noe om at sist han så i det vinduet, sto det en annen plakat der.
Siste innkjøp var en semsket lysebrun kjole som jeg hadde planlagt å bruke på en foreldrefest vi var invitert til. Eller det vil si; jeg kjøpte den, og så kom jeg på at jeg kunne bruke den kvelden etter. Kjolen var fin, men totalt ubrukelig både fordi den er altfor kort og fordi jeg begynte å svette som en gris etter å ha hatt den på meg i ti minutter. Litt dumt at jeg ikke fant ut det før jeg tok av lappen i nakken.
«Hva har du gjort i dag, da?» spurte han og jeg lurte som vanlig på om han hadde en sjette sans for bæreposer som var stuet inn i et hjørne under en masse kjoler. «Jeg har vært på Sandvika Storsenter og spist lunsj,» sa jeg, og fortet meg å se opptatt ut i håp om at han ikke skulle følge opp med: «Kjøpte du noe?». Den gang ei.
Arrgh! Liten strek i regningen der, men denne gangen følte jeg meg forberedt; Jeg hadde finanisert innkjøpet ved kontanter, uttak i minibank og kortbruk. Pluss at jeg hadde regnet ut hva 70 prosent av 2499 var.
«Ja, jeg kjøpte en kjole, men den var på salg, og du kommer til å synes at bena mine ser veldig bra ut i den,» sa jeg.
«Salg?» sa han og jeg kunne ikke hjelpe for at jeg ble litt skuffet over at ikke «sexy legs-kortet» mitt hadde NOEN effekt.
«Ja, 70 prosent avslag, gitt! Bare noen hundrelapper,» løy jeg.
Det tok ham 30 sekunder å forstå at jeg løy, få meg til å si hvor mye den kostet (og hvordan jeg hadde finansiert den) og til å riste på hodet over hvor dum jeg var fordi 1) alle pengene kommer fra felleskontoen vår og 2) jeg tjener faktisk egne penger. Et eventuelt overforbruk går like mye ut over meg, med andre ord.
Jeg har alltid dårig samvittighet når jeg shopper. Slik sett er det utrolig at jeg gjør det så ofte. Dårlig samvittighet er ubehagelig og fremmer ikke balanse og harmoni. (Note to self: Slutt med å få dårlig samvittighet. Alternativt; vurder å shoppe mindre.)
Det å ikke gi seg - nå snakker vi ikke mer om shopping - er i de fleste andre sammenhenger positivt også for min del. Akkurat nå kjemper han seg gjennom tykke røtter og dype steiner for at jeg skal få et etterlengtet lavendelbed på hytta, men i hverdagen er det kundene hans som får nytte av det ukuelige pågangsmotet.
Ikke bare jobber han dag og natt for å perfeksjonere leveransene, men selv når jeg tror han følger med på en eller annen CSI-serie sammen med meg, kommer det «Ja! Nå vet jeg hvordan jeg skal ...» også kommer løsningen på en eller annen utfordring en av kundene hans har. Så reiser han seg fra sofaen der jeg har ligget med hodet i fanget hans og blitt massert i hodebunnen, for å gå bort til PC’n for å redde verden. Eller i alle fall deler av den.
I mange år var det et rent helvete å få ham med seg på IKEA. Men så ble IKEA kunde, og plutselig var vi stamkunder og på hils med dama i pølsekiosken (han er veldig glad i pølser). Til slutt var det jeg som ikke orket å dra dit mer.
En stund hadde han medisinselskapet Pfizer på kundelisten. På det tidspunktet hadde vi barn i barnehagen og var på sommeravslutning. Samtlige familier hadde tatt med seg noe som skulle loddes ut til inntekt for nye bøtter og spader, og en av de andre foreldrene var åpenbart ansatt i nettopp Pfizer. Han hadde tatt med seg reklamemateriell i form av en skyggelue og en penn som lå på premiebordet.
Jeg har ikke vinnerlykke. Jeg har valgt å spare den til en kjempestor Lotto-premie, og siden jeg har spart hele livet, tror jeg det nærmer seg. Det viste seg imidlertid at min kjære hadde en masse flaks den dagen. Ikke bare vant han pennen, men han tok jammen hjem skyggeluen også.
Han insisterte på å bruke skyggeluen hele den sommeren. Det sto ikke « Pfizer» på den. Hadde det enda gjort det. Men nei, da, Pfizer hadde valgt å reklamere for et av produktene sine.
Det sto «Viagra».
