It takes two to tango

- Ja, men så DRIT i det, da! brølte jeg da skjermen gikk i svart. De fire "Skal vi danse"-dommerne var i ferd med å gi poeng, og det var selveste finalen.

En av finalistene til venstre

Det hender ganske ofte at jeg skriker til skjermen. Å kjefte opp en tv-skjerm er terapi, og dessuten blir ingen lei seg, krenket eller sure - i motsetning til hva som kunne ha skjedd hvis jeg hadde fått utløp for frustrasjonen midt i trafikken eller på jobb.

Men denne gang var det ikke skjermen jeg skjelte ut. Det var min mann.

- Du sa jo at lyden var dårlig, så jeg fikset satellittmottakeren, sa han såret der han sto foran peisen med snøen dryppende fra buksebena.

- Jeg ba deg ikke om det! Tenk om du hadde ødelagt TV'n! Også akkurat nå! freste jeg.

- Men det gjorde jeg ikke, og nå har du perfekt lyd, svarte han rolig.

- For øvrig er det snø OVER ALT! Og du er våt, kunne du ikke i det minste tatt på deg sko slik at du ikke ble syk? sutret jeg i et forsøk på å dekke over egoismen min med stråmannsargumentasjon.

Bikkja søkte tilflukt under bordet mens jeg kjeftet på verden

Han mente at det var et overveldende og klart bevis på hans kjærlighet til meg at han uten hensyn til egen sikkerhet og helse hadde vasset de tredve centimeter fra verandadøren til satellitten for å børste snø bort fra dingsen som henger på veggen.

Det var lenge siden jeg hadde kranglet, og jeg merket at jeg hadde savnet det litt. Han krangler aldri tilbake, så jeg er litt usikker på om det jeg driver med kan kalles krangling, men jeg kjenner i alle fall blodet bruse litt, og slikt skal man sette pris på i min alder, så jeg fortsatte til det så ut som han skulle si noe.

Jeg ventet i spenning - bare for å få mer ammunisjon, naturligvis.

- Hvem vinner? spurte han.

Men det kunne jeg ikke svare på, for jeg hadde glemt hva jeg så på. Og lyden var borte igjen.

Takk for dansen