Jesus med borrelås

«Den som henter et glass vann til meg, skal få en gullfisk i garnet,» sa jeg til barna mine. Jeg nekter altså å gi dem penger for å gi meg et glass vann. Da hadde jeg heller hentet det selv. Nå tror jeg ikke jeg hadde trengt å bestukket dem for å gi meg vann, men det går alltid raskere hvis man er litt motivert.

Ingen av dem har gått på søndagsskole, så de skjønte ikke referansen til gullfisker, men jeg fikk dem i alle fall til å si «Hæ?» i kor, så nå kan de skryte av kor-kompetanse, hvis det skulle bli nødvendig noen gang.

Det finnes noe som heter Norsk Søndagsskoleforbund. De organiserte 1.421 søndagsskoler ved årsskiftet, noe som var 12 flere enn året før. I følge avisen Dagen.

Jeg angrer litt på at jeg prioriterte å sove bort søndagsmorgene i løpet av de siste 20 årene når jeg tenker på hva barna mine har gått glipp av. Jeg tenker ikke på alt det der med Gud, for det har de fått med seg - jeg tror vi ga bort fire godt brukte barnebibler til barneavdelingen på Rikshospitalet sist vi flyttet.

Men de vet jo ikke hva en flanellograf er! Neste gang jeg trenger hjelp til ett eller annet med Mac’en og ett av mine barn sleper seg ut fra rommet sitt med sukk og stønn, skal jeg bare tenke «Greit nok, men du vet ikke hva en flanellograf er!» Men jeg kommer ikke til å si det høyt, for da bare googler de det, også har jeg mistet det forspranget.

Kanskje de nærmere 6.500 lærerne og lederne (også i følge Dagen) ikke bruker flanellografer lenger. Det vil jeg i så fall si er et tap for kulturen.

Ingenting gir et så varig inntrykk i et barnesinn som når Jesus him self blir borrelåst fast på grønn filt.

Til tross for min egen erfaring med både søndagsskole og flørting med korsang i metodistbarnekoret «Lyset», der jeg tålmodig sto og gapte lydløst i et par år (til mine passive statskirkeforeldres diskrete forundring) var jeg sterkt tvilende til om jeg ville døpe mitt første barn.

Jeg hadde en lang samtale med presten. Mitt argument var at min oppdragelse ikke kom til å endre seg det spøtt om ungen var døpt eller ikke. Etter én time sa presten at han i løpet av hele sin karriere aldri hadde brukt så lang tid på en dåpssamtale. Etter to timer sa han «Dette er en sak mellom din sønn og Gud. I dette tilfellet blåser Gud i deg.» Han kan ha sagt "driter Gud i deg" for han var ganske oppgitt og sliten.

Ok. Det var det. Jeg vet når jeg skal gi meg. 

Not.

Jeg hadde nemlig ett ess i ermet: Jeg er faktisk ganske flink til å sy. Og jeg mente for det første at min SØNN skulle slippe å ha på seg KJOLE til dåpen og for det andre ville jeg sette mitt eget preg på en dåp som jeg mente at mine daværende svigerforeldre hadde tatt aksjemajoriteten i.

Jeg sydde en dåpsdrakt til ham som Black Adder ville vært stolt av.

 

Jeg vatterte vesten, sydde små snabelsko og trakk knapper i silke. Til og med en liten vattert lue med brem, hadde jeg fått til. Først da var jeg fornøyd. Og det tror jeg sikkert Gud også var. Det er vel det som kalles et kompromiss.