Det å ikke gi seg vil jeg likevel definere som en god egenskap i de aller fleste tilfeller. Unntaket er at han aldri lar det passere når jeg juger om hvor mye sko og klær har kostet. Han spør til han finner sannheten.
Siste innkjøp var en semsket lysebrun kjole som jeg hadde planlagt å bruke på en foreldrefest vi var invitert til. Eller det vil si; jeg kjøpte den, og så kom jeg på at jeg kunne bruke den kvelden etter. Kjolen var fin, men totalt ubrukelig både fordi den er altfor kort og fordi jeg begynte å svette som en gris etter å ha hatt den på meg i ti minutter. Litt dumt at jeg ikke fant ut det før jeg tok av lappen i nakken.
«Hva har du gjort i dag, da?» spurte han og jeg lurte som vanlig på om han hadde en sjette sans for bæreposer som var stuet inn i et hjørne under en masse kjoler. «Jeg har vært på Sandvika Storsenter og spist lunsj,» sa jeg, og fortet meg å se opptatt ut i håp om at han ikke skulle følge opp med: «Kjøpte du noe?». Den gang ei.
Arrgh! Liten strek i regningen der, men denne gangen følte jeg meg forberedt; Jeg hadde finanisert innkjøpet ved kontanter, uttak i minibank og kortbruk. Pluss at jeg hadde regnet ut hva 70 prosent av 2499 var.
«Ja, jeg kjøpte en kjole, men den var på salg, og du kommer til å synes at bena mine ser veldig bra ut i den,» sa jeg.
«Salg?» sa han og jeg kunne ikke hjelpe for at jeg ble litt skuffet over at ikke «sexy legs-kortet» mitt hadde NOEN effekt.
«Ja, 70 prosent avslag, gitt! Bare noen hundrelapper,» løy jeg.
Det tok ham 30 sekunder å forstå at jeg løy, få meg til å si hvor mye den kostet (og hvordan jeg hadde finansiert den) og til å riste på hodet over hvor dum jeg var fordi 1) alle pengene kommer fra felleskontoen vår og 2) jeg tjener faktisk egne penger. Et eventuelt overforbruk går like mye ut over meg, med andre ord.
Jeg har alltid dårig samvittighet når jeg shopper. Slik sett er det utrolig at jeg gjør det så ofte. Dårlig samvittighet er ubehagelig og fremmer ikke balanse og harmoni. (Note to self: Slutt med å få dårlig samvittighet. Alternativt; vurder å shoppe mindre.)
Det å ikke gi seg - nå snakker vi ikke mer om shopping - er i de fleste andre sammenhenger positivt også for min del. Akkurat nå kjemper han seg gjennom tykke røtter og dype steiner for at jeg skal få et etterlengtet lavendelbed på hytta, men i hverdagen er det kundene hans som får nytte av det ukuelige pågangsmotet.
Ikke bare jobber han dag og natt for å perfeksjonere leveransene, men selv når jeg tror han følger med på en eller annen CSI-serie sammen med meg, kommer det «Ja! Nå vet jeg hvordan jeg skal ...» også kommer løsningen på en eller annen utfordring en av kundene hans har. Så reiser han seg fra sofaen der jeg har ligget med hodet i fanget hans og blitt massert i hodebunnen, for å gå bort til PC’n for å redde verden. Eller i alle fall deler av den.
I mange år var det et rent helvete å få ham med seg på IKEA. Men så ble IKEA kunde, og plutselig var vi stamkunder og på hils med dama i pølsekiosken (han er veldig glad i pølser). Til slutt var det jeg som ikke orket å dra dit mer.
En stund hadde han medisinselskapet Pfizer på kundelisten. På det tidspunktet hadde vi barn i barnehagen og var på sommeravslutning. Samtlige familier hadde tatt med seg noe som skulle loddes ut til inntekt for nye bøtter og spader, og en av de andre foreldrene var åpenbart ansatt i nettopp Pfizer. Han hadde tatt med seg reklamemateriell i form av en skyggelue og en penn som lå på premiebordet.
Jeg har ikke vinnerlykke. Jeg har valgt å spare den til en kjempestor Lotto-premie, og siden jeg har spart hele livet, tror jeg det nærmer seg. Det viste seg imidlertid at min kjære hadde en masse flaks den dagen. Ikke bare vant han pennen, men han tok jammen hjem skyggeluen også.
Han insisterte på å bruke skyggeluen hele den sommeren. Det sto ikke « Pfizer» på den. Hadde det enda gjort det. Men nei, da, Pfizer hadde valgt å reklamere for et av produktene sine.
Det sto «Viagra».
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar