Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

torsdag 26. juli 2012

Luringen Benjamin

Allerede som 10-åring bestemte jeg meg for at jeg verken ville bli blind, døv og stum, sykepleier eller forfulgt jøde. Målt etter disse kriteriene har jeg lykkes ganske godt.

Bakgrunnen for disse nokså sære avgjørelsene skyldes en bokserie kalt «Hvem var ...» som beskrev livene til ulike historiske personligheter. Bøkene om Helen Keller, Florence Nightingale og Anne Frank var favorittene.

Jeg så heller ingen spesiell grunn til å bli vitenskapsmann. Spesielt ikke etter å ha lest om Benjamin Franklin og madame Curie. Jeg lovet meg selv at hvis jeg noen gang skulle eksperimentere, fikk det bli på noen andre. Heldigvis fikk jeg to barn en del år senere.

*

I tillegg til å grille et par assistenter ved hjelp av ståltråd og lyn, og derfra finne opp lynavlederen, fant Benjamin Franklin opp bifokale brilleglass. Takket være ham kan jeg og mange andre se både på kort og lang avstand med ett og samme par briller.

Benjamin var talsmann for nøysomhet, moral, handel og kunnskap, og det finnes derfor en drøss av sitater fra mannen. Ett av sitatene han er kjent for er «Who is rich? He that is content. Who is that? Nobody.».

Et av hans mindre kjente forslag var imidlertid sommertiden. Det ble riktignok ikke tatt til følge før noen andre hadde foreslått det, men sånn har vi det alle sammen noen ganger.

«Jeg sa det først!» er en sutrete ting å si. Da er det bedre å holde kjeft og i stedet glede seg over at det man foreslo faktisk blir gjennomført. Hvis man fremdeles er enig med seg selv, da. Men det er det jo ikke sikkert at man er. 

*

Når det gjelder barneoppdragelse revurderer jeg beslutninger nesten daglig. For eksempel hadde jeg bestemt oss for at vår sønn ikke skulle få krigsleker. Bakgrunnen var vel et ønske om å være politisk korrekt i en eller annen sosial sammenheng, tenker jeg. Fireåringen maste daglig om å få en pistol, og da jeg spurte hvorfor, svarte han at han synes de var så pene.

Da jeg tok ham i å tygge et kyllingbryst til formen av en Glock 17 (P-80) ga jeg etter, og etter en uke hadde han en enorm samling. Jeg mistenker min mann for å ha vært våpenleverandøren hans. 

Jeg likte stoffet den ligger på best, men smaken er jo som baken;
stygg som juling hvis man ikke daglig prøver å holde seg i form

Ungen var i lykkeland. Han følte seg som den rikeste i verden; Han hadde alt han ønsket seg.

Derfor mener jeg å kunne motbevise mr. Franklin: Man kan være fornøyd. Om ikke evig, så i alle fall for en stund. 

*  

Sist jeg minnet min mann på at det finnes en ring der ute som roper på meg, spurte han hvor lenge jeg kom til å bli lykkelig hvis jeg fikk den. Og det er det selvsagt umulig å svare på, men jeg anslo et år. Det lo han hånlig av før han slo et sitat av Ben F i hodet på meg: "Beware of little expenses. A small leak will sink a great ship."

Jeg var selvsagt glad for at han anslo ringen til å være en liten utgift, men det var ikke det han mente. Han begynte å overøse meg med eksempler på alt jeg hadde shoppet i det siste (felleskonto har sine ulemper) og mente at jeg kunne kjøpt ringen flere ganger bare i sommer hvis jeg hadde prioritert bort noen få klær og sko. Det er selvsagt ikke sant.

Men hvis han trodde han skulle vinne en slags Franklinsitat-konkurranse med meg, tok han feil: «Hear reason, or she'll make you feel her» trumfet jeg.

Og så snudde jeg meg og gikk før han ba meg utdype.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar