Den største gleden du kan ha, det er å gjøre andre glad

I går var det Valentinsdagen og jeg fikk gave; en penn. Min mann mente den var symbolsk, jeg spurte om han med den ville oppfordre meg til å skrive mer for hånd og mindre på Mac - noe som ville bety null blogging, og igjen; minimal uthenging av ham. Men han fremholdt at det var i beste mening, og jeg valgte å tro ham.

Han er i det hele tatt svært generøs. (For de av dere som har etterlyst heder: les siste setning et par ganger til. Det kan bli lenge til nesten gang. Galle ligger meg så mye nærmere.)

Tradisjonelle dager som bursdager, julaften og bryllupsdager er selvsagte gavedager, men de dagene handelsstanden har funnet opp, blir regelmessig hengt ut her i huset. Mors- og farsdag, Valentin og til dels Halloween blir gjennomskuet for det de er: Et patetisk forsøk på å tømme folks lommebøker. Ofte kommer jeg svært godt ut av dette, så det er ikke meg som surmuler mest over de kommersielle påfunnene. 

Mens barna var små var mest sannsynlig at jeg fikk noe på en morsdag, men i de siste årene har det vært knyttet mest spenning til Valentinsdagen. I år hadde han imidlertid begynt å gjenta sin normale nedrakking på St. Valentin samtidig som han sa at gaven jeg fikk i fjor gjaldt frem til 2021, så jeg hadde ingen forventninger. 

Morsdagsgaver har vært helt fraværende de siste årene, men de har lært meg en av de viktigste leksene i livet (nå, ja); Ha ALLTID en ønskeliste. Du vet aldri når den kan komme til nytte. Ønskelisten skal ikke skrives ned - den må være mer fleksibel enn det - men den må gjentas med jevne mellomrom og du må aldri la en anledning til å smette den naturlig inn i samtalen gå fra deg.

Hvis du ønsker deg en spesiell type ring - for eksempel en fra Ole Lynggaard med tre kuler - kan du ta det opp hver gang noen snakker om noen som heter Ole, hver gang noen nevner gull, diamanter eller smykker generelt eller kuler. Men unngå kuler som i «kreftkuler». Det blir usmakelig. Hvis det er OL det året du ønsker deg den, står jo mulighetene i kø (OL-ringer, ikke sant? Utfordringen her er å begrense seg.)

Gjør du det riktig vil det være så subtilt at giveren tror han har funnet på det selv og sannsynligheten for at du får en gave du inderlig vil ha, er større.

Det året jeg ikke hadde ønskeliste, fikk jeg en halvmeter lang lommelykt fra Maglite som «kan komme godt med hvis vi får innbruddstyver». Jeg hadde ærlig talt regnet med at det var han som skulle ta hånd om innbruddstyvene. Det å ha en stor og sterk mann ved min side, var faktisk det som gjorde at en landsens jente som meg tok sjansen på å flytte til storbyen. I Telemark, der jeg kommer fra, finnes det ikke noe som er skummelt - hvis man da ser bort fra ville bjørner og Sputnik. 

Helt siden jeg første gang møtte noen av vennene hans, har han på ett eller annet tidspunkt i samtalen med dem referert til meg som "en bondejente fra Telemark". Jeg aner virkelig ikke hvorfor og har spurt mange ganger. Jeg er fra den delen av Telemark som ofte blir referert til som "industriområdet Grenland" og visste ikke forskjell på en låve og et fjøs før under et intervju til jobben som informasjonssjef i Landbruksdepartementet. 

Etter den lille voksenopplæringen der jeg ble fortalt at fjøs inneholder dyr og låver er lagringsplass (jeg kan huske feil her) ble jeg spurt om hvilket ord jeg mente beskrev Lars Sponheim best. Hodet mitt ble brått fullt av ett eneste ord i forskjellige farger, størrelser og fonter og det var ikke mulig å komme unna uten å slippe ett av dem ut; "Pompøs" hørte jeg meg selv si. Og det var en lettelse. Jeg ble aldri invitert til intervju nummer to. 

Når jeg tenker tilbake hadde min kjære kanskje en grunn til å beskrive meg som bonde. Jeg understreker her at jeg har all mulig respekt for bønder - de er like hardt arbeidende som alle oss andre. Det er jeg sikker på. Men det er ikke til å komme fra at "bonde" i enkelte miljøer bringer frem andre assosiasjoner enn en som står tidlig opp og jobber så svetten siler året rundt. Når han kalte meg bonde, kan det ha vært et velment forsøk på å forklare at "hun er ikke helt på samme nett som oss som er fra Oslo". 

Rett etter at vi ble et par, skulle vi ta et glass vin (jeg drakk selvsagt appelsinjuice - nok et eksempel på min manglende urbanitet, kanskje) sammen med et annet par, i en bar på Solliplass. Jeg konverserte så godt jeg kunne og spurte hva den andre damen drev med. Hun svarte kort at hun jobbet i bar på Aker Brygge. Jeg var full av sympati med å jobbe til langt på natt med fulle kunder og hun svarte om mulig enda kortere at vi ikke snakket om barer, men om advokatfirmaet BA-HR. Det må jo ha vært flere enn meg som har misforstått det?

De aller beste gaveøyeblikkene er når du får noe du ikke visste at du burde satt på ønskelisten. Sånn som den gullpennen fra Mont Blanc jeg fikk i går.

I dag spurte jeg om jeg burde få gravert inn noe på den, og han foreslo «Gullkornbonden». Han glimter virkelig til en gang i blant.

Dra hjem dit du kom fra, Arne

På vei hjem fra jobb i dag, vurderte jeg ny karriere. Ikke fordi jeg er lei av jobben min - det er jeg absolutt ikke; jeg elsker kollegene og fagfeltet - men det kan hende jeg kan gjøre verden til et bedre sted hvis jeg finner noe annet å vie livet til. 

Når jeg sier verden, mener jeg trafikken. Nærmere bestemt trafikken mellom Akershus festning og Majorstua, der bilistenes behov for å snakke i mobil mens de kjører er omvendt proposjonalt med deres evne til å operere mer enn én elektronisk dings om gangen.

Min nye karriere (og min forretningside) er å rettlede idioter. Jeg testet det ut på vei hjem fra kontoret i dag, men jeg innser at metoden må finslipes noe; ilter tuting fikk stakkaren til å gå bananas med blinklys og spylervæske og da har jeg jo ikke oppnådd noen ting. 

Så - lesson identified and learned: Ilter tuting er kontraproduktivt når sjåføren i bilen foran er en mann som snakker i mobilen. Særlig når bilen har skilt som tyder på at sjåføren normalt ikke trenger å forholde seg til verken lyskryss, rundkjøringer eller trikker. Sannsynligvis ikke plagsomt mange fotgjengere heller.

Men selv om man er fra Indre Enfold, regner jeg med at kjøreopplæringen stort sett er den samme landet rundt. Og at enkle ting - som at man skal stoppe for fotgjengere som er halvveis ut i veien og at man stopper på rødt og kjører på grønt - er en slags basis for å få sertifikat. Men det er klart; alt kan jo gå i glemmeboken. 

Det er nok opp til den enkelte kjørelærer å plante lærdommen hardt nok inn i den enkeltes elevs hode til at det holder til man parkerer for godt. De som er fotgjengere når jeg kjører bil på vinterstid burde være min kjørelærer evig takknemlig. Jeg kommer aldri til å glemme hans utbrudd og nær døden-opplevelser, det gjør han kanskje ikke selv heller. Hvis han fremdeles lever. 

Min kjørelærer var tysk og het hr. Eggerdink. En fantastisk pedagog som hylte lærdom rett inn i øret mitt. Da jeg strakte armene i været og jublet «Yesss! Jeg klarte det!» etter å ha unngått en oransje skumgummifigur som skulle illudere en fotgjenger på glattisen med et par centimeter, ropte han med tysk aksent «Dett gjorrrde do IKKE! Han der DODE av HJERTEINFARKT!»

Dagens pasient var en mann i en rød Mercedes. Ikke pent rød, mer sånn «blazer fra tidlig 90-tall»-rød. Du vet sånne dressjakker i litt tykt stoff som hadde uekte semsket skinn i en mørkere farge på slagene. Man fikk dem også i grønt. Felles for alle slike jakker er at man ble kvitt dem for evig hvis de kom i nærheten av åpen flamme. Og felles for alle menn som hadde slike, var at de oste «Vær så snill, ikke vær slem med meg, jeg er bare en stakkar». 

Fordi jeg har sterke assosiasjoner til denne rødfargen og til eldre Mercedeser av typen stasjonsvogn, kan det hende at jeg hadde et par fordommer allerede da jeg kom opp bak dagens sjåførdust i lyskrysset. Men det hjalp jo ikke på førsteinntrykket at han hadde sperret begge filene i sitt forsøk på å signalisere at han gjerne ville svinge til venstre. Vi var på vei opp Rådhusgata. Det tok en evighet.

Mannen i Mercedesen var åpenbart usikker på dette med lyskryss. Med tanke på fargen han hadde valgt på bilen sin, er det jo ting som tyder på at han kan ha vært fargeblind, men generelt er det vel sånn at hvis du ser så dårlig at du må ha førerhund, bør du ikke sitte bak et ratt når bilen ruller. Jeg utelukker ikke at han kan ha vært sterkt svaksynt.

Mannen, som jeg velger å kalle Arne, valgte å bremse ned i god til før alle lyskryss - og dem er det en del av i Rådhusgaten. Denne metoden fører som regel til at lyset som har vært grønt, rekker å bli rødt. Kanskje var det praktiske årsaker til at Arne valgte å kjøre veldig forsiktig - jeg kunne jo se at han både tekstet og snakket mens han snilekjørte, og det hadde jo vært dumt å peise unødig på når man har all oppmerksomhet rettet mot en snakkende firkant.

Det er mulig at Arne og jeg har hatt samme kjørelærer. Hr. Eggerdink mente at for å bli en god sjåfør måtte man ha evnen til å sette seg inn i hodene på de fotgjengerne som spaserte rundt på byes fortau. Hr. Eggerdink hadde bare forakt til overs for folk som slet mer sko enn dekk, og han mente at de var troende til hva som helst; som for eksempel å strene umotivert ut i gaten selv om fotgjengerovergangen bare var et par hundre meter unna.

Arne kan ha hatt åndelig kontakt med store deler av Oslos befolkning i dag, og det kan selvsagt ha medført litt kaos i hodet hans. Jeg velger derfor å sette en strek over at han brukte ti minutter mer enn normalt fra krysset Kirkegata/Rådhusgata og opp til restaurant Hansken. Men der ble det krøll igjen. Hansken - altså ikke spisestedet, men den bronsehansken som står midt i veien utenfor spisestedet, og som sikkert er årsaken til at restauranten heter Hansken, hva vet jeg - er IKKE, og jeg gjentar IKKE, en rundkjøring. Men det trodde Arne. Og da ble det bremsing, blinking og fartsavpassing av en annen verden igjen.

Innen vi kom til den amerikanske ambassaden, hadde Arne konsekvent stoppet der han burde kjørt og omvendt, og på Rådhusplassen holdt han på å meie ned ca 200 japanske turister. Etter det ble han så nervøs at han stanset helt opp og slo av tenningen foran neste fotgjengerfelt. Jeg holdt på å gå ut av bilen og si at han kunne ta det med ro, for jeg har førstehjelpskurs som ikke er mer enn 13 år gammelt og en førstehjelpspakke som maks er to år. Men akkurat da kjørte han videre.

Ved den amerikanske ambassaden holdt det på å gå galt for oss begge. Han mente at han var tøffere enn en trikk og jeg holdt på å bli påkjørt av en buss. Men det var bare fordi jeg hadde bestemt meg for å ta bilde av Arne, og mobilen min kan være litt vrang; den forventer at jeg skal klare å slå inn de samme fem tallene hver gang ellers nekter den å låse seg opp. Fem tall kan ta fokus litt bort fra en og annen buss som velger å kjøre gjennom en rundkjøring i 50 kilometer i timen. 

Etter det trodde jeg at Arne hadde kjørt fra meg. Men nei, da. På neste grønne lys sto han, vettu. Som om han ikke hadde gjort noe annet i hele sitt liv. Det ble rødt og det ble grønt, og da rullet vi fremover igjen.

Arne forlot meg. Han smatt inn på noe som kunne vært en parkeringsplass, hadde det ikke vært for at det sto et «All stans forbudt-»skilt der. Plassen var også okkupert av to unge gutter som helt uskyldig sto og snakket sammen, men unge og spreke som de var, spratt de unna. Blodtrykket mitt stabiliserte seg etter bare 20 minutter.

Jeg har altså valget mellom å gjøre verden til et bedre sted (fremdeles er verden i denne sammenheng en veistump i Oslo) eller å beholde jobben og helsa. 

Jeg blir nødt til å velge det siste. Planen min var nemlig å gå bort fra ilter tuting til å sende bilnummeret på tekstmelding til 22 82 for å få sjåførens navn, for igjen å få mobilnummeret hans via 1880. Etter det tenkte jeg å ringe og si på en sivilisert måte noe i retning av «Hei, din kødd, jeg kjører bilen bak deg og hvis du ikke nå får ræva i gir, så sørg i det minste for å trykke på gassen». 

