Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

fredag 13. juli 2012

Hjertebank

Min mann har kjøpt seg pulsklokke. Dessverre tror jeg han er i ferd med å dø. I alle fall er hvilepulsen hans frekt lav. Nå sitter vi her med hver vår pulsklokke og tester. Vi sitter helt i ro og han leser «66, 59, 55, 50». Jeg holder kjeft, men ser på mine tall «88, 90, 94, 97». Faen.

Jo lavere hvilepuls, jo bedre trent. Og jeg vil selvsagt ikke være dårligere enn ham.

Nå sitter han og godter seg, og jeg vurderer å juge hvis han spør om min puls. «Kult!» kommer det stadig. Blandet med noen «Wow!» og nå forteller han at han har brukt 8 kalorier. På å følge med på pulsen sin.

«Kan du ikke fortelle meg en historie? Om bilen din, for eksempel?» spør jeg. «Hvorfor det?» spør han tilbake. Glem det.

Jeg kan jo ikke akkurat si at jeg håper at hvilepulsen min skal falle av å høre på ham. Det ville jo rett og slett være å si at han er kjedelig. Og det er han jo ikke.

Det er ikke hvem som helst som kan lage såpass mye styr av å ta på seg en pulsklokken for første gang.

Den ser jo kul ut, og det hjelper alltid

Nå har han forbrukt 11 kalorier, og med den pulsen han har nå, er jeg nesten bekymret for at han er i ferd med å forvitre der han sitter. Jeg vurderer å hente litt mat til ham, men etter at jeg for en ukes tid siden ga ham kaffe og ferske aviser på sengen for første gang i vårt ekteskap og dermed holdt på å gi ham hjerteinfarkt, gjør jeg ikke det.

Nå tar han en fitness-test.

Mens han sitter.

«Jeg tror du bør reise deg for å ta den testen,» sier jeg. «Nei, det står at ‘lay down and relax’,» svarer han.

«Ja, det er du god til,» mumler jeg. Men da begynte pulsklokken min å å pipe, så jeg antar det var et tegn på at jeg var urettferdig. Eller at jeg nærmet meg makspuls.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar