Whiskey og is

Det hadde vært en lettelse hvis turgåerne som ferdes langs vannet på Ringshaug kunne kle seg litt mer konservativt. Da hadde vi nemlig levd et mye mer harmonisk liv om sommeren. Ikke fordi vi bryr oss så mye om hva folk tar på seg om morgenen, men vi har en hund som har utnevnt seg selv til områdets motepoliti.

Går du forbi kledd i signalgult eller rødt, må du regne med å bli skjelt ut på det groveste av en pelsdott på 11 kilo. Det eneste som kan forårsake en sterkere reaksjon, er hvis han ser hundeeiere som sykler mens de har bikkja i bånd. Det ser han på som mishandling av en medhund, og hundeeieren kan bare prise seg lykkelig over at vårt blodtørstige loppeskinn er forsvarlig bundet og at han står bak et gjerde.

Bakgrunnen for den doble sikringen er ikke at han er farlig. Han er i så fall bare farlig for seg selv. I løpet av hele sitt liv har han stukket av to ganger, og det var i løpet av tre timer. Den første gangen hadde han dyttet bort enden av hønsenettingen vi hadde satt opp fordi smijernsporten ikke var hundesikker, og den andre gangen løftet han nettingen opp. En hel dag lurte vi på om han faktisk var smartere enn det vi hele tiden har antatt.

"Finn pus!" sa jeg, og han googlet "katt"

Vi hadde ikke trodd at han skulle rømme noen gang, for han lider av sterk separasjonsangst og er genetisk avlet frem til å gjete, men når det går en langbent, spansk mynde med løpetid forbi, kan man åpenbart se helt bort fra både gener, frykt og vett.

*

I tillegg til å være gjeterhunder, er tibetanske terriere også vakthunder, så når han bjeffer fordi han mener han har hørt noen som tenker på å bryte seg inn, må han roses, ellers blir han enda mer forvirret enn han allerede er.

Vi har gjort alt riktig med hensyn til hundeoppdragelse og -psykologi, men likevel er dyret helt skrudd i hodet. Han hadde slikket en innbruddstyv til tjuvradden ba om nåde, men hvis noen i denne familien finner på å lekesloss - noe som skjer nesten hver dag - begynner han å bite den svakeste parten i føttene mens han gneldrer og tror han er førti kilo tyngre. Dumme dyret.

Det betyr at hvis jeg skulle gått en tur med ham og blitt overfalt, ville min egen hund hjulpet overfallsmannen. Derfor overlater jeg turgåingen til andre hvis det er mørkt eller dårlig vær. Særlig hvis det er begge deler og noen ganger når det er lyst og blå himmel.

*

Før vi fikk hund, trodde jeg ikke dyr kunne gråte. Jeg har riktignok hørt om krokodilletårer, men vår hund gråter av fortvilelse. Hver gang vi går ut av døren uten ham, er han overbevist om at livet sammen med oss er over, og at han aldri vil se oss igjen. Derfor prøver han å grave seg ut av døren mens tårene strømmer (fra nesen).

Det har ført til en ødelagt dør og et område på én ganger en halv meter oppsvulmet parkett. Når vi kommer hjem er han så lykkelig at han må banke opp et kosedyr i ren ekstase. Og ekstasen gir seg ikke før en av oss har forklart ham hvor vi har vært og hva vi har gjort, samtidig med at vi har klappet ham i minst ti minutter.

Hvordan kunne du gå fra meg?

Etter at vi hadde hatt ham i et halvt år, oppdaget vi hans pasjon for isbiter. Og søppel, men han ville neppe spist søppel, vi tror han bare ville rotet seg gjennom det for å se om det kunne være at noen hadde kastet en isbit.

Han gnager imidlertid bare isbiter etter klokken fem. Hvis vi prøver å gi ham en fersk og blank isbit rett fra isbitmaskinen før fem, ser han på oss som om vi skulle vært ukultiverte knøler før han snur baken til oss og går. 

Men etter klokken fem er det fritt frem. Da legger han seg bedagelig ned, snuser inn lukten av isen og begynner å gnage på den med andakt. 

Han heter Whiskey. 

men den piperøykingen begynner vi å bli litt lei