Denne gang kom jeg ikke lenger enn til å finne ut at Arne faktisk heter Arne. Jeg kunne selvsagt ringt opplysningen og fått mobilnummeret hans, men det er sikkert opptatt fremdeles. Hvis jeg hadde kommet gjennom, var planen å formidle at jeg håper han kommer trygt hjem til sin egen garasje. Og at det skjer i løpet av relativt kort tid, men det er jo måte på personforfølging, selv for selvutsletter med tendenser til ren ondskap - aka meg.

Det kan jo til og med hende at Arne ikke hadde forstått at jeg egentlig bare prøvde å redde verden. Egentlig hadde ikke det forundret meg. Særlig hvis jeg hadde kommet til å si akkurat det jeg tenkte: «Fløtt deg eller bytt bil, din trægost. Fargen irriterer meg. Dra deg hjem til der du kommer fra.»

Skinny bitch eller bare bitch

I dag har jeg spasert i Bogstadveien med min mann. To uvanlige ting med den situasjonen; jeg går nesten aldri i Bogstadveien med min mann og det er flere år siden jeg har vært der på en søndag. 

Hvis jeg går i Bogstadveien er det for å shoppe, og det vil min kjære helst ikke være vitne til. Han lever i en illusjon om at jeg ikke bruker så mye penger (ikke så rart ettersom jeg alltid får sesongens siste nytt til "minst 70 prosent avslag" ...), og den livsløgnen lar jeg kredittkortselskapene ødelegge. Det er grenser for hva jeg skal ta på meg.

Jeg er litt usikker på når gudstjenestene er over rundt omkring her, men jeg vil tro at vi ruslet rundt omtrent da menighetene rundt om synes det var greit å bryte opp kirkekaffen. Jeg så i alle fall for meg at en del av de vi møtte godt kunne være på vei hjem fra en moralsk oppbyggelig morgen. Andre var åpenbart ikke det.

«Hun er nok på vei hjem fra kirken,» sa jeg høyt til min mann da en ung jente passerte oss i urent trav. Hun hadde skohæler som minst var ti cm for høye til at hun klarte å gå rett og et seriøst problem med kulden ettersom de tynne bena hennes bare var kledd i nylon, og kåpen som var i en udefinerbar ullblanding (< 30 prosent ull, tipper jeg) bare rakk så vidt nedenfor baken. Min mann så rart på meg.

Etter at jeg gjentok kommentaren da neste frosne pikebarn kom forbi, sa han: «Jeg tror heller de kommer rett fra fest». 

Nei, vel? You think? 

Jeg var dypt skuffet over å ikke få noe kreditt for å komme med spydige kommentarer om mine medmennesker. Hva har skjedd? Han synes jo det var festlig når gang jeg hostet samtidig med at jeg sa «dust» hver gang vi møtte på naboen der vi bodde før. Jeg ble aldri lei den host/dust-kombinasjonen og naboen forble jo like teit, så det var alltid på sin plass.

Jeg mener det ligger mye glede og harmoni i sarkasme og ironi. Det er også en flott måte å sette menn på plass på - og det at menn ofte ikke i sin villeste fantasi kan tenke seg at de blir latterliggjort av en kvinne, gjør det hele bare enda morsommere. 

Stakkaren jeg møtte da jeg var på luftetur med hunden, hadde imidlerid fortjent en mildere behandling, for han prøvde nok bare å være hyggelig; Hunden hans - en kinesisk nakenhund - gjødde vilt da jeg kom med min fredelige firbente, og han sa «Jeg er mye hyggeligere enn hunden min, altså!» «Vel, hvis noen hadde dratt deg naken etter halsen rundt i byen, kan det hende du ville vært litt grinete, du også,» svarte jeg. Og det synes selv jeg var råttent sagt.

De unge party-jentene vi møtte hadde én ting felles; de var råtynne. De var så tynne at de uten problemer kledde å gå i skjørt som de fleste vil definere som brede belter. Det kan ikke jeg. Langt derifra. Jeg ser ikke bort fra at jeg er sjalu, og hvis noen tar seg bryet med å telle opp kroner og timer jeg bruker for å se yngre og tynnere ut, vil det være enkelt å trekke den slutningen. 

Drømmen for mange av mine venninner er å kle smale jeans. Og om ikke de kler dem, er de fornøyde med bare å få dem på seg. Smale jeans og meg ... kommer ikke til å skje. 

Og jeg kan ikke skylde på muskler (selv om jeg ved mer en én anledning har forklart butikkdamen at jeg nok må ha en større størrelse «for jeg trener så mye, skjønner du». Gud, så flaut å tenke på). 

Det jeg imidlertid kan skylde på er en av min mormors venninner som kom med følgende kommetar da jeg som syvåring hadde kledd meg ut i min tantes superlekre nye støvletter: «Å, så fiiin du er, du har skikkelige dameben, jo!». Jeg forsto godt at en syvåring ikke skulle ha dameben. Og slik ble bena mitt kompleks. Ørene ... det er en annen historie.

Å være en «skinny bitch» er noe positivt i mine ører. Og da bør jeg jo være fornøyd med at jeg i alle fall oppfyller den siste delen av uttrykket.

Fordi han fortjente det

Det har hendt at jeg har sagt ting i offentlighet som min mann mener at kan stille ham i et dårlig lys. Noen ganger blir jeg konfrontert med at jeg også har formidlet slikt skriftlig, men det å være en misforstått forfatter er jeg ikke alene om.

Jeg er bare snill og god og mener oppriktig at i den grad jeg henger ham ut, er det gjort med kjærlighet. Dessuten er jo all PR god PR. Sies det. Men det er bare jug.

Uansett har jeg en verdig motstander. Han kan ta igjen, men han gjør det sjelden. 

Før jeg ble så harmonisk som jeg er nå, hendte det at han klarte å provosere meg. Han kan få Dalai Lama til å spytte på seg. Det er jeg helt sikker på. Dessuten kan han være veldig dum. Cirka hver fjerde uke. Ikke rart at jeg blir litt opprørt innimellom, med andre ord.

Det var derfor ikke spesielt oppsiktsvekkende at jeg reagerte litt ... la oss si spontant ... da han insisterte på at fyren vi så på TV het Russel Crowe og ikke Kevin Spacey, slik jeg visste. Det skjer til stadighet at han er påståelig når det gjelder skuespillere. 

Jeg prøvde å forklare at Crowe er litt mer macho enn Spacey, men det gikk ikke inn. Til slutt ble jeg så lei at jeg nektet å ligge med hodet i fanget hans, og jeg flyttet meg over til den andre sofaen. Han tok meg i én arm og én fot og bar meg tilbake mens han flirte. Jeg gikk rasende tilbake og snart svevde jeg svært lite grasiøst over stuebordet igjen. Dust.

For å gjøre en ikke så lang historie enda kortere; det endte med at jeg bet ham - han er dobbelt så tung som meg og løfter sin egen vekt til folk begynner å kjede seg, så jeg har ikke så mye å stille opp med. 

Jeg er ikke stolt av det bittet. Men da jeg fikk blodsmak i munnen, var jeg i det minste ikke så forbanna lenger. Det mener jeg teller til min fordel. Han holdt på å le seg fillete. Og han lo enda mer da jeg i fortvilelse ringte Volvat. Jeg var redd at jeg kunne ha påført ham en alvorlig infeksjon og at han plutselig kunne krepere. Mens han var på badet, for eksempel. (Og da måtte jeg ha brukt badet i underetasjen, og der var det bare dusj, ikke massasjebadekar.)

Min samtale med Volvat gikk slik:

Jeg: Jeg trenger å snakke med noen om et bitt.

Sentralbordet: Du skal få snakke med en sykepleier. Et øyeblikk.

Sykepleier: Hva kan jeg hjelpe deg med?

Jeg: Jeg lurer på hvor farlig det er å bli bitt av et menneske?

Sykepleier: Jeg tror nok du må snakke med en lege. Et øyeblikk.

Legen: Ja, hallo, det gjelder et bitt?

Jeg: Ja, jeg har hørt at det er mer farlig å bli bitt av et menneske enn et dyr. Stemmer det?

Legen: Kan jeg spørre om hva som har skjedd?

Jeg: Jeg har ... jeg har kommet til å ... det som skjedde var ... jeg har ... bitt min mann ...

Legen: Hahahahahahahahahahahahahahahahaha

Jeg: ? Mener du at han ikke trenger sprøyter eller noe?

Legen: Hvis han får høy feber, mister bevisstheten eller begynner å se dobbelt, kan du ringe oss, men jeg har aldri hørt om noen som har fått stivkrampe av å bli bitt av sin kone.

Amatør.

Jeg vurderer forresten å sjekke om mine bekymringssamtaler til Volvat er logget. Hvis de er det, kan det nemlig brukes mot meg. Av noen som vil fremstille meg som alt annet enn den harmoniske koseklumpen jeg egentig er.

Den andre samtalen som kan være logget kom etter at han hadde hoppet rundt på gulvet i flere minutter og oppfordret meg til å prøve å slå ham. (Ikke lat som du ikke stadig opplever det samme med de du lever sammen med.)

Han var høy på opplevelsen av å ha gradert til brunt belte og anså at han var på toppen av næringskjeden. Jeg kjedet meg.

Men hvis det er én ting som definerer min kjære, er det at han ikke gir seg. Det skal han ha. Så han fortsatte med masingen «kom igjen, da. Du klarer ikke slå meg, så!» Men tenk, det klarte jeg. Så blodet sprutet. Han ble så paff at han bare ble stående å glo. Og det var jo dumt, for vi hadde et ganske nytt teppe.

Så jeg ringte Volvat igjen:

Sentralbordet: Du skal få almennavdelingen. Et øyeblikk.

Sykepleieren: Ja, det var Frisch, ja?

Jeg: Ehh ... min mann blør en del fra leppen ... bør vi gjøre noe med det?

Sykepleieren: Hva har skjedd?

Jeg: Han klarte ikke holde oppe guarden ...?

Sykepleieren: Hva?

Jeg: Han kom til å ... bli slått?

Sykepleieren: Ok, da bør dere nok komme ned hit, det kan høres ut som han bør sy.

Vi dro ikke på Volvat. Men det kan hende vi burde ha gjort det. Grunnen til at vi ikke dro, var nok mest hans stolthet. Men jeg pushet ikke, jeg heller. Nå har det grodd pent og vi snakker nesten aldri om det. Bortsett fra når jeg nevner det. Og det er bare hver gang han trenger å bli jekket litt ned. Maks et par ganger i uken.

Jeg sa tidligere at det er sjelden han tar igjen. Når han gjør det, er det imidlertid gjennomtenkt og grusomt.

Etter at vi fikk hundevalp, hendte det et par ganger at vi fant ting inne som burde vært ute. Slike ting alle fornuftige hundeeiere fjerner med poser. Jeg fant en slik ting (for dere som har mistet tråden nå: en hundebæsj i litt sticky plast) i en lekebutikk, og den la jeg foran klesskapet til min mann. Han brakk seg og svor på at bikkjehælvete skulle flås. Jeg tisset nesten på meg av latter.

Slikt mener jeg er noe et hvert familiemedlem må finne seg i fra tid til annen. Uten å bruke en masse ressurser på å hevne seg. Men å legge lekedritt på soverommet, var åpenbart å gå for langt.

Her er det på tide å fortelle at jeg den gang var livredd edderkopper.

Et par helger senere var vi på hytta, klare for å legge oss. Jeg skal ikke gå i detaljer om hva jeg sover i, mest fordi det ikke er så mye å si om det, men også fordi dette leses av foreldrene mine og enkelte mindreårige.

Jeg brettet dynen opp for å smette under og reagerte ikke på at det sto en idiot i soveromshjørnet og fiklet med mobilen sin.

Kort fortalt: Sengen var full av digre edderkopper med røde øyne og jeg ble filmet mens jeg hylte flere stygge ord enn jeg visste at jeg kunne. Jeg var rabiat allerede før jeg oppdaget at jeg ble filmet. Jeg husker bare bruddstykker av det neste døgnet, men jeg husker at jeg vurderte anmeldelse og at jeg fikk et nytt hysterisk anfall da jeg kom ut på badet neste morgen. Der lå det enda en livsfarlig, ondskapsfull og giftig plastedderkopp.

Når jeg tenker meg om, synes jeg at han fortjener at jeg hevner den episoden. Det er flere år siden, men hevnen serveres som kjent best kald. Og jeg tror han bør forberede seg på minusgrader.

Toppkarakter

Dagens happening har vært en tur til Tønsberg og et møte med en brannmann som sa at brannsikkerheten på hytta vår er forbilledlig. «Forbilledlig» må regnes som en god karakter. Og vel så det. 

Jeg har nesten ikke vært så stolt siden jeg leste karakterboken min i tredjeklasse på barneskolen; «Fortsett som du stevner,» sto det der. Gudskjelov gjorde jeg ikke det. Da hadde jeg for eksempel fremdeles gått i hjemmesydde skinnklær med frynser og lest Nancy Drew. Og ønsket meg et bokmerke til å ha i bibelen min.

«Forbilledlig» er en beskrivelse som ligger i motsatt ende av skalaen når min mann snakker om sine medtrafikanter. Det er absolutt ingen kjærlighet eller forståelse å spore når min kjære snakker om andre billister. 

Rart han ikke har lært, tenker jeg. En sommerdag da vi enda hadde barn i barnehage, brølte han forbi en sinke i et kryss, mens han ga uttrykk for sin misnøye med kommunister, tannløse og teite bilister som sørget for at han ikke nådde barnehagehenting med de sedvanlige 30 sekundenes margin. 

At bilisten han kjørte forbi hadde vinduene åpne (det var jo varmt) hadde jo ikke vært så farlig hadde det ikke vært for at min kjære kjørte åpen cabriolet, og sjåføren han kjørte forbi var husverten vår.

Jeg er ofte enig med min mann når han klager på andre bilister, men det hjelper jo ikke å kalle dem rottehjerner og ambøbetryner. De ligger foran oss okke som. Det som hjelper (har min mann funnet ut) er å ligge 20 centimeter bak støtfangeren deres.

Til dags dato har det ikke skjedd at ikke en forskremt pensjonist har blinket inn og parkert langs veiskulderen når vi er på vei til fjells. Min kjære som ellers er en fredelig og svært fornuftig mann, ler ondt og jeg er sikker på at fanden selv misunner ham den fryden han føler når han kjører forbi det skrukkete, skjelvende pensjonistnervevraket. 

De 10-20 første gangene prøvde jeg å få øyekontakt med gamlingene og formidle en slags unnskydning, men nå ser jeg bare stivt fremfor meg og gir f. Det skal visst være den enkleste veien til sjelefred; å gi f, altså. Mye raskere enn å meditere og ikke så slitsomt som enkelte yogaøvelser. 

Og apropos øvelser; jeg kan muligens takke kjørestilen hans for min flate mage. Det krever styrke å ikke slenge rundt i setet i enkelte av de svingene.

Jeg kan kanskje ha gitt inntrykk av at han kjører som en gris. Det er i så fall ikke en riktig beskrivelse. Han er en svært god sjåfør som kun har et par prikker i førerkortet. Og det kan skje den beste. Disse 50-sonene kommer ofte overraskende og noen ganger er de kamuflert bak bitte små tettsteder. Feigt, er det. Selv definerer han kjørestilen sin som passiv-aggressiv. Det er ikke lett å se at den er passiv.

Her er et dagsferskt eksempel på en bilist som  fikk "hainsduindihirnischisse!" slengt etter seg. Det er et banneord min mann plukket opp mens han jobbet i Sveits, og er visstnok et velment spørsmål om vedkommende har bæsjet på seg i hjernen sin. Bruk av utenlandske banneord er et sikkert tegn på at min sjåfør er i godt humør.

De gangene min mann har blitt foreviget langs veien, har det skjedd mens han har kjørt min bil hvilket medfører at brevet fra politiet kommer til meg. Og hver gang (vel, det kan være at det korrekte hadde vært å si «begge gangene» men man skal jo ikke sjekke en historie i stykker heller) har jeg ringt onkel (politi) - som merkelig nok alltid har vært en tante - og sagt at «det var nok ikke meg som kjørte». Tante politi svarer med en liten latter at «nei, det kan jeg vel egentlig se» og jeg oppgir navn og andre opplysninger på forbryteren. Sist gang stoppet hun meg og sa «det er greit, vi har opplysningene allerede». 

Det er ikke noe galt i å få en bitteliten bot nå og da. Eller jo - det er galt, men det er ikke det verste man kan gjøre. Alle har vel sitt. Og jeg mener at det å ringe politiet å si i fra om hvem det var som er rett adressat for innbetalingsblanketten må være greit, selv om vi har fellesøkonomi og det slik sett ikke hadde gjort noen forskjell. Men det mener ikke min mann. Han mener i dypt alvor at jeg har angitt ham. 

For en hårsårhet. Han skulle bare visst hva jeg sitter og skriver om ham nå. Men altså bortsett fra en hårsårhet man ikke skulle ventet av en skallet mann - unnskyld, kjære; en mann som barberer hodet annenhver dag - er han virkelig forbilledlig på de fleste andre områder. Jeg er bare litt omstendelig når jeg skal få det frem.

"Hei, gamla!"

For noen er livet enkelt. Jeg tenker særlig på reklamemakere. Damebladet tara - som faktisk er nokså relevant og innholdsrikt for oss over 40, og som skriver navnet sitt med liten t - har skaffet seg en reklameperson som ikke har skjønt filla av målgruppen sin. I alle fall hvis målgruppen er meg.

Og det tror jeg at det er. Særlig hvis jeg skal dømme ut fra det som lå i postkassen min i dag.

«Hei, Birgitte! Vil du ha mer ut av livet?» spør de, og gir inntrykk av at jeg kommer til å få alt jeg ønsker meg hvis jeg bare begynner å abonnere. Ikke bare får jeg alt jeg ønsker meg, men de slenger på et juggelarmbånd i tillegg. Noe jeg definitivt ikke ønsker meg.

Hele tre blader og ett armbånd skal jeg få. For kun 129 kroner. Verdien er hele 499. Og bare for å gni det inn, gjentar det at det inkluderer norsk design. 

Jeg er en av dem som tror på at lykke faktisk kan kjøpes, men til den prisen pleier det å være en bøtte med is fra Ben&Jerry’s.

Hvor dum tror de at denne gamle kjerringa er? Tror de for det første at jeg vil ha et tilbud bare fordi jeg er mer enn fem år eldre enn jeg helst ville vært? Tror de at vi er på fornavn? (Jeg hadde ringt og kjeftet dem opp hvis de hadde skrevet «Hei, fru Frisch», så der var de kanskje smarte likevel.) 

Og tror de at det er å anse som en fordel å gi meg noe som ikke engang kan kastes i søpla, men som helt sikkert må sendes til dynga som spesialavfall? Og er det nødvendig å smøre ut over 25x35 cm glanset papir at jeg er 40+? Tenk om noen som ser dette tror at det refererer til klesstørrelsen min???? Man kan jo få en hetetokt bare av tanken.

Her har jeg prøvd å vise størrelsen ved hjelp av den klypen jeg normalt bruker når jeg skal ta ting med salt. (Å, DEN var dyp.)

Forresten: Hadde de ingen konvolutter? Antydninger om min alder vil jeg nemlig helst ha i anonyme konvolutter. Eller ikke i det hele tatt.

Min nest største bekymring er hvordan jeg skal bekjempe tyngdekraften, og da velger jeg heller å kjøpe Illustrert vitenskap en gang i blant. De har de også en mer rasjonell tilnærming til stjerner. Vi krepser er nemlig ganske smarte.

Miljø og sånn

På min vei til posthuset i dag møtte jeg en jente som sa «Do you want to save the world today?». I stedet for min sedvanlige svake hoderisting sammen med et ørlite smil som er ment å si «Jeg har ikke tid til å snakke med deg, men du er sikkert et hyggelig menneske likevel," stoppet jeg og svarte «No.»

Det er jo grenser for selvtilliten min. Bitte lille meg, redde en hel verden, liksom? Nei, den må du på landet med, vennen min, og nå står du midt i Majorstukrysset.

Den unge entusiasten så på meg som om jeg hadde sagt noe veldig merkelig på et språk hun nok mente at hun burde forstå, men etter et langt sekund valgte hun en variant av ctrl + alt + delete og gjentok som et hjernevasket sektmedlem «Do you want to save the world today?». 

Jeg så ingen grunn til å revudere mine overmenneskelige evner og gjentok «No.» mens jeg prøvde å se litt forbi sjelens speil, men der inne var det tomt.

Jentungen kom fra Greenpeace. Jeg er verken grønn eller særlig fredfull i dag. Det var et karmakrasj av dimensjoner. 

Det er ikke det at jeg ikke vil gjøre mitt for å sikre at mine mulige barnebarn skal nyte planeten om 40-50 år; jeg sorterer både flasker og aviser, jeg. Og en gang skal jeg sette meg inn i hva jeg skal bruke de blå og grønne posene til. De som noen hadde lagt foran døren vår en dag. Sammen med noen aviser og litt reklame jeg heller ikke hadde bedt om. 

Jeg kjøpte til og med en helsikes dyr dieselbil fordi jeg leste i avisen at det var så lurt. Med diesel, altså. I år har imidlertid de som heiet på diesel ombestemt seg, etter hva jeg kan forstå, men jeg får holde ut et halvår til, kanskje diesel blir moderne igjen. 

Klesskapet mitt er også et lysende eksempel på min miljøbevissthet; jeg har klær og sko fra forrige århundre jeg fremdeles bruker. Klær fra billige kjedebutikker er visstnok et veldig dårlig valg hvis man skal være miljøbevisst - klær derfra blir for det første flydd inn helt fra Kina eller der omkring, de blir sydd av barn med bitte små hender og fandens oldemor holder englebarna i ørene. Kan jeg ha lest. 

Så jeg går i bue rundt butikker som har flere enn ett eksemplar av hvert plagg hengede fremme. 

Noe som får meg til å gå mye. For disse kjedebutikkene er jo snart de eneste som har råd til å bli værenede i Bogstadveien. Men gåing er jo også bra for miljøet. Og for meg. Dette nærmer seg et kinderegg. Mine barnebarn vil være stolte av meg. Kanskje de tilgir at jeg ikke etterlot dem en smule når de forstår at jeg gjorde det jeg kunne for miljøet? 

Jeg gikk bare videre fra den idealistiske jenta, for jeg antok at hun ikke ville sett humoren i at jeg hadde sagt «Do you know what? If we had dolphins, we would eat them too».