Bunad-bitch

I går var det 17. mai, og tradisjon tro tok jeg på meg bunaden. Jeg føler meg aldri finere enn når jeg har på meg bunad. Det å ha på seg bunad gjør at jeg tenker over at jeg banner (dog ikke nok til at det ikke slipper ut et og annet «faen i svartbrente helvete») og det sier litt om den høytiden jeg preges av når jeg etter en halvtime har festet hekter, knapper og en hel masse livsfarlige søljenåler.

Bunaden min er fra Øst-Telemark, og det er min mor som har sydd hvert sting. Og bare for å ha sagt det: Jeg ER fra Telemark.

Nå er ikke jeg verdens mest rause menneske, selv om jeg prøver å bli bedre på akkurat det, men når det gjelder spørsmål om bunad, er jeg nådeløs og alt annet enn åpen for divergerende oppfatninger; ikke bare er Telemarksbunaden den fineste, men jeg har den fineste av alle Telemarksbunader.

Det gidder jeg ikke en gang diskutere. Selv ikke med min mor, som er utrolig kritisk til kvaliteten på den første bunaden hun sydde i sin svært lange karriere som bunadsyerske.

Pokerfjes og snikksnakk er i tillegg til nevnte raushet egenskaper jeg ikke er født med. Snikksnakk har jeg møysommelig trent meg opp til - og hvis jeg vil, kan jeg pludre i timesvis, og til og med like det på gode dager.

Jeg har imidlertid innsett at selv ikke et forholdsvis stort hjerneslag kunne gitt meg pokerfjes.

Et par dager før 17. mai hadde God Morgen Norge et innslag om «Ting og tang som piffer opp nasjonaldagen», og der sto jeg foran kamera og presenterte min mors produkter til bunaden (mobilvesker og sjal pluss bunadslips til bunadbærerens mann). På min høyre side sto en dame som sydde bunader til hunder og til venstre for meg var det en som laget barnekjoler.

Min kjære fulgte selvsagt nøye med på min TV-opptreden og han hadde nesten omkommet av latterkramper da han så hvordan jeg betraktet mine to sidemenn. I følge ham lyste det av meg at jeg ikke forsto poenget verken med å kle ut bikkjer eller å trykke rosemaling på barnekjoler.

Det er selvsagt HELT feil. Og jeg må i tillegg få si at hundene var riktig søte.

At jeg så litt rar ut, er en annen sak. Etter å ha sett meg selv i opptak (to ganger) ser også jeg helt tydelig at jeg ser rar ut, men ikke rarere enn når jeg ser på meg selv i speilet. Jeg ER rar. Jeg har spiss nese, rynker, grått hår og nesten ikke lepper. Man ser rar ut da. Det er bare ikke til å komme fra.

Men at jeg utstråler forakt for andres harde arbeid? Nei, det kan ikke være sant. Jeg må ha hatt mageknip. Eller noe.