Han sa, hun sa

"Pappa" lyste det i displayet på mobilen min. Siden det var midt i arbeidstiden antok jeg at det enten var en familiekrise eller lommeringing. Da jeg tok telefonen og hørte en masse skrapelyder (og noe jeg tolket som "det var da som bare ...") var jeg temmelig sikker på at alt var som normalt.

"Hallo! Hallo! Hallo!" ropte jeg inn i røret. Jeg så for meg at min far kikket seg omkring og lurte på hvor lyden kom fra.

"Ja?" sa det til slutt i andre enden. Og så: "Var det du eller jeg som ringte?".

Jeg sa at jeg var temmelig sikker på at det var ham. Vi konkluderte raskt med at ingen av oss egentlig hadde tid til å snakke; jeg var på vei inn i et møte, og han holdt på å koble opp min mors mobil til bluetooth'en i bilen. Jeg lovet å ringe senere.

*

"Hei, fikk du koblet opp mobilen?" spurte jeg noen timer senere. Han ga et litt uklart svar på det. Mobilen hadde ikke helt (?) latt seg koble opp, men om feilen lå hos ham eller mobilleverandøren, lot han stå litt åpent for tolkning.

Vi kom inn på gårsdagens blogginnlegg og blogging generelt. "Hvorfor skriver du?" spurte han. Litt uventet, egentlig, for i min verden er det et eksistensielt spørsmål. Litt sånn "hva er meningen med livet?" eller "tror du på liv etter døden?".

Min far og jeg kunne sikkert hatt slike samtaler, men den der kom litt brått på.

"Jeg skriver vel for mine barn, tror jeg," sa jeg. "Jeg håper jo at de vil lese det jeg skriver en gang, dessuten må jeg liksom få noe ut ... hvis du skjønner." Han skjønte.

"Men kanskje jeg skulle skrive om deg?" sa jeg og synes den ideen var veldig god.

"Om hva? De tre månedene jeg opplevde krigen?" sa 68-åringen. Fredsbarnet.

"Nei, om ting du har gjort, resultater du har oppnådd ... jeg vet ikke, jeg ... Hva er for eksempel det største du har opplevd?" spurte jeg. Hans eldste og eneste datter. Hans førstefødte. Jeg synes jeg la opp en smash for ham.

Min far og meg

Men tok han den? Nix: "Vel, det at moder'n av egen fri vilje gikk med på å kjøre den nye bilen vår her i forrige uke kommer ganske høyt opp på listen," svarte min far. Dust.

Jeg hørte min mor rope i bakgrunnen. Normalt pleier han å si "Moder'n sier at ...", men denne gangen virket han uvillig til å videreformidle. Plutselig var min mor på tråden: "Han burde fortelle om at han fikk fartsbot i forrige uke og prøvde å komme unna ved å si at han måtte fort hjem for å tisse! Hahahahahaha!"

Jeg hørte en liten kamp om telefonen. Hun vant.

"Er det sant?" spurte jeg sjokkert.

"Ja, ja. Han fikk til og med lov til å gå på do før de skrev ut boten! Hahahahaha!"

"Du vet at jeg skriver om dette på bloggen min, eller?" sa jeg. For at det juridiske skulle være dekket, tenkte jeg.

"Ja, ja," sa hun. Uten at jeg ble helt overbevist om at hun fikk det med seg.

"Så det er greit at jeg skriver om dette?" Hun gjentok ja to ganger. Jeg ville ikke spørre mer i frykt for å få et annet svar.

Jeg hørte dem diskutere i bakgrunnen. "Jeg trodde jeg skulle rekke hjem" ble sagt uten at det rokket ved fremstillingen av saken. De diskuterte enda litt mer.

"Hun kan skurr-skurr skrive det!" hørte jeg sånn halvveis. Det kan ha vært "Hun kan da skrive det" eller "Hun kan ikke skrive det".

Umulig å si.

I det jeg la på tror jeg kanskje jeg hørte noen si "arveløs".