Selv om jeg synes tyngdekraften gjør seg litt vel mye gjeldende for tiden, innser jeg jo at det er jeg som har endret meg og ikke tyngdekraften. Den er like sterk som den var da Newton satt under epletreet. Verden bør være glad for at han ikke satt under en kokospalme, forresten. Kokosnøtter er livsfarlige.
Det er også noen som snakker om drømmekraft, men det kommer jeg ikke til å gå inn på her. Hvis du er mer interessert i drømmekraft enn dømmekraft, kan du oppsøke nærmeste engleskole, eller søke etter litteratur på nettet. Det finnes, jeg har sjekket for deg.
Dømmekraft er så og si synonymt med vurderingsevne og sterkt knyttet opp mot selvinnsikt og selvbildet ditt. Svært få har en så god vurderingsevne at de vet hvordan de oppfattes av andre, det er dessuten like mange måter å bli oppfattet på som det er mennesker som kjenner deg (eller kjenner til deg) så det kan man ikke forvente.
God dømmekraft kan trenes opp, men man må ha anlegg for det. Dømmekraft er dessuten nært beslektet med integritet og ryggrad, og den sørgelige nyheten til folk uten ryggrad, er at stamcelleforskingen ikke er i nærheten av å bidra i den retningen.
Når dømmekraften forsvinner, skjer det også noe med selvbildet ditt. Du kan bli supermann eller du kan bli en grå mus. Eller noe midt i mellom.
Ingen går gjennom livet uten å miste dømmekraften minst et par ganger. Sånn er det bare.
Hvis du er uenig med meg i det, er muligheten stor for at du er en svært fremmelig fireåring som akkurat har lært å lese eller så er du en godt voksen dust.
Du kan jo selvsagt være en av de heldige som bare har tabbet deg ut i et par småsaker som ingen egentlig er interessert i uansett, men hvis du er en av dem som har gått på en kraftig smell, trenger du bare å se deg rundt for å vite at: VERDEN GIKK IKKE UNDER. Vi er en nasjon av tilgivende mennesker som står klare til å blåse på.
Men hva påvirker dømmekraften?
Galskap er én faktor. Noen ganger må den medisineres, andre ganger går den over av seg selv. Tilfeller som går over av seg selv kalles ofte for forelskelse. Forelskelse er sosialt akseptert galskap, og man bør være varsom med å la det vare så lenge om gangen. Forelskelse er - særlig hvis den er gjensidig - noe som styrker selvbildet.
Alkohol er en annen faktor, men for de fleste er det over morgenen etter, og de fleste av de jeg kjenner oppfører seg dessuten ganske hederlig også under lett påvirkning.
Snobberi er den minst attraktive måten å miste dømmekraften på, og det er også den mest varige. Snobber har det til felles at de mener at de er på toppen av næringskjeden, enten alene eller sammen med en liten gruppe de selv har definert. Ofte prøver de å øke egen anseelse ved å dytte andre ned, og det er det som er problemet, ellers kunne de jo bare fått holde på i fred.
De kan mene at de er hevet over andre enten fordi de har penger, posisjoner eller intellekt - eller både penger, posisjoner og intellekt - og av en mystisk grunn mener de at dette gir dem moralsk overlegenhet. Noen ganger later de til å tro at de selv har penger uten å forstå at de bare er satt til å ta vare på skattebetalernes penger, men la meg nå ikke bli politisk.
De fleste jeg kjenner vil mene at snobberi er det motsatte av moralsk overlegenhet, men så er jo verden også full av paradokser.
Det er ca ti år siden jeg møtte en snobb som virkelig gjorde inntrykk på meg. Verken før eller siden har jeg møtt noen som har greid å se ned på meg både fysisk og på andre måter uten å ha verken høyden eller pondusen. Jeg var helt fascinert, men ikke på den måten hun trodde. Jeg har ikke hatt det så gøy siden sist jeg var i en dyrepark:
Jeg var med min kjære i en representasjonsmiddag, og verten bodde i et sinnsykt digert hus og hadde sinnsykt mye penger. Min første tabbe var å håndhilse på damen som åpnet døren for oss. Jeg synes kanskje hun var litt kjedelig kledd, og når jeg så tre andre identisk like kjedelig kledde damer på rad og rekke innover i hallen, forsto jeg at jeg ikke hadde trengt å presentere meg.
Min andre tabbe var da jeg jeg prøvde å snakke om kunst. På veggen hang det et fire ganger fem meter stort bilde av Nerdrum og jeg kommenterte at «Nerdrum lager jo veldig fine bilder, men hvorfor må han absolutt trøkke de derre dumme luene nedover huene på de han maler?». Min mann hvisket «Kanskje du skal gå og sette deg?» på en måte som ikke virket støttende i det hele tatt.
Under middagen reagerte jeg på at vertinnen var direkte sur og grinete. Jeg tenkte at hun kanskje var lei av at gubben dro med seg mer eller mindre kondisjonerte gjester hjem opptil flere ganger i uken, og bestemte meg for å være litt hyggelig med henne når jeg fikk sjansen.
Sjansen bød seg under kaffen i salongen litt senere. Da dumpet jeg ned ved siden av henne og tenkte kjapt at siden vi ikke på langt nær var på samme shoppingbudsjett, fikk jeg finne noe annet vi kunne drive female bonding over.
«Jobber du?» spurte jeg fordomsfritt. «Jeg jogger,» sa vertinnen uten å se på meg. Hun var 10 centimeter lavere enn meg, men hun lyktes likevel med å se ned på meg. Rent fysisk, altså. I ettertid har jeg tenkt at hun må ha sittet på en ganske høy pute. Det ville ikke forundret meg.
Hadde jeg ikke allerede da hatt grå hårrøtter, hadde hun muligens lykkes i å få meg til å føle meg som en dum og veldig fattig stakkar. Men det hun ikke visste, var at jeg fikk mine første grå har som 16-åring og at jeg hadde spist snobber til frokost siden jeg var 20. Heldig for henne at jeg faktisk kommer fra et overmøblert hjem og at jeg ikke var så sulten, ellers kunne det blitt stygt.
«Oki ...," sa jeg og brukte noen minutter til å tenke ut neste tema. Heldigvis fikk jeg hjelp av at vi begge overhørte en som snakket om campingvogner.
«Campingferie er ikke noe for meg, jeg skal ha det mindre slitsomt på ferie enn det jeg har hjemme,» prøvde jeg meg. Og da løsnet det litt. «Jeg er HELT enig,» sa hun. «Og jeg sa det til mannen min da vi bygde hytta på Kvitfjell. ‘Jeg SKAL ha varmekabler’, sa jeg,» sa den nå så vidt engasjerte vertinnen.
Jeg tenkte at det jaggu var en beskjeden side av henne. Hvis jeg hadde hatt en mann med så mange milliarder, skulle jeg også hatt det godt og varmt på badet. Jeg hadde til og med forlangt flislagte vegger og uttak til hårføner'n.
«Så nå vokser det gress rundt hytta hele året,» sa hun.
Jeg takket pent for meg og gikk hjem.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar