Vennlig hilsen tante Sofie

For en times tid siden gikk brannalarmen. Vi bor i tiende etasje, og når alarmen går stopper heisen. Jeg ble operert i magen for annen gang på to uker for et døgn siden, men det som bekymret meg var ikke at jeg måtte komme meg opp og ned ti etasjer uten heiskabler. Nei da, min første tanke var å møte alle naboene med shorts og tørre, ubarberte legger. Tanken på brann streifet meg ikke i det hele tatt.

Det brenner jo aldri når alarmen går. Det har i alle fall ikke gjort det enda (famous last words?), og alarmen har gud hjelpe meg gått fryktelig mange ganger på de tre årene vi har bodd her. Første gang den gikk var klokken rett over midnatt, og både jeg og min mann satt og jobbet, men ungene og bikkja sov sin søteste søvn. Det gjorde også naboens baby og sannsynligvis den gamle damen med rullator som bor i en av etasjene under oss.

Etter noen minutter stimlet vi sammen utenfor - de fleste lurte fremdeles på hvordan de hadde kommet seg fra sengen og ut, men alle hadde heldigvis kledd på seg nok til å dekke det meste av kroppen.

Etter en stund kom det en 20-åring slentrende ned fra fjerde etasje. Han kunne fortelle at det ikke var noen fare overhode, for det var bare han og kjæresten som hadde stekt litt løk.

Jeg eksploderte fullstendig. Det er nemlig mulig å skru av alarmen innen fem minutter, hvis man ved et uhell skulle ha forkullet ett eller annet, men det hadde ikke guttungen giddet å tenke på. Og hvis man ikke skrur den av, går den helt til noen med kurs og håndbok kommer langveis fra for å hjelpe oss.

Hadde han ikke hatt på seg rutete bukser som så vidt jeg forsto kunne vært en blanding av golf- og pysjbukser og hvit bandana (et hodeplagg), hadde jeg behandlet ham bedre, men jeg blir utrolig provosert av sånne rutete bukser. Hvis du ser en skjelvende ung mann på ca 23 med et hvitt, bredt bånd rundt hodet, er det ikke sikkert han er nyoperert i hjernen, det kan være at bandasjen er hans faste hodeplagg og at skjelvingen er min skyld.

Disse to har ikke NOE med teksten å gjøre, de er
sikkert både smarte og hyggelige. Det eneste de er
skyldige i er dårlig smak når det gjelder hodeplagg.

Rutete bukser og hvite kluter rundt hodet på vestkantungdom er noe av det mest provoserende jeg vet. Og hvis de kjører sin mors VW Beetle i tillegg, er jeg klar til å putte hodepynten ned i halsen på dem. Jeg har dårlig erfaring med slike spradebasser etter at vi i syv år delte parkeringsplass med en familie som mente at det å drikke seg pære dritings var en del av det å vokse opp og derfor lot de sine mindreårige barn rave rundt sammen med vennene sine hver helg og store deler av uken. Mye av ravingen foregikk på vår felles parkeringsplass - rett under vårt soveromsvindu - og forholdsvis ofte sto det en bille-bil på min plass. At jeg ikke har store lakkskader og sløve nøkler på samvittigheten sier noe om hvor snill og mild jeg egentlig er.

I den perioden hadde jeg Politiets ungdomspatrulje på speed dial, og jeg trykket ofte på knappen. Det var absolutt nulltoleranse for bråk som varte ut over leggetid. Oslos fineste kom hver gang, og hver gang ble naboen litt surere på oss. Selv da vi påpekte at ølflaskene som var strategisk plassert under hvert av dekkene på bilene våre sannsynligvis kom fra den berusede ungdomsgjengen som hadde festet hos dem det meste av kvelden, fikk vi ikke annet en et surt oppsyn og «dere kan ikke bevise det» tilbake.

Forholdet vårt til det mannlige opphavet til de to berusede tenåringene var ikke så godt, og han må ha trodd at jeg var alvorlig angrepet av kols eller annen lungesykdom, for hver gang jeg gikk forbi ham hostet jeg samtidig som jeg sa «dust». Jeg tror aldri han forsto det, men det sier ikke nødvendigvis noe om hvor dum han faktisk var. Det er ikke sikkert han var dum i det hele tatt, vi hadde bare veldig ulikt syn på sammenhengen mellom ungdom og alkohol.

Da naboens eldstemann skulle feire sin 18-årsdag, ble vi anmodet om å reise bort. Selv om vi synes det var litt i overkant at vi skulle forlate hjemmet slik at kluthodet skulle få feste i fred, gjorde vi det. Men først ringte jeg mine venner i Politiets ungdomspatrulje. Og vaktselskapet vårt. Jeg ga begge beskjed om at naboen skulle ha fest, og at vi nødig ville ha hage og huskestativ vraket nok en gang.

Politiet ringte den ferske stemmeberettigede og ga beskjed om at de ved bråk normalt ville gi en advarsel før de løste opp festen, men at han kunne betrakte denne telefonen som advarsel nummer én. Vaktselskapet vårt hadde fått ekstra betalt for å oppsøke eiendommen flere ganger i løpet av kvelden, og de var visst svært nidkjære.

Våre profylaktiske handlinger ble ikke tatt nådig opp av naboene, og i løpet av samtalen min mann og naboen hadde på vår trapp da vi kom hjem etter å ha brukt tusenvis av kroner på en tur til Kiel, kom det frem at ungdommene gjennom hele kvelden hadde sittet dønn stille i mørket i frykt for at patruljene utenfor (som de trodde var politi) skulle aksjonere. Gud vet hva de oppbevarte der inne.

Vi var selvsagt «svært lei for» at guttungen hadde hatt en så trist fødselsdag (men minneverdig må den jo ha vært, spesielt også fordi de var ganske edrue og presumtivt husket det meste av kvelden) og i lys av at vi måtte opprettholde en slags sivilisert omgangstone, ble vi enige om å være uenige; vi var motstandere av å bli vekket av fulle ungdommer som brølte «kuuuuk» (av en eller annen grunn gjorde de ofte det) og naboen så på dette som sunn, ungdommelig utfoldelse. Sånn var det bare.

Man skal ta hensyn til hverandre. Og selv om det er mye å hente i (for eksempel) de ti bud, så er det ikke nødvendig å dra frem Bibelen; det holder med et par setninger fra en barnebok; Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil.

Og jeg vil helst slippe å utsette andre for synet av meg med ugredde legger.