I stedet for solen, så jeg et flygende insekt som sikter seg inn rett mot magen min.
Det var enormt. Fire centimeter. Minst. Hvis det hadde vært en dinosaur, hadde det vært på størrelse med Quetzalcotalus* (heretter kalt Q).
Q hadde et vingespenn på nesten 11 meter og veide antakelig i underkant av 140 kilo. Evolusjonen har gudskjelov tatt ansvar og gjort dagens flyvende monster mindre.
 |
| Quetzalcotalus og en som åpenbart ikke har øyne i nakken |
Insektet som antakelig var et tipp-tipp-tipp- (også videre ganger en par milliarder) oldebarn av Q, kunne imidlertid fly uten vinger, det hadde dyprøde striper på halen og et blikk som var ondt som en forurettet tenåring.
Uhyret landet på magen min og styrtet umiddelbart ned forbi shortslinningen. Jeg hylte (selvsagt).
Ingen kom meg til unnsetning. Jeg hylte irritert litt høyere. Fremdeles intet kavaleri. Ingen riddere i hvit, skinnende rustning.
Da kom jeg på at jeg er størst og at det er MIN hengekøye, og så bestemte jeg meg for å kveste jævelen. Jeg var forberedt på å rive av den både ben, armer og følehorn, og som en back up-plan planla jeg å dele den i to og trykke fasettøynene inn i skallen dens.
Fasett for fasett.
*
Der nede satt den og så meg foraktelig inn i øynene. «Kanskje du burde spise litt mindre snop?» så jeg at den sa. «Din jævla idiot!» sa jeg. Det er et standardsvar til alle som antyder noe om vekten min.
Men jeg gråter inni meg.
Not.
Jeg stakk hånden ned for å få den ut av shortsen. Etter en del frenetisk og dårlig planlagt børsting, antok jeg at den hadde blitt sittet ihjel eller kommet seg ut. Det trodde jeg helt til noe kilte meg et sted mellom hoften og baken. Og for å si det forsiktig; jeg er kresen på hvem som får kile meg der.
Med et sprellende vræl (ulogisk, ja, men du ser det for deg) spratt jeg opp, og plutselig sto jeg flere meter fra hengekøyen. Det hadde gått helt fint, og jeg hadde vel kun høstet beundring for min raske reaksjon, hadde det ikke vært for at jeg allerede hadde løsnet både knapp og smekk for å få nok plass til å finne det frekke dyret i første omgang.
Resultatet var at jeg sto midt på plenen med shortsen liggende på andre siden av hengekøyen. Det ville uttrykket i ansiktet mitt innbød verken til hjelp eller moralsk støtte. Det forstår jeg.
Jeg forstå også den passerende pappa’n som umiddelbart satte opp tempoet for å få sin to-tre år gamle sønn ut av syns- og hørevidde. Nå tror jeg vel ikke at barnet hadde tatt skade av å se meg i undertøyet, men kombinasjonen av en pent (jo, da), men brukt 44-åring i undertøyet, fekting med armer, ukontrollert risting av hår og hode og en del uartikulerte brøl, hadde kanskje satt midlertidige merker i et barnesinn. Jeg hadde blitt skremt selv, faktisk.
Insektet ble ikke redd. Jeg fant det igjen i shortsen, ristet det ut og trodde at det forsvant i gresset. Men nei, da. Da jeg skulle legge meg tilbake i hengekøya, satt det der og stirret meg utfordrende inn i øynene. Jeg tittet opp på himmelen og så at solen uansett ikke kom til å slå seg gjennom skyene den første timen.
Derfor gikk jeg inn.
* Quetzalcotalus ble riktig nok ikke klassifisert som en dinosaur, men som et flygende forhistorisk reptil, men det synes jeg blir litt nerdete å fortelle mer om
*
Jeg stakk hånden ned for å få den ut av shortsen. Etter en del frenetisk og dårlig planlagt børsting, antok jeg at den hadde blitt sittet ihjel eller kommet seg ut. Det trodde jeg helt til noe kilte meg et sted mellom hoften og baken. Og for å si det forsiktig; jeg er kresen på hvem som får kile meg der.
Med et sprellende vræl (ulogisk, ja, men du ser det for deg) spratt jeg opp, og plutselig sto jeg flere meter fra hengekøyen. Det hadde gått helt fint, og jeg hadde vel kun høstet beundring for min raske reaksjon, hadde det ikke vært for at jeg allerede hadde løsnet både knapp og smekk for å få nok plass til å finne det frekke dyret i første omgang.
Resultatet var at jeg sto midt på plenen med shortsen liggende på andre siden av hengekøyen. Det ville uttrykket i ansiktet mitt innbød verken til hjelp eller moralsk støtte. Det forstår jeg.
Jeg forstå også den passerende pappa’n som umiddelbart satte opp tempoet for å få sin to-tre år gamle sønn ut av syns- og hørevidde. Nå tror jeg vel ikke at barnet hadde tatt skade av å se meg i undertøyet, men kombinasjonen av en pent (jo, da), men brukt 44-åring i undertøyet, fekting med armer, ukontrollert risting av hår og hode og en del uartikulerte brøl, hadde kanskje satt midlertidige merker i et barnesinn. Jeg hadde blitt skremt selv, faktisk.
Insektet ble ikke redd. Jeg fant det igjen i shortsen, ristet det ut og trodde at det forsvant i gresset. Men nei, da. Da jeg skulle legge meg tilbake i hengekøya, satt det der og stirret meg utfordrende inn i øynene. Jeg tittet opp på himmelen og så at solen uansett ikke kom til å slå seg gjennom skyene den første timen.
Derfor gikk jeg inn.
* Quetzalcotalus ble riktig nok ikke klassifisert som en dinosaur, men som et flygende forhistorisk reptil, men det synes jeg blir litt nerdete å fortelle mer om
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar