Reklamen og sangen kan du få med deg her
Jeg er tilbøyelig til å tro at de som er med i reklamen er tilfeldig valgte representanter for sin yrkersgruppe og at de lever for å hjelpe andre også når de ikke er på jobb. De har sikkert en drøss med frivillige verv i Røde Kors og Blå Kors og hva det heter alt sammen.
Normalt er jeg ikke så naiv, men det er noe med musikken, ansiktene, det de sier og det at mine egne erfaringer med sykepleiere stemmer ganske godt overens med det jeg ser.
«Hvis jeg skulle valgt karriere på nytt, ville jeg blitt jordmor,» sa jeg til min mann. Han svarte med å le, og jeg lurte på hvorfor det var morsomt, rent bort fra at jeg hadde slitt med å finne meg til rette i crocks eller annet type flatt skotøy de bruker.
Jeg er tilbøyelig til å tro at de som er med i reklamen er tilfeldig valgte representanter for sin yrkersgruppe og at de lever for å hjelpe andre også når de ikke er på jobb. De har sikkert en drøss med frivillige verv i Røde Kors og Blå Kors og hva det heter alt sammen.
Normalt er jeg ikke så naiv, men det er noe med musikken, ansiktene, det de sier og det at mine egne erfaringer med sykepleiere stemmer ganske godt overens med det jeg ser.
«Hvis jeg skulle valgt karriere på nytt, ville jeg blitt jordmor,» sa jeg til min mann. Han svarte med å le, og jeg lurte på hvorfor det var morsomt, rent bort fra at jeg hadde slitt med å finne meg til rette i crocks eller annet type flatt skotøy de bruker.
«Du er altfor utålmodig,» svarte han og hermet med ukledelig pipestemme etter noe som antakelig skulle være meg som jordmor: «Kom deg ut, din drittunge, nå har du vært der inne lenge nok!»
Det kunne jeg selvsagt aldri sagt. Hva hadde vært poenget med det, liksom? Ungen hadde jo verken hørt eller forstått hva jeg sa. Og jeg vedder på at moren hadde vært like oppsatt som meg på å få vedkommende ut. Lite vits i å stresse henne, med andre ord.
Ikke for det. De mest motiverende ord jeg noe gang har hørt, kom fra en ferm jordmor som lå oppå magen min for å hjelpe meg med å presse. Jeg var utslitt etter 24 timer med veer og var lei av hele greia, da hun ropte «Nå MÅ du hjelpe til en siste gang, babyen din har det ikke bra.»
Ungen hadde en hodeomkrets på 38 cm, men det var skuldrene som satt fast. Han kom ut ved hjelp av jordmorens 110 kilo, mine siste krefter og turnuslegens tang. Den bredskuldrede begynte umiddelbart å vræle og jordmorens kommentar var «Du har fått en stor gutt på 4,6 kilo. Han kommer til å forlange at maten står på bordet i det han kommer hjem.»
Ungen som nå er 190 cm høy og snart 21 år, lager stort sett maten sin selv. Og det tror jeg han er helt fornøyd med. Ingen har heller noen gang sagt at jeg burde vært kokk.
Jeg lurer forresten på hvordan det har gått med turnuslegen som holdt tangen. Da ungen var ute og han hadde fått bekreftet at epiduralen ikke hadde virket (vi hadde nemlig en kort diskusjon om hvorvidt jeg kunne kjenne hvor han sydde: «Du er bedøvet, du kommer ikke til å kjenne noe.» «AU! Jo, det gjør jeg!» «Ok, hva gjør jeg nå, da?» «DU KLYPER, DIN JÆVEL!» «Oki ...») sa han plutselig «Oj, da. Er klokken SÅ mye. Jeg har ikke tid til å sy mer, jeg må på et møte.»
Jeg håper han har blitt forsker. På illeluktende bakterier.
«Hva kunne jeg ha drevet med hvis jeg ikke hadde gjort det jeg gjør nå, da?» spurte jeg min mann.
«Parkeringsvakt,» kom det kontant.
Det er i slike tilfeller jeg lurer på om han virkelig kjenner meg. Han burde i alle fall ha visst at jeg ikke ville bli sett død i parkeringsvaktsko.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar