Jeg snakker om å være helt usynlig. Om å sitte og lure på om man faktisk er litt gal.
Den første gangen jeg faktisk lurte på om det ikke kom lyd ut av munnen min til tross for at det var mitt forslag ledergruppen diskuterte, var for over 20 år siden. Vi hadde kontorer i lokaler som var eid av Universitetet i Bergen og det var universitetet som hadde ansvaret for vask og vedlikehold.
Det ansvaret tok de lett på, og vi opplevde til stadighet at det falt noe som liknet på jordklumper ned fra ventilajsonsanlegget. Teppene var åpenbart ikke renset siden bygget var nytt, og bygget var ikke nytt.
Hver gang inneklimaet ble tatt opp, var omkvedet at «det er ikke vårt ansvar, det er universitetets ansvar». Derfor sa jeg følgende på et ledermøte «Hør her. La oss leie inn tepperensmaskiner og bestille pizza, så bruker vi en kveld på å rense opp skiten. Og vær så snill å ikke si at det ikke er vårt ansvar, da kommer vi ingen vei.»
Med ett hederlig unntak, kom alle med variasjoner av «det-er-jo-ikke-vårt-ansvar»-argumentet. Den siste taleren la imidlertid til «Vi kan jo kanskje ta dette som en slags dugnad? Leie inn noen tepperensemaskiner og kjøpe inn pizzaer?». Sjefen min sa: «Jeg synes at Jans forslag var veldig godt, la oss få det gjort.»
Hæ? Jan? «Jeg heter ikke Jan!» hadde jeg lyst til å rope, men det gjorde jeg jo ikke, og ingen andre reagerte på denne blodige urettferdigheten heller.
Siden den gang har jeg vært luft oftere enn innsiden av en oppblåst HubbaBubba-klyse.
Senest i dag, da en menneskelig utgave av Michelin-mannen bare sto og så dumt på meg da jeg stilt ham et spørsmål, for så å svare min mann da han spurt om akkurat det samme.
Siden boblemannen uansett ikke hørte hva jeg sa, sørget jeg for å beskrive ham i grove, men realistiske og korrekte ordelag da vi gikk («Hælvetes knudrekuk!»).
Jeg tror ikke dette med å bli oversett eller overhørt er et spørsmål om kjønn. Jeg tror ikke at kvinner er mer usynlige enn menn. Antakelig blir vi oversett like ofte alle sammen. Men i så fall er det jo dobbelt så god grunn til å gjøre noe med det, ikke sant?
Så; resten av året skal jeg være bølla som sier i fra. Hver gang jeg opplever at noen stjeler et forslag eller overser andre, skal jeg være der som en hauk. «Hei, hei, hei! Det var ikke du som sa det først, vet du!» skal jeg si så ofte jeg kan.
Den første gangen jeg faktisk lurte på om det ikke kom lyd ut av munnen min til tross for at det var mitt forslag ledergruppen diskuterte, var for over 20 år siden. Vi hadde kontorer i lokaler som var eid av Universitetet i Bergen og det var universitetet som hadde ansvaret for vask og vedlikehold.
Det ansvaret tok de lett på, og vi opplevde til stadighet at det falt noe som liknet på jordklumper ned fra ventilajsonsanlegget. Teppene var åpenbart ikke renset siden bygget var nytt, og bygget var ikke nytt.
Hver gang inneklimaet ble tatt opp, var omkvedet at «det er ikke vårt ansvar, det er universitetets ansvar». Derfor sa jeg følgende på et ledermøte «Hør her. La oss leie inn tepperensmaskiner og bestille pizza, så bruker vi en kveld på å rense opp skiten. Og vær så snill å ikke si at det ikke er vårt ansvar, da kommer vi ingen vei.»
Med ett hederlig unntak, kom alle med variasjoner av «det-er-jo-ikke-vårt-ansvar»-argumentet. Den siste taleren la imidlertid til «Vi kan jo kanskje ta dette som en slags dugnad? Leie inn noen tepperensemaskiner og kjøpe inn pizzaer?». Sjefen min sa: «Jeg synes at Jans forslag var veldig godt, la oss få det gjort.»
Hæ? Jan? «Jeg heter ikke Jan!» hadde jeg lyst til å rope, men det gjorde jeg jo ikke, og ingen andre reagerte på denne blodige urettferdigheten heller.
Siden den gang har jeg vært luft oftere enn innsiden av en oppblåst HubbaBubba-klyse.
Senest i dag, da en menneskelig utgave av Michelin-mannen bare sto og så dumt på meg da jeg stilt ham et spørsmål, for så å svare min mann da han spurt om akkurat det samme.
Siden boblemannen uansett ikke hørte hva jeg sa, sørget jeg for å beskrive ham i grove, men realistiske og korrekte ordelag da vi gikk («Hælvetes knudrekuk!»).
Jeg tror ikke dette med å bli oversett eller overhørt er et spørsmål om kjønn. Jeg tror ikke at kvinner er mer usynlige enn menn. Antakelig blir vi oversett like ofte alle sammen. Men i så fall er det jo dobbelt så god grunn til å gjøre noe med det, ikke sant?
Så; resten av året skal jeg være bølla som sier i fra. Hver gang jeg opplever at noen stjeler et forslag eller overser andre, skal jeg være der som en hauk. «Hei, hei, hei! Det var ikke du som sa det først, vet du!» skal jeg si så ofte jeg kan.
Også håper jeg noen andre sier i fra når jeg blir usynlig, for det er jo bare slitsomt å rope opp om urettferdighet når ingen hører hva du sier.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar