Slik det er nå, tar jeg til takke med et rikt indre liv.
I natt våknet jeg av en drøm der jeg og Erik Bye (han med «Så lenge skuta kan gå») lærte yoga på en strand i India. Vi hadde privatlærer og var kledd i elegante kaftaner og sandaler med glitrende stener. Tærne mine, som om dagen ikke akkurat gjør seg i sandaler, var ganske pene.
Jeg var kritisk til at den gamle og litt fete shanty-sangeren hadde hermet etter meg i klesveien, men i yogaen og harmoniens navn, lot jeg det passere. Det var imidlertid helt klart at jeg kledde outfiten best.
Når vi ikke hilste solen eller lå med bakendene i været og latet som vi var hunder som så ned, fisket vi. Vi fisket villsvinbabyer. Med fiskestenger.
De ville grisene ble halt på land én etter én, og merkelig nok var de ikke sure. De virket nesten glade for å slippe å være i vannet selv om de ble dratt opp etter en krok i munnvikene. Når jeg tenker meg om, kan det hende at det bare så ut som de smilte. Naturlig nok.
I bakgrunnen drev hunden min, Whiskey, og ertet kosedyret sitt som var en diger gorilla i bur. Akkurat det kunne faktisk ha skjedd.
 |
| Whiskey ber Bamse om unnskyldning etter at han har prøvd å drepe ham i timesvis |
Jeg liker ikke Erik Bye. Ikke bare det; jeg misliker ham virkelig. Det må ha skjedd noe i barndommen min, antakelig har TV'n stått på litt for høyt. Av samme grunn liker jeg ikke fotballkamper og andre sportssendinger. For meg er det bare stressende støy.
Yoga på en strand i India, hadde garantert gitt meg langvarig diare, kink i nakken og heteslag.
Ingen har noen sinne sett meg i flagrende gevanter av typen kaftan, og selv om jeg har et par sandaler fra Ralph Lauren, er de aldri brukt, og det kommer de nok til å fortsette med med mindre lilletærne mine gror rett og tåen ved siden av stortåen blir kortere.
Det nærmeste jeg har kommet et villsvin er i oppskåret form på en tallerken, og jeg kan ikke engang huske om det smakte godt. Jo, og forresten; en gang så jeg et utstoppet villsvinhode på et jaktslott i Tyskland. Fiskestenger har jeg ikke brukt siden jeg var gammel nok til å nekte å være med ut i naturen. Der er det nemlig mygg. Og jeg hater mygg.
Teorien om hjernerydding står for fall. Det er ingen sannsynlige tolkningsmuligheter her, og jeg er ikke under påvirkning av verken kunstige eller naturlige rusmidler.
Dagdrømmer er enklere å forholde seg til. De lever ikke sitt eget liv (i alle fall ikke hos kontrollfriker som meg) og de er superenkle å tolke. Se for deg en 18-åring som vil bli berømt, og søknaden til Paradise Hotel er antakelig snart på vei i cyberspace. Sammen med de 5.000 andre mailene fra håpefulle, tanketomme ungdommer.
Dagdrømmer er bare ett hakk over ønskelister. Dagdrømmer får lov til å være urealistiske, men ønskelister bør være oppnåelige, eller så er det jo ingen vits.
En gang skrev jeg en livsønskeliste. Siden jeg er et godt menneske, inneholdt den også min manns høyeste ønske på den tiden; en rød Corvette fra 70-tallet.
Mine egne ønsker gikk fra nytt sengeteppe til en forholdsvis stor diamant til å ha rundt halsen. I går så jeg igjen på listen som har ligget i en skuff et par år.
Alt er oppfylt. Jeg ble nesten litt trist, men så bestemte jeg meg for å skrive en ny.
Det er helt i ånden til dem som sier at man skal visualisere målene sine.
Her er listen:
- Et ukesopphold på Mette Marit-klinikken i Østerrike
- Hagemøbler til hytta på Ringshaug
- En hengestol eller en hengekøye eller begge deler
- Ny bil (jeg savner den forrige jeg hadde)
- En enkel, sort skulderveske i kalveskinn
- Nye glass til solbrillene mine
- En ripsbusk og fire bringebærbusker
- En kaftan (Verdt å prøve, jeg så ganske lekker ut. Tynn var jeg også, men det regner jeg med at klinikken i Østerrike fikser)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar