Lunte er for pyser

Kald vind gjorde det utrivelig på verandaen, og jeg var full av energi. "Du kunne jo tatt med bikkja og gått deg en lang tur," tenker du og bikkjeskinnet er enig med deg, men det kunne jeg ikke, skjønner du, for yngstemann hadde forlatt hjemmet uten nøkkel.

Det fant jeg ut da jeg skulle legge inn en haug med nyvasket tøy på rommet hans; nøklene lå på skrivebordet sammen med en hel masse annet som jeg for enkelhets skyld kategoriserte som "diverse støv".

Så jeg gjorde noe med det. Etter å ha funnet frem støvsugeren, og nesten slitt den ut i kampen mot de enorme mengdene støv og rot, fant jeg det mest forsvarlig å trekke i fullt ABC-utstyr.

Forberedt på atomavfall og biologisk og kjemisk utryddelse, startet jeg prosessen som til slutt endte med ommøblering og full sterilisering av gulv, vegger og tak. Nesten. Hvis man ikke tar med vegger og tak og tenker at steriliseringsprosessen er støvsuging og en runde med Jif og håndklepapir. En halv rull mykt papri og en god desiliter Jif, vil jeg anslå.

Etter det fikk resten av gulvene i hjemmet gjennomgå, og så bakte jeg en kake; Et energinivå på grensen til det alarmerende.

Det var da det slo meg; JEG MÅ HA FÅTT I MEG SUKKER!

Og ganske riktig: Frokosten besto av to skiver med Prim. Og siden jeg bare skulle ha to skiver, og siden det så ut som det var for lite igjen i boksen til å dekke en skive til, smørte jeg tykt på. I etterpåklokskapens lys hadde restene i boksen nok holdt til både en og to skiver. Kanskje til og med tre.

Alt som mangler her er en skje
NB "Rik på kalsium"

Jeg må ha kjøpt Prim mens jeg var i koma, jeg kan i alle fall ikke huske det. Eller så går jeg i barndommen, for Prim var én av tre favoritter da jeg var liten. Hapå og kalverull var de to andre.

Prim og Hapå er i klassen "det kan du bare glemme at jeg kjøper, for det er både usunt og dyrt". Kalverull var spennende fordi jeg bare fikk det når jeg spiste kveldsmat hos venninnen min. Hjemme var det servelat til hverdags og kokt skinke til fest. Eller aspik, hvis det var voksenfest. (Aspik = glassmanet med bønner og gulrøtter.)

Kveldsmat med kalverull var en fest hver gang. Vi eksperimenterte med kombinasjoner; kalverull og agurk vant, kalverull og melk tapte. Hadde vi hatt melken i glasset og ikke oppå kalverullen, hadde nok blandingen stått sterkere i konkurransen.

Nå er jeg voksen, og en boks med Prim knekker ikke husholdningsbudsjettet. Det er verre med vekten. Bokstavelig talt. Og med blodsukkeret mitt. For etter den hvite tornadoen kommer den sorte tornadoen.

Og den kom omtrent samtidig som min mann kom hjem. Uheldig nok. Allerede før han hadde kysset meg hallo, hadde jeg fyrt av gårde litt berettiget kritikk.

Han påpekte at jeg hadde litt kort lunte. Jeg sa at det ikke stemte.

Etter en kort stund i hjemmets klamme arne, tok han på seg treningstøy og annonserte at det var på tide å ta seg en joggetur. Det kan ha vært et mindre utbrudd fra min side som forårsaket det, men i så fall burde han takket meg.

Jeg hørte utgangsdøren slå igjen, og så hørte jeg den bli åpnet igjen etter ett sekund. Det neste jeg så var en mann i treningstøy og et par joggesko som var dekket av tørket gjørme, liste seg inn bak meg for å hente nøklene han hadde glemt.

Slik jeg så det hadde han tre valg, og han valgte det verste; han kunne tatt av seg skoene og gått inn og hentet nøklene, han kunne spurt meg om å hente dem for ham eller han kunne (som han gjorde) tråkket møkk hele veien innover de nylig støvsugde teppene.

Han påpekte igjen at jeg hadde kort lunte.

Men det er feil. Jeg har ikke lunte i det hele tatt.