En kollega sparket meg på leggen da hun forsto hvor det bar, men da var det liksom for sent å stoppe. Det kunne jo fort blitt veldig pinlig.
Jeg synes jeg er ganske god til å fortelle vitser, men når jeg tenker meg om, har jeg opptil flere ganger fått overtydelige hint om å sette meg ned og holde kjeft - det er bare det at der og da har jeg trodd at det var ment som en slags spøk.
En av mine tidligere sjefer i Forsvaret introduserte meg på følgende måte foran et rom fullt av ca 60 mannlige kolleger: «Dette er Birgitte, vår nye informasjonsdirektør. Hun er mest kjent for å fortelle grove vitser som hun ikke skjønner selv.»
Og siden han videre mente at jeg ikke bare skulle introduseres, men også oppsummere det vi hadde lyttet til den dagen, fant jeg ut at det å fortelle en vits var bedre enn å stamme meg gjennom noe jeg ikke var forberedt på. Jeg ga dem valget mellom en vits om en dildo og en historie om kommunikasjon. De brølte «DILDO» og jeg ga dem kommunikasjonshistorien.
Det å høre 60 mannfolk brøle «DILDO» var en selsom og litt skremmende opplevelse, og det satte meg såpass ut at jeg der og da ikke husket at kommunikasjonshistorien min inneholdt ordet «masturbere» en del ganger.
Om ikke annet var det en sikker måte å bli lagt merke til på.
Under en middag med militære attacheer noen år senere sa toastmasteren at han oppfordret til at vi som satt rundt bordene tok ordet, men at vitser om sex, religion og politikk var utelukket. Vi var tross alt ikke der for å skape diplomatiske kriser allerede før desserten.
Som han sa, var det nokså uvanlig å komme med slike henstillinger til gjester som levde av å omgås med smidighet, men «we have one person here today and ... she needs to be told».
Jeg ba selvsagt om ordet.
Delvis fordi jeg ikke ville at alle de andre damene i rommet skulle ha en slik mistanke hengende over seg, men også fordi jeg ville sovet så dårlig hvis jeg hadde latt være å ta den åpenbare utfordringen.
Så vidt jeg vet ble det ingen møter på særlig høyt nivå etter den middagen. Alkohol er en nyttig alliert for oss som ikke drikker.
Dette med å fortelle vitser på litt uheldig valgte tidspunkt er jeg alene om i familien, men for noen år siden fikk jeg et håp om at min eldste sønn vil følge i mine fotspor, om enn med en liten tvist:
«Har du hørt om mamma’n og gutten som gikk over en vei også ble gutten overkjørt også sa mamma’n «Kom an ketsjup!»?
Under en middag med militære attacheer noen år senere sa toastmasteren at han oppfordret til at vi som satt rundt bordene tok ordet, men at vitser om sex, religion og politikk var utelukket. Vi var tross alt ikke der for å skape diplomatiske kriser allerede før desserten.
Som han sa, var det nokså uvanlig å komme med slike henstillinger til gjester som levde av å omgås med smidighet, men «we have one person here today and ... she needs to be told».
Jeg ba selvsagt om ordet.
Delvis fordi jeg ikke ville at alle de andre damene i rommet skulle ha en slik mistanke hengende over seg, men også fordi jeg ville sovet så dårlig hvis jeg hadde latt være å ta den åpenbare utfordringen.
Så vidt jeg vet ble det ingen møter på særlig høyt nivå etter den middagen. Alkohol er en nyttig alliert for oss som ikke drikker.
Dette med å fortelle vitser på litt uheldig valgte tidspunkt er jeg alene om i familien, men for noen år siden fikk jeg et håp om at min eldste sønn vil følge i mine fotspor, om enn med en liten tvist:
«Har du hørt om mamma’n og gutten som gikk over en vei også ble gutten overkjørt også sa mamma’n «Kom an ketsjup!»?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar