Fornærmelser jeg har tålt

Det er mange hemmeligheter bak et langt ekteskap. Én av dem er visstnok dårlig hukommelse. Min er ganske god, og i tillegg noterer jeg ofte ned min ektemanns feil, mangler og uheldige formuleringer. Ingen skal få ta meg på manglende dokumentasjon. 

Jeg er gift med en mann som er helt perfekt til mitt bruk. Innimellom forteller jeg ham det også: Jeg elsker deg! sier jeg, og mener det med hele min sjel. Svært ofte sier han at han elsker meg også, og han viser det jevnlig både i hverdagen og på merkedager. Innimellom alle kjærlighetserklæringene hender det imidlertid at han glemmer å koble munnen til det senteret i hjernen som regulerer normal folkeskikk. 

***

Alle har sitt eget kjærlighetsspråk, og alle par faller etterhvert inn i et mønster som passer mer eller mindre godt for dem. Vi ser filmer og serier sammen mens han kommenterer bilene vi ser, og jeg kommenterer kjoler, vesker og sko. 

En kveld i juli 2019 spurte jeg om han kunne massere meg i hodet, for å få bort en gjenstridig hodepine. Han så granskende på meg, og jeg lurte på om han pønsket ut en eller annen avansert hodemassasje. Så banket fyren meg i pannen og sa helt alvorlig: "Kan det være barkebillene som gjør vondt?". 

Kall meg gjerne en treskalle, men ikke pakk det inn, liksom.

***

Jeg har ikke grønne fingre. De feste som kjenner meg godt, vet at jeg ikke klarer å holde liv i ting uten puls. Som for eksempel planter. Jeg synes likevel det er på kanten til dårlig gjort, når han omtaler min kamp for å holde omsetningen i gang på Plantasjen som "innkjøp av fremtidige drapsoffer" slik han gjorde i juli 2019.

Lavendelen som vokser utenfor potten har,
ifølge min mann, rømt. Plantene mine frykter meg.

- Ok, men det er i alle fall jeg som sørger for at vi faktisk har en og annen blomst i denne hagen, sa jeg.

- Jeg gjør også masse i hagen! Hvem var det for eksempel som gravde ned fiberkabelen? spurte han. 

Og det kunne jeg heldigvis svare på med et bilde.

Far og sønn. Sønn graver.

Mange av fornærmelsene hans er et uttrykk for hans (forholdsvis spesielle) kjærlighetsspråk. Som for eksempel når han spør om jeg har husket å smøre meg, og jeg svarer mildt "Ja, kjenner du ikke at det lukter solkrem?". Det er ikke nødvendigvis vondt ment når han svarer "Nei. Jeg synes du lukter stekt ribbe, jeg.". Det er bare rett og slett at han faktisk mener at jeg lukter noe han er veldig glad i. Som ribbe.

Noen ganger glemmer jeg at han har en ørliten feilkobling i hjernen, og da kan jeg være så dum at jeg spør om han synes jeg er søt. Jeg fortjener antakelig svaret han ga meg i september 2019: "Jeg kan strekke meg til sweet and sour.".

***

I gamle dager - og nå mener jeg sommeren 2019 - hendte det at vi reiste på ferie til utlandet. Vi hadde en sånn ferietur til Frankrike, og jeg hadde tatt en pause fra de komfortable kjolene og de flate skoene for hans skyld. Jeg hadde pyntet meg. Noe som også var noe vi drev med før et virus tvang oss inn i joggebukser og andre klær som ikke strammer.

- Synes du jeg var fin nå? spurte jeg og følte meg både slank og brun.

- Du ser veldig ... svær ut, svarte han mens han tok bildet jeg hadde kommandert ham til å ta av meg.

Det var min egen skyld.
Jeg skulle ikke bedt ham ta bildet fra en frosks perpektiv.

Andre ganger kommer kompliment-fornærmelsene hans uten at jeg har bedt om noe som helst. For eksempel:

- Du ser ut som Myntgata 1. 

Jeg JOBBER i Myntgata 1. Myntgata 1 er et KONTORBYGG. Ingen vil se ut som et digert murhus.

Meg

Myntgata 1

Noen ganger må jeg bare trøstespise. Trøstespising var noe man drev med før viruset kom, men det er enda mer utbredt nå. I alle fall hos meg.

Is er bra for humøret, men du har kanskje også lagt merke til at det kan være nokså vanskelig å få opp lokket på disse bunnfrosne boksene. Heldigvis bor jeg sammen med en hunk full av muskler.

Men når han sier "Dette hadde vært fin trening for armene dine!" blir det ikke MER trening. Det blir bare mer isspising.

Mer, takk

Da jeg ble 50 år, fikk jeg fotografering i gave av gode venner. Den lyseblå genseren jeg ble fotografert i har jeg brukt to ganger: Da jeg ble tatt bilde av i studio og i et hageselskap en kveld det var litt kjølig. Det frister ikke å bruke den igjen etter at han sa "Du kler bondeblått. Det passer til bakgrunnen din, liksom.".

Bonde i fotostudio

Men jeg tenker positivt: Når det han sier fører til at jeg så og si har ett plagg i minus, kjøper jeg ett til. Det har til og med hendt at jeg har overdrevet hvor lei meg jeg blir litte grann, noe som har ført til at jeg har kjøpt to plagg til. Eller tre. Med verdens beste samvittighet.

***

En kveld i februar 2020 satt han og jobbet intenst mens han snakket med seg selv. Jeg er flink til å sile ut det han venter at jeg skal svare på - altså det som mumles, men som er rettet mot meg. Stort sett finner jeg et svar selv om det kan være vanskelig å vite hvilken verden han befinner seg i når det kommer et spørsmål. Jeg har lang trening og et stort kartotek med generelle kommentarer som passer til 98 prosent av det han sier. Imidlertid ble jeg overrasket og stum da han etter en god time i sin egen verden så på meg og sa "Du er ikke særlig skarp.".

Sånt er jo vanskelig å svare på uansett i hvilken sammenheng det kommer, for det er jo ganske barnslig å hevde at jo! jeg er så smart, at!

Etter nye tause femten minutter kom det "Jeg har problemer med linsen.", og det er jo mulig å tenke seg at han mente at jeg var uskarp rent visuelt, men da hadde jeg allerede rukket å kjøpe to nye gensere og en bluse fra nettet, så jeg så ingen grunn til å fortelle at jeg kanskje hadde misforstått.

***

Hvis man blir ordentlig lei seg av det noen andre sier, er det ofte fordi man har komplekser eller er usikker. Jeg har en haug med komplekser, særlig knyttet til kroppen min. Der er jeg ikke alene, det vet jeg. Siden jeg tippet 40 har jeg i økende grad blitt oppmerksom på at halsen min ser ut til å være fire nummer for stor. Den sagger, så og si. Så da han strøk meg på halsen - en gang i april, tror jeg det må ha vært - spurte jeg ham (ganske offensivt) om han tenkte på en kalkun. Han svarte at han tenkte på en pelikan.

En av 2017-fornærmelsene hans førte til innkjøp av en ganske dyr genser som jeg egentlig ikke helt vet hvordan jeg skal bruke. Den er for varm til å ha på seg inne, og for upraktisk til å ha på seg ute (for da må jeg ta den av meg over hodet når jeg kommer inn, og det fører til at håret mitt blir enda mer bustete enn det normalt er). 

Genseren er pyntet med noe som kan ha vært en ganske ulykkelig rev, men trøsten er at den er på et bedre sted nå. I det han slapp meg av utenfor jobben sa han "Ha en fin dag, det ser ut som du har glemt å barbere albuene, jeg elsker deg.".

Kollegaen som tok bildet beskrev smilet som tappert

Uansett hvor vond og vanskelig verden utenfor er, kan man krype inn i armkroken til kjæresten sin og finne trøst. Ideelt sett. Vi holder verdens urettferdighet og grusomheter ute ved å  finne gode filmer og serier som vi kan se på til langt over leggetid. 

Det er ikke alltid vi er like enige om filmvalget, men jeg vil påstå at jeg har sett flere bilfilmer enn han har sett grøssere eller romantiske komedier (som er mine favoritter). En gang i mai fant han en film som jeg oppriktig trodde han ville se, helt til han sa "Denne er noe for deg: «The mistress of Evil»!". 

Den skal jeg se alene. Kanskje jeg får inspirasjon til å svare noe knusende neste gang han sier ting som "Du har ikke øyemål, du! Øyemålet ditt er som magemålet.".