Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

mandag 13. august 2012

Heltinnen

Miss Marple er et forbilde. Så søt og god, men likevel med en evne til å be folk om å dra til helvete på en sånn måte at de gleder seg til å dra. Og ikke minst er hun veldig, veldig smart.

Med litt flaks og målrettet innsats kan jeg bli som Miss Marple. Jeg har allerede et par fysiske likheter; et litt fugleaktig uttrykk i fjeset, grått hår og rynker på halsen. Slikt skal man ikke undervurdere; det virker ufarlig og når folk tar ned guarden fordi de tror de står overfor en tussete, gammel dame, slår vi til. Jeg og Miss Marple.

"Never underestimate the power of the obvious," sier Miss Marple.
Selvsagt.

Jeg liker også å tro at mine evner til å se sammenhenger og konspirasjoner samt mitt øye for detaljer gjør at Miss Marple og jeg er ganske like.

Fortiden vår er imidlertid nokså ulik, men så lever vi jo også i ulike verdener. For ikke å snakke om at jeg lever og hun er Agatha Christies oppdiktede heltinne. Hun er en peppermø som mistet sin livs kjærlighet under krigen og det skjedde gudskjelov ikke meg. Hun er glad i strikking og hagearbeid, og jeg dreper en hver plante som får øye på meg. Helt uten å prøve.

*

En av favorittblomstene hennes er liljer. Jeg fordrar ikke liljer. Jeg får migrene av lukten og flekker på klærne av pollenet. Hvis jeg får liljer, er det første jeg gjør å klippe av støvbærerne og kaste dem. Dagen etter går resten av blomsten samme vei. Hvis noen kjøper liljer i min begravelse, kommer jeg tilbake for å spøke for dem. Liljer er en usmakelig, uanstendig vekst som gir seg ut for å være en blomst, men som egentlig bare er en plageånd.

*

Miss Marple er dessuten veldig lett å glede. Der sliter jeg litt. Hun kan fryde seg over alt fra en kopp te til landsbyens amatørteater; jeg hadde fått utslett av å måtte lide meg gjennom første akt.

Miss Marple reiser også veldig lett. Hun labber rundt i fornuftige sko, ullstrømper, tykke morgenkåper, hatter og en masse søte ulljakker og blondebluser, men likevel får alt plass i en liten koffert den gamle, gebrekkelige damen klarer å bære selv. Jeg må ha hjelp av to sterke menn hvis jeg skal overnatte mer enn to netter. Til bæring, altså.

*

Når jeg leser gjennom det jeg har skrevet, ser jeg at jeg er ganske langt fra mitt forbilde, og jeg er sannelig ikke sikker på om jeg overhode kan bli som henne. Det er i så fall ganske ergelig. Jeg hadde virkelig sett for meg at jeg skulle bli en elskelig, gammel dame som ruslet rundt og løste mysterier i gamle engelske herregårder og små slott.

Jeg har tatt en realitetssjekk og funnet ut at jeg 1) ikke er særlig elskelig og at det sannsynligvis må en lobotomering til for at jeg skal bli sympatisk nok til å snakke med fremmede uten at de ser etter nærmeste nødutgang og 2) ikke har en eneste venn eller bekjent med et engelsk slott. Ikke engang et lite søtt hus i en landsby, kan jeg oppdrive.

Jeg er heller ikke fan av fornuftige sko og ullstrømper. Hatt kler meg ikke og hvis jeg har på meg blonder, ser jeg ut som en transvestitt. Miss Marple har ikke noe i mot å overnatte hos dem hun besøker, og denne nærheten til offer og skurk, er naturligvis en vesentlig suksessfaktor.

Hvis jeg hadde blitt tilkalt for å løse et mysterium, hadde jeg selvsagt tatt inn på nærmeste firestjerners hotell. Delvis for å få være i fred når jeg ville - noe som stadig hadde skjedd, ettersom jeg ikke er så sosial etter klokken fem - og delvis fordi jeg ikke vil trenge meg på. Jeg har jo heller ingen garanti for at mysteriets lokaler har den påkrevde standard. Som for eksempel flislagt bad og god seng.

*

Jeg tror faktisk jeg er mer lik Poirot enn Miss Marple. Han er riktignok langt mer snobbete enn meg og litt mer omfangsrik, men det vil falle meg enkelt å gjøre noe med. Om noen år skal jeg vel til og med klare å gro en bart.

Enchanté.

Hercule og jeg har også samme smak i arkitektur. Funkis ruler.





Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar