*
Mitt skoliv er rikt. Jeg har fantastiske minner knyttet til en bitte liten skobutikk på Stathelle der vi som var så heldige å bruke størrelse 36 eller 37 kunne fråtse i prøvepar. Da føttene mine endte på størrelse 38 og jeg ikke lenger greide å presse meg ned i 37 uten å gå veldig rart mens jeg gråt litt, ble jeg så deprimert at jeg måtte ha et par Adidas-sko - de var absolutt må-ha den gang.
Adidasene ble betalt av mine foreldre, som kanskje forsøkte å dempe det de hadde identifisert som en sykelig sko-interesse etter at jeg sparte penger i et helt år for å betale dem tilbake for et par høyhælte joggesko jeg hadde kommet over i Sverige. Hadde jeg beholdt dem, ville jeg garantert brukt dem fremdeles.
*
Deler av konfirmasjonspengene gikk til et par hvite ballerina-sko med indianerfjær. De brukte jeg rett og slett opp, og da bestemte jeg meg for at jeg aldri mer skulle trenge å slite ut et favoritt-par. Jeg måtte rett og slett skaffe meg en masse favoritter.
Alle mine favoritter, og noen av deres ikke så inderlig elskete søsken, har en egen avdeling i garderoben min. Og jeg husker hvor jeg kjøpte dem alle. Noen av dem er rett og slett en del av min livshistorie. Det er ikke alle som kan brukes uten at jeg ser ut som en dust, men det er ikke skoenes skyld. Disse er et godt eksempel på sko som ikke kan brukes til noe i min garderobe.
 |
| Men jeg angrer ikke |
Et par sko fra Karl Lagerfelt som jeg fikk i bursdagspresang en sommer vi var på Cap 'd Antibes står sentralt i min sko-historikk. De har en bred, skråstilt hæl, og den første gang jeg brukte dem, måtte jeg ha fem konsultasjoner hos kiropraktoren for å fikse ryggen. De er mer enn ti år gamle, men gammel kjærlighet ruster ikke, og stil går aldri av moten.
 |
| Perfekte dansesko |
Man bør aldri la et flott skopar gå fra seg. Hvis du MÅ ha et par sko du skal bruke samme kveld, kan du banne på at du ikke finner noen, men hvis du kjøper de du helt tilfeldig faller for en dag du bare er ute for å kikke litt - de som roper på deg og som allerede har en plass i skapet/hjertet ditt - kan du være sikker på at du har gjort noe riktig. Disse fant jeg i den knøttlille byen Ferrol i Spania der Forsvaret fikk laget de nye fregattene.
 |
| Nærmest joggesko |
De er dypgrønne, og jeg bygde etterhvert en hel garderobe rundt dem slik at de ofte kunne brukes. De er utformet av den spanske designeren Adolfo Dominguez som også har laget en lang kjole jeg ikke kan tilgi meg selv at jeg ikke kjøpte.
Det bør aldri være en hindring at man ikke tror man skal få brukt klær og sko. Har man klær og sko, kommer det anledninger. Hvis ikke kan du jo bare pynte deg en helt vanlig ukedag.
*
Et par sko jeg bare har brukt én gang er Askepottskoene fra Belen Donate. De er krevende. Det skal være sagt. Men de ga meg enorm selvtillit den gangen jeg hadde dem på. Faktisk var de avgjørende da jeg mer eller mindre antastet daværende generalinspektør for Hæren, generalmajor Robert Mood, på hans første dag på jobb. Vi var i en mottakelse og jeg lurte på hva han hadde tenkt å gjøre med det faktum at jeg ikke hadde skutt en kule i løpet av hele den tiden jeg hadde jobbet i Forsvaret.
 |
| Det nærmeste man kommer en glassko utenfor eventyrland |
*
I mange år hadde jeg lyst på et par Louboutin-sko. (Det er de med de røde sålene.) En lørdag jeg var litt sur på min kjære (når han er dum, kjøper jeg sko, men jeg kjøper sko når han er lur også) gikk jeg til Kamikaze i Bogstadveien med lommen full av kredittkort. Dessverre hadde de ingen av de modellene jeg ville ha, men jeg hadde ikke tenkt å la det stoppe meg.
Damen i butikken skjønte imidlertid at jeg var på trasshopping og hun visste nok at en som kjøper noe bare for å være kulten, sjelden blir fornøyd. Derfor sa hun: "Hør her. Louboutin er faktisk litt oppskrytt. De har ikke gode lester, men hvis du absolutt vil ha sko i dag, vil jeg anbefale disse fra Prada som vi akkurat har fått inn.".
 |
| Prada-lesten er nøyaktig tilpasset mine føtter |
Nå var det nok ingen ulempe for henne at de var en tusenlapp dyrere, men Pradaskoene mine er på topp tre-listen. Jeg har til og med blitt seksuelt trakassert en gang jeg hadde dem på. "Det var i disse skoene jeg ble utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet," fortalte jeg til en venninne. "Du vet du hva, det skjønner jeg!" brast det ut av henne før hun innså hva hun hadde sagt. Det hører med til historien at det skal mer enn en hærmann på 1,40 til for å få meg ut av balanse, så jeg tok ikke forsøket hans på å trakassere meg så tungt.
En viktig lærdom når det gjelder ikke å oppfylle ønsker er at det akkumulerer seg. Jeg ønsket meg fremdeles sko med røde såler og sprakk så det sang da jeg var på shopping i Washington.
 |
| Siden jeg ikke bare kjøpte sko, måtte jeg også kjøpe en ny koffert for å få disse hjem |
Ett par Louboutin, to par Manolo Blahnik, ett par Gucci og ett par Dior, ble med hjem. Damen i butikken jobbet for provisjon, og hun sender fremdeles julekort til den amerikanske adressen jeg oppga (av en eller annen grunn måtte man det, og jeg hadde heldigvis med meg en norsk venninne som bodde i Washington - det var også nyttig når det kom til bæring).
Visstnok har butikkdamens fire barn det fint på de nye skolene sine, og det nye huset fungerer etter all forventning. Den skoopplevelsen var stor for både meg og henne.
*
Men damen hos Kamikaze hadde rett. Skoene med rød såle er oppskrytt og ikke bare må jeg bruke en halvsåle i dem, men etter å ha hatt dem på foten i to timer, måtte jeg stappe toalettpapir i den ene tuppen. Trøsten er at de er ti ganger bedre å gå i enn de lyse fra Manolo. De har vært hos skomakeren for å bli bedre, men det hjalp ikke en tøddel. Skoene fra Dior har jeg brukt én gang, men det burde jeg ha forutsett. Sko med åpen tå er ikke noe for en som har en langetå ved siden av storetåen som stikker ut som en slags nysgjerrig larve.
Paret fra Gucci kan jeg løpe med. I alle fall så lenge jeg løper med føttene litt lenger fra hverandre enn jeg pleier. Lakk har nemlig en tendens til å lime seg fast i annen lakk, og to skritt ut i det åpne landskapet fløy jeg på trynet på grunn av en friksjon som resulterte i en bråstopp.
*
Men sko som ikke kan brukes, kan likevel være høyt elsket. De lyse, ubrukelige Manoloene er som et barn som trenger ekstra pleie.
Mitt siste skofavoritt-kjøp kom etter tre helt greie skokjøp i London for noen dager siden. Jeg blir tross alt mer fornuftig for hvert år som går, og jeg vet at man både kan få eleganse og komfort bare man leter lenge nok. Det er dessuten et par designere som er bedre enn andre når det gjelder komfort, og en av dem er Stuart Weitzman. Han er en slags gud.
 |
| De er laget i kuskinn og malt som en leopard. Jeg synes det fungerer helt fint. |
Første gang jeg oppdaget skoene hans var i Bergen for over 20 år siden. Jeg hadde bestemt meg for å få asken min spredd foran skohyllen i butikken Titt Inn på Galleriet i Bergen, inntil jeg fant ut at så mye som det regner i den byen kom teppet foran skohyllen til å bli en slags sølepytt hvis jeg skulle ligget strødd der. Og da hadde de vel snart vasket meg bort.
Nå vil jeg heller settes i en urne i nærheten av skoene mine. Fint hvis noen kan huske på det. Dessuten kan jeg godt brennes med de lyse Manoloene. Det kan de i alle fall brukes til.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar