Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

onsdag 8. august 2012

Parkert

Jeg er ikke langsint. Men hvis jeg møter igjen kjerringa som stjal parkeringsplassen min på Festplassen i Bergen i september 1996, blir det bråk.

Det var fullt over alt, og jeg hadde bestemt meg for å stå stille til noen kom og flyttet en av de tre nærmeste bilene. Uansett hvor lang tid det tok. Jeg var lei av å kjøre rundt.

Etter en evighet kom endelig 120-åringen som eide den nærmeste bilen. Han brukte en halvtime bare på å sette bilen i revers, men det var greit, for jeg visste at det var min tur snart. Gamlingen hadde så vidt fått bilen ut av den etterlengtede plassen, da en blond bimbo stjal den rett foran nesen min.

Da jeg gikk ut av bilen for å spørre hva i helvete hun tenkte på, kom hun meg i forkjøpet og sa «Ja, jeg vet at du sto og ventet, men det var en annen som stjal den plassen jeg skulle hatt.».

Jeg ble så paff at det eneste jeg greide å gjøre var å gå og kjøpe poteter. Og siden jeg fremdeles er rystet - 16 år etter - er det vel ingen som kan klandre meg for om jeg ikke er helt sikker på at de potetene ikke ble plassert inne i eksosrøret på bilen hennes. Men det kan ha skjedd.

Ikke kødd med meg!


Jeg har aldri fått andre bøter enn parkeringsbøter. Til gjengjeld var det noen år det ble en del av dem, men etter at regnskapet gikk i min disfavør; det vil si at jeg betalte mer i bøter enn det jeg sparte på å ikke betale for å stå parkert, begynte jeg å putte mer penger på automatene enn det jeg trodde skulle være nødvendig. For når man er ute på shopping bør man egentlig alltid ta høyde for at drømmekjolen åpenbarer seg i det parkeringstiden løper ut.

Overraskelsen min var derfor stor da jeg kom tilbake gode ti minutter før tiden og fant en bot på 500 kroner under viskeren. Lappen lå synlig i ruten, og alt skulle være i skjønneste orden. Men nei, da. Parkeringsvakten mente at jeg hadde parkert på en reservert plass, og da hjalp det ikke å betale, mente parkeringsselskapet.

Jeg mente imidlertid at den plassen jeg sto på var en av mange som var åpent for almuen.

Deretter startet en lang prosess med brevveksling både med selskapet og parkeringsklagenemnda. To ganger svarte nemnda at denne saken var så klar at de ikke engang gadd å behandle den. Selv om vi hadde skaffet fotobevis og tegninger som viste at stedet bilen min sto var en såkalt betal-plass.

Da vi spurte selskapet hvem som eide plassen jeg hadde stått på, svarte de at det var ISS. Vi sjekket med huseier, og fikk bekreftet at det ikke fantes avtale om utleie av parkeringsplass til et selskap med navnet ISS.

Da gikk det et lys opp for meg, og vi dro på befaring igjen. Jeg hadde nemlig parkert midt mellom plass nummer 154 og 156; altså på 155.

155 hadde altså blitt til ISS.

Idioten av en parkeringsvakt hadde muligens dysleksi, men hvilken unnskyldning de andre - for eksempel lederen for parkeringsklagenemnda Leif N. Olsen (aka UP-Olsen) - hadde, aner jeg ikke.

Enden på den mer enn ett år lange striden var at kravet mot oss var steget til 5.000 kroner etter at et inkassoselskap hadde overtatt fordringen, og vi havnet i forliksrådet.

«Hva mener du at fru Frisch bør betale?» spurte dommeren representanten for inkassoselskapet. Inkasso-fyren var i det gavmilde hjørnet og slo av hele den time han hadde brukt denne formiddagen og kom til 2.500 kroner.

«Og hva mener du at du skal betale?» spurte han meg.

«Absolutt ikke en krone!» sa jeg og la til at det umulig kunne være rettferdig at noen som ikke hadde gjort noe som helst galt skulle betale når man allerede hadde brukt både tid og krefter på å overbevise en skokk idioter - herværende inkasso-fyr inkludert.

Livet er ikke rettferdig, men det glimter til en gang i blant: «Birgitte Frisch skal betale kroner 0,» sto det i avgjørelsen som kom etter noen uker.

«Stilig. Da har jeg tjent 5.000 kroner i dag,» sa jeg til min mann. Men da begynte han å bable om masse som jeg uansett ikke kom til å bli enig med ham om, og siden jeg hadde brukt vedig mye tid på å overbevise mennesker som ikke var enig med meg den siste tiden, var jeg litt sliten.

Man vinner noen og taper noen. Sånn er livet.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar