Snork hvis du elsker meg

Hva er poenget med snorking, egentlig? Hva er ideen bak? Det må jo ha en mening?

Jeg ligger akkurat nå på et tomannsrom på Diakonhjemmet sykehus. Sannsynligvis vil jeg overleve. Det gjør jo de fleste.

Om jeg kommer ut herfra uten varige skader på sjelen og et fremdeles rent rulleblad, vil vise seg i morgen. Legene har prøvd å dope meg ned, men damen i sengen ved siden av har bestemt seg for å trumfe all verdens medikamenter. Med lyd. Og hun har så langt lykkes veldig godt.

Nå skal det sies at det er flere faktorer som gir meg problemer med å nå drømmeland i natt: det at jeg ligger med tyve ledninger festet til kroppen og en monitor hengende rundt halsen, forenkler jo ikke tingenes tilstand. At sengen er forberedt til pasienter med inkontinensutfordringer, er heller ingen vinner, men jeg klager ikke på det. Slik er det når man ligger på geriatrisk avdeling. Antar jeg. Og ja, til det med geriatri. Jeg er nok den yngste her. Med god margin.

Siden jeg er proppfull av både piller og sov i ro, burde jeg nok ikke ha skrevet dette, men pytt sann. For en gangs skyld må jo jeg også få lov til å skylde på rus. Kanskje vil jeg også finne ut hva fylleangst er. Det har jeg nemlig alltid lurt på.

Tilbake til snorkingen; Jeg har alltid hatt en ståltro på at ikke noe av det vi gjør er uten grunn. Hosting og nysing er for eksempel kroppens måte å kvitte seg med bassilusker på, og kanskje Guds plan for å gjøre oss alle litt tøffere.

Hva kan da snorking være godt for? Er det et forsøk på å vekke de døde? Det kan høres sånn ut, men de eneste to historiske personen jeg kjenner til som har stått opp fra de døde, er Jesus og Lasarus. Og ingen av dem ble brølt våkne, så vidt meg bekjent.

Hvis vi går tilbake til steinalderen hadde snorkingen kanskje en funksjon. Det var nok en del ville dyr som gikk i bue rundt de verste lydene, og man kan jo bare tenke seg hvilken effekt akustikken i en hule ga. På den andre siden er det jo en del dyr som driter i bråk så lenge de er sultne nok, så en hulekonsert ville vel ha tiltrukket seg både skinnmagre gråbein og sultne sabeltanntigre.

Kan snorking være et forsøk på å se hvor sterk kjærligheten mellom to mennesker er? Jeg understreker at jeg ikke har noen følelser i den retningen for skinnet som ligger på den andre siden av gardinen, men det hender jo at enkelte ektefeller opplever at den andre gir litt lyd i fra seg når det er mørkt og alle rever sover søtt med hodet under halen.

Det er det nærmeste jeg kommer i kveld. Det må handle om kjærlighet. Og om enkeltrom. Begge deler er å foretrekke, men jeg vil helst ha enkeltrom bare når jeg er på sykehus.

Jobbsøknad

Jeg har noe hovent i munnen. Hver gang tungen kommer borti - og det gjør den jo hele tiden - blir jeg minnet på hvor grisk jeg er. Jeg visste at pølsen jeg slukte kom rett fra en glovarm grill, så jeg fortjente de blemmene jeg fikk. Nå er det bare en sår, hoven forhøyning igjen. En konstant påminnelse.

Det er ikke mulig å sminke den egenskapen. Grisk er grisk, eller grådig, om du vil.

Hvis jeg hadde vært i et jobbintervju kunne jeg sagt «jeg er en som ikke nøler, en handlingens kvinne, en som trosser smerter» men det ville jo bare vært latterlig.

«Jeg er som poteten,» sto det i en søknad jeg leste en gang. Altså møkkete og uspiselig før du er kokt mør? Nei, grønnsaker har ingen plass i arbeidslivet. Arbeidslivet vil ha mennesker med selvinnsikt, engasjement, mot og beskjedenhet.

Jeg er så heldig som allerede har en fast jobb. Som jeg elsker.

Her er min søknad hvis jeg noen gang skulle ønske en annen karriere:

Kjære deg som leser dette,
Det du har i hånden nå er et resultat av mange års selvransakelse. Selvransakelse inntil det narsisistiske, vil noen si, og det kan hende de har rett.

Men hva skal en stakkar gjøre? Helt siden 80-tallet har vi levd med bøker som sier at du skal elske deg selv, og i disse dager blir du stemplet som avlegs hvis du ikke har gått på minst ett kurs i meditasjon og driver yoga på daglig basis. 

Jeg har en DVD med yogaøvelser, også har jeg meditert en masse ganger. Men jeg fant ikke ut en dritt som jeg ikke visste fra før.

Det jeg vet er at jeg

• har brutt de fleste budene - i alle fall over halvparten av dem 
• helt sikkert har vært borti alle dødssyndene, men siden jeg ikke er katolsk, anser jeg det for å være greit 
• har en svakhet for Fruktnøtt og stort sett alle andre sjokolader bortsett fra de som smaker banan og appelsin 
• trener, men kun for å kunne fortsette å stappe i meg mer sjokolade 
• ikke liker mennesker som går i flokk og folkemengder som står stille 
• kan være usakelig og sur innenfor husets fire vegger 

Likevel vil jeg påstå at jeg er en ganske god arbeidstaker. Jeg er nemlig svært engasjert og sosial innenfor tidsrommet 07.00 til 20.00. Jeg kan gjerne jobbe 24/7, men det er ikke sikkert jeg er så sprudlende på andre døgnet.

Jeg er ikke interessert i å bli med på pizza, øl og quiz uansett når det måtte være, og det er ikke bare fordi jeg er allergisk mot gluten, ikke drikker og kommer til å slå dere alle ned i støvlene. Hvis jeg mot formodning skulle tape, kommer jeg i beste fall til å være innmari sarkastisk.

Jeg takler stress godt, faktisk er det noen som påstår at jeg næres av stress og vanskelige saker. Jeg er ikke spesielt engstelig for å være uenig med noen, det kan flere bevitne etter at jeg truet en hel forsvarssjef med bank hvis han ikke gjorde som jeg anbefalte. Han fulgte rådet mitt, men det var fordi det var sabla godt, ikke fordi han var redd for juling. Jeg er nemlig ikke spesielt voldelig, selv om jeg ofte planlegger å kveste bilister som ikke burde hatt lappen.

I alle de snart 44 årene jeg har levd, har jeg hatt flaks. Jo mer jeg jobber, jo mer flaks ser det imidlertid ut at jeg får. Det har vært perioder i mitt liv der jeg iherdig har forsøkt å ødelegge for meg selv, men heldigvis har jeg ikke greid det. Det kan jeg sannsynligvis takke min mann for.

Det er for øvrig ham og min yngste sønn som lufter hunden vår, min rolle når det gjelder bikkja er at jeg er flokklederen. Og det sier vel en del om mine lederevner, vil jeg tro.

Selv om jeg anser meg som svært heldig, har jeg enda ikke vunnet i Lotto. Jeg vil derfor trenge en solid lønn, for jeg er ganske dyr i drift.

Men jeg er verdt det. Garantert.

Vennlig hilsen din neste kollega

Bidronningen og Experten hennes

Støvsugerposer er et av livets store mysterier. Det finnes usannsynlig mange ulike fasonger og det holder ikke at du husker hvilket merke det er på støvsugeren din, du må også huske modellen. Og når du har alt det der på plass, må du begynne å lete etter posen som matcher støvsugeren din på et stativ der alle de 30 ulike posene ser nesten helt like ut.

Etter et forholdsvis vellykket funn av de to siste MMI 2130-posene på stativet (har jeg flaks passer de til en Miele-støvsuger, modell S4780) beveget jeg meg mot kassen med en liten mistanke om at dette hadde gått litt for lett. Du kommer aldri så uskadd ut av en Expertbutikk.

Da jeg nærmet meg kassen sto det bare én kunde der og da ekspeditøren kom og begynte å ekspedere meg, sa jeg «Det var nok ikke min tur, han der var foran meg».

Høflig og ganske sikker på at Universet satte inn en liten sum karma på kontoen min.

Da kunden foran meg hadde fått kvitteringen sin, så jeg plutselig en eldre dame med trillebag komme seg inn bak disken. Med den største selvfølge plasserte hun en eske med en ganske stor kaffemaskin og en litt mindre eske med en laptop på bordet bak kassen. Ekspeditøren ble så forfjamset at han begynte å ekspedere henne i stedet for meg.

Det hadde jeg også gjort.

Damen var kledd i en svær kappe med oransje, sorte og grønne striper, og hadde hun ikke vært ca to meter høy, kunne hun vært en hobbit. Det mest bemerkselsesverdige var imidlertid at hun hadde skibriller som dekket det meste av ansiktet, og hun så derfor ut som alle bidronningers mor.

«Jeg pleier å anbefale at du oppretter en forsikring på den bærbare PC’n,» sa ekspeditøren etter at han hadde mislykkes i å få henne til å kjøpe Office-pakken («Nei, hva skal jeg med det, det bruker jeg aldri»).

«Med denne forsikringen til bare 599 pr år får du en ny PC hvis den blir ødelagt og forsikringen gjelder i to år,» sa han tappert mens han sikkert tenkte hardt på bonusen sin.

Den to meter høye hobbiten med skibrillene sa at hun svært gjerne ville forsikre seg i to år, men noe særlig lenger trodde hun ikke at ville lønne seg, ettersom hun var 82 år.

Jeg og de andre 15 kundene som sto i køen bak henne begynte nå å bli litt urolige, men vi hadde flere opplevelser i vente. For da begynte 82-åringen å flørte med den unge mannen bak disken.

Å, det var stygt. Og jeg gremmet meg mens jeg sto og lurte på hvordan jeg skulle sikre at jeg selv aldri kommer i samme situasjon. Konklusjonen min ble nakkeskudd eller gift.

«Hvis jeg holder meg like sprek som nå, kan jeg jo bare forlenge forsikringen,» sa den fargerike. «Nei, det går ikke,» sa boytoyen hennes. «Den gjelder bare i to år.».

«Ja, hvor mye lenge tror DU jeg lever, da?» spurte hun, og vi andre kunne tydelig høre øyevippene hennes blafre mot innsiden av skibrillene. Den unge ekspeditøren ble stum, men det ble ikke fire av kundene som sto bak meg. I kor etterlyste de flere kundebehandlere. Den unge mannen bak disken ble rødere og rødere.

Det kom ingen flere ekspeditører og hele den lange køen av irriterte og/eller fascinerte mennesker måtte også være vitner til at innsektdronningen og hennes noe ufrivillige soldat prøvde å få plass til esken med kaffemaskinen i trillebagen uten å lykkes. At det aldri ville gå, så jeg lenge før de begynte, men at en 82-åring med skibriller og en 25-åring med frykt for sitt liv ikke skjønte det, holder jeg ikke mot dem. Enden ble at damen sjokket ut av butikken med laptopen i trillebagen og kaffemaskinen under armen.

Jeg hadde lyst til å følge etter. Med små justeringer var hun nemlig et slags forbilde.

Bunad-bitch

I går var det 17. mai, og tradisjon tro tok jeg på meg bunaden. Jeg føler meg aldri finere enn når jeg har på meg bunad. Det å ha på seg bunad gjør at jeg tenker over at jeg banner (dog ikke nok til at det ikke slipper ut et og annet «faen i svartbrente helvete») og det sier litt om den høytiden jeg preges av når jeg etter en halvtime har festet hekter, knapper og en hel masse livsfarlige søljenåler.

Bunaden min er fra Øst-Telemark, og det er min mor som har sydd hvert sting. Og bare for å ha sagt det: Jeg ER fra Telemark.

Nå er ikke jeg verdens mest rause menneske, selv om jeg prøver å bli bedre på akkurat det, men når det gjelder spørsmål om bunad, er jeg nådeløs og alt annet enn åpen for divergerende oppfatninger; ikke bare er Telemarksbunaden den fineste, men jeg har den fineste av alle Telemarksbunader.

Det gidder jeg ikke en gang diskutere. Selv ikke med min mor, som er utrolig kritisk til kvaliteten på den første bunaden hun sydde i sin svært lange karriere som bunadsyerske.

Pokerfjes og snikksnakk er i tillegg til nevnte raushet egenskaper jeg ikke er født med. Snikksnakk har jeg møysommelig trent meg opp til - og hvis jeg vil, kan jeg pludre i timesvis, og til og med like det på gode dager.

Jeg har imidlertid innsett at selv ikke et forholdsvis stort hjerneslag kunne gitt meg pokerfjes.

Et par dager før 17. mai hadde God Morgen Norge et innslag om «Ting og tang som piffer opp nasjonaldagen», og der sto jeg foran kamera og presenterte min mors produkter til bunaden (mobilvesker og sjal pluss bunadslips til bunadbærerens mann). På min høyre side sto en dame som sydde bunader til hunder og til venstre for meg var det en som laget barnekjoler.

Min kjære fulgte selvsagt nøye med på min TV-opptreden og han hadde nesten omkommet av latterkramper da han så hvordan jeg betraktet mine to sidemenn. I følge ham lyste det av meg at jeg ikke forsto poenget verken med å kle ut bikkjer eller å trykke rosemaling på barnekjoler.

Det er selvsagt HELT feil. Og jeg må i tillegg få si at hundene var riktig søte.

At jeg så litt rar ut, er en annen sak. Etter å ha sett meg selv i opptak (to ganger) ser også jeg helt tydelig at jeg ser rar ut, men ikke rarere enn når jeg ser på meg selv i speilet. Jeg ER rar. Jeg har spiss nese, rynker, grått hår og nesten ikke lepper. Man ser rar ut da. Det er bare ikke til å komme fra.

Men at jeg utstråler forakt for andres harde arbeid? Nei, det kan ikke være sant. Jeg må ha hatt mageknip. Eller noe.

Stakkars Brekk

Jeg er en PR-ekspert. Det er jeg fordi jeg har jobbet med kommunikasjon i mange år, vært på TV noen ganger og så er det til og med noen som har skrevet om meg i et par bøker. I den ene ble jeg omtalt som en rotte, men det er jo ytringsfrihet i dette landet og dessuten er rotter renslige dyr.

Så vidt jeg kan se er det ingen andre krav til å bli ekspert utover at man enten kaller seg det selv eller får noen andre til å si det. Jeg sier det selv og hvis ikke det holder, kan det hende at jeg får en av mine nesten 700 venner på FB til å si det. En av mine venner på FB er min far, og han kan jeg helt sikkert overtale.

I går mente en PR-ekspert at bøndenes aksjon sto til en sekser på terningen. Han var mektig imponert. Minn meg på å ikke spille Ludo med ham. Og hvis jeg gjør det, vil jeg ha med egne terninger.

Jeg er ikke mer imponert over bøndenes aksjon enn jeg var da ungene mine var i trassalderen og tømte ut melkeglasset sitt mens de så meg utfordrende inn i øynene.

Men denne aksjonen som vi ennå ikke vet hva vil inneholde - for snart skal de ramme oss i byene, visstnok - vil gå over og vi vil glemme at de prøvde å skremme oss til å tømme butikkhyllene for skolemat og at de sperret hovedfartsårer med store maskiner som vi alle har vært med på å betale.

Det jeg ikke kommer til å glemme så fort, er ansiktsutrykket på landbruksminister Brekk der han satt ensom og forvirret tilbake ved forhandlingsbordet og sa noe sånt som «... men, men ... forhandlingene hadde jo så vidt begynt. Også GÅR de? Jeg har jo selvsagt mer å gå på, jeg.».

Det fikk meg til å synes synd på ham og til å mistenke bondeorganisasjonene for å ønske en konflikt.

For det er jo litt gøy å krangle. Noen ganger MÅ man bare få ut litt steam. Det vet en hver hormonstyrt kvinne og en hver mann som lever med henne. Saklighet har absolutt ikke noe med utbruddene å gjøre, og den som vinner en hormonstyrt konflikt, er den som har evnen til å gjøre et problem av alt.

Eksempel
Hvis din mann kommer hjem senere enn det han har lovet, er det en gavepakke hvis du vi starte en krangel («du prioriterer åpenbart ikke meg!»), men hvis han kommer før han har lovet, kan du alltids lure på hvorfor han ikke bidrar mer til husarbeidet når han likevel har så god tid. Kommer han presis, kan du anklage ham for å være forutsigbar og grensesprengede kjedelig. Den eneste utfordringen er hvis mannen ikke vil krangle tilbake, men da er det utholdenhet som gjelder. Han gir seg til slutt.

Heldigvis vokser både barn og voksne av seg trass og hvis de ikke gjør det, finnes det medisiner og tung psykiatri. Jeg har imidlertid aldri opplevd at trass lar seg løse med penger. På kort sikt, kanskje, men på lang sikt er det en dårlig ide, ikke minst fordi fanden alltid vil ha mer.

På tv2.no ligger det en artikkel som forteller at noen har dumpet en ku utenfor døren til en ordfører, at melk blir tømt ut i gatene og at noen bønder har kidnappet ordførere. Ikke særlig morsomt verken for kua eller ordførerne. Med mindre ordførerne blir foret med vann og brød, for da vil det vel snart stå en kø av brødsultne nordmenn som ber om å bli tatt til fange.

Hvis noen skulle ha problemer med å forstå hva denne PR-eksperten (meg, remember?) mener om bondeaksjonene, får dere det i klartekst her: De ødelegger sitt eget omdømme. De oppfører seg som trasne unger og hormonelle kjerringer. De bør gi seg, eller i det minste gjøre noe morsomt ut av dette.

For eksempel synes jeg de skulle droppet skiltet da de parkerte kua utenfor døren til ordfører Synnøve. De burde heller fått tak i en sånn pose som ungene har rundt halsen når de reiser alene. Det hadde jeg ledd lenge av.

Vannglassuvær

Tror du på noe som er større enn deg selv? Jeg tenker ikke nødvendigvis på Gud, det kan like gjerne være en eller ennen urkraft. Det kan være kjærligheten eller demokratiet for det jeg vet, men hvis du på daglig basis tilber (for eksempel) en gammel skosåle, vil jeg anbefale at du går og snakker med noen.

 

Jeg klarer ikke å tro at alt det vi er og alt det vi har er tilfeldige resultater av et digert smell. Men jeg kjøper heller ikke alt som står i Bibelen. Det synes jeg sier seg selv. Ansvaret for at jeg stiller meg litt skeptisk her, må generasjoner av prester og misjonærer ta.

Jeg tror Gud har fått mange grå hår i hodet når han har sittet med de litt tynne gammelmannsbena sine dinglende fra en sky og sett ned på heksebrenning og fordømmelse av kjærlighet mellom to av samme kjønn.

«Jeg skal ikke sende lyn og torden i hodet på dem, jeg skal ikke sende lyn og torden i hodet på dem,» tenker jeg at Gud har sagt til seg selv. «De må finne dette ut selv, det er den eneste måten de kan lære på.»

Men han må jo bli litt utålmodig på våre vegne. Vi skaller hverandre ned og skjeller og smeller for oljefunn og bagateller. Vi er noen tullinger. Vi oppfører oss som småunger oppvokst blant ulver.

At naturen gir oss en albue i ribbena innimellom er ikke til å unngå. Vulkaner og jordskjelv er det ikke stort annet å gjøre med enn å håpe at man ikke blir rammet. Men når to naboer til slutt går løs på hverandre med hageredskap fordi de ikke blir enige om tomtegrensen eller nedfallsfrukt, mener jeg det må være lov å minne om at det er hvert menneskes ansvar å beholde verdigheten. Vi vet neimen ikke hvor lenge vi har den.

En gang kjente jeg en klok dame som til stadighet sa «Vi må være snille med hverandre». Helt ut av det blå kunne det komme: «Vi må være snille med hverandre». Jeg var tidlig i tyveårene og hadde for ca fem-seks år siden vært en udødelig 17-åring, så for meg hørtes det bare litt rart ut, men hun hadde jo helt rett!

Vi MÅ være snille med hverandre. Det handler om raushet og tillit. Det handler om kjærlighet, rett og slett. Jeg mener ikke at vi skal gå rundt og messe «PEACE AND LOVE» som en 68-er på syre dagen lang. Vi skal ikke være naive, og jeg er den første til å mene at livstid i fengsel bør bety akkurat det, og noen ganger må det et og annet kampfly til, men de fleste av de vi omgås er tross alt mennesker som i det minste fortjener litt vennlighet, er de ikke? Hvis du mener noe annet bør du snarest skifte omgangskrets og muligens flytte.

Jeg tror at du helt sikkert minst en gang har vært med på å starte en veritabel storm i et vannglass. Det var dumt av deg. For hva kom det ut av det? Ikke noe konstruktivt i alle fall.

Jeg vet en del om det, for jeg har flere doktorgrader i vannglassuvær. Jeg var flytende på flau bris i eggeglass allerede som femåring. Og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har startet et eneste vindpust uten at hensikten har vært å fremheve meg selv på en eller annen måte. På kort sikt vant jeg ofte, for jeg er ganske god til å argumentere, men fyttirakker’n som jeg misliker folk som meg!

Og det er jo ikke så bra. Man skal jo elske seg selv, ellers er det ingen andre som gjør det, har jeg hørt.

De fleste av oss har gode forutsetninger allerede fra fødselen av. Det er en skam å ikke gjøre det beste ut av det vi har fått helt frem til det tidspunktet lyset slukker for siste gang.

Og hva skjer da? Er døden virkelig slutten? Kanskje. Men hvis alt er slutt når hjernen og hjertet gir seg, er det jo enda mer meningsløst å ha brukt tiden vi fikk til å gå rundt å sutre.

Vennlig hilsen tante Sofie

For en times tid siden gikk brannalarmen. Vi bor i tiende etasje, og når alarmen går stopper heisen. Jeg ble operert i magen for annen gang på to uker for et døgn siden, men det som bekymret meg var ikke at jeg måtte komme meg opp og ned ti etasjer uten heiskabler. Nei da, min første tanke var å møte alle naboene med shorts og tørre, ubarberte legger. Tanken på brann streifet meg ikke i det hele tatt.

Det brenner jo aldri når alarmen går. Det har i alle fall ikke gjort det enda (famous last words?), og alarmen har gud hjelpe meg gått fryktelig mange ganger på de tre årene vi har bodd her. Første gang den gikk var klokken rett over midnatt, og både jeg og min mann satt og jobbet, men ungene og bikkja sov sin søteste søvn. Det gjorde også naboens baby og sannsynligvis den gamle damen med rullator som bor i en av etasjene under oss.

Etter noen minutter stimlet vi sammen utenfor - de fleste lurte fremdeles på hvordan de hadde kommet seg fra sengen og ut, men alle hadde heldigvis kledd på seg nok til å dekke det meste av kroppen.

Etter en stund kom det en 20-åring slentrende ned fra fjerde etasje. Han kunne fortelle at det ikke var noen fare overhode, for det var bare han og kjæresten som hadde stekt litt løk.

Jeg eksploderte fullstendig. Det er nemlig mulig å skru av alarmen innen fem minutter, hvis man ved et uhell skulle ha forkullet ett eller annet, men det hadde ikke guttungen giddet å tenke på. Og hvis man ikke skrur den av, går den helt til noen med kurs og håndbok kommer langveis fra for å hjelpe oss.

Hadde han ikke hatt på seg rutete bukser som så vidt jeg forsto kunne vært en blanding av golf- og pysjbukser og hvit bandana (et hodeplagg), hadde jeg behandlet ham bedre, men jeg blir utrolig provosert av sånne rutete bukser. Hvis du ser en skjelvende ung mann på ca 23 med et hvitt, bredt bånd rundt hodet, er det ikke sikkert han er nyoperert i hjernen, det kan være at bandasjen er hans faste hodeplagg og at skjelvingen er min skyld.

Disse to har ikke NOE med teksten å gjøre, de er
sikkert både smarte og hyggelige. Det eneste de er
skyldige i er dårlig smak når det gjelder hodeplagg.

Rutete bukser og hvite kluter rundt hodet på vestkantungdom er noe av det mest provoserende jeg vet. Og hvis de kjører sin mors VW Beetle i tillegg, er jeg klar til å putte hodepynten ned i halsen på dem. Jeg har dårlig erfaring med slike spradebasser etter at vi i syv år delte parkeringsplass med en familie som mente at det å drikke seg pære dritings var en del av det å vokse opp og derfor lot de sine mindreårige barn rave rundt sammen med vennene sine hver helg og store deler av uken. Mye av ravingen foregikk på vår felles parkeringsplass - rett under vårt soveromsvindu - og forholdsvis ofte sto det en bille-bil på min plass. At jeg ikke har store lakkskader og sløve nøkler på samvittigheten sier noe om hvor snill og mild jeg egentlig er.

I den perioden hadde jeg Politiets ungdomspatrulje på speed dial, og jeg trykket ofte på knappen. Det var absolutt nulltoleranse for bråk som varte ut over leggetid. Oslos fineste kom hver gang, og hver gang ble naboen litt surere på oss. Selv da vi påpekte at ølflaskene som var strategisk plassert under hvert av dekkene på bilene våre sannsynligvis kom fra den berusede ungdomsgjengen som hadde festet hos dem det meste av kvelden, fikk vi ikke annet en et surt oppsyn og «dere kan ikke bevise det» tilbake.

Forholdet vårt til det mannlige opphavet til de to berusede tenåringene var ikke så godt, og han må ha trodd at jeg var alvorlig angrepet av kols eller annen lungesykdom, for hver gang jeg gikk forbi ham hostet jeg samtidig som jeg sa «dust». Jeg tror aldri han forsto det, men det sier ikke nødvendigvis noe om hvor dum han faktisk var. Det er ikke sikkert han var dum i det hele tatt, vi hadde bare veldig ulikt syn på sammenhengen mellom ungdom og alkohol.

Da naboens eldstemann skulle feire sin 18-årsdag, ble vi anmodet om å reise bort. Selv om vi synes det var litt i overkant at vi skulle forlate hjemmet slik at kluthodet skulle få feste i fred, gjorde vi det. Men først ringte jeg mine venner i Politiets ungdomspatrulje. Og vaktselskapet vårt. Jeg ga begge beskjed om at naboen skulle ha fest, og at vi nødig ville ha hage og huskestativ vraket nok en gang.

Politiet ringte den ferske stemmeberettigede og ga beskjed om at de ved bråk normalt ville gi en advarsel før de løste opp festen, men at han kunne betrakte denne telefonen som advarsel nummer én. Vaktselskapet vårt hadde fått ekstra betalt for å oppsøke eiendommen flere ganger i løpet av kvelden, og de var visst svært nidkjære.

Våre profylaktiske handlinger ble ikke tatt nådig opp av naboene, og i løpet av samtalen min mann og naboen hadde på vår trapp da vi kom hjem etter å ha brukt tusenvis av kroner på en tur til Kiel, kom det frem at ungdommene gjennom hele kvelden hadde sittet dønn stille i mørket i frykt for at patruljene utenfor (som de trodde var politi) skulle aksjonere. Gud vet hva de oppbevarte der inne.

Vi var selvsagt «svært lei for» at guttungen hadde hatt en så trist fødselsdag (men minneverdig må den jo ha vært, spesielt også fordi de var ganske edrue og presumtivt husket det meste av kvelden) og i lys av at vi måtte opprettholde en slags sivilisert omgangstone, ble vi enige om å være uenige; vi var motstandere av å bli vekket av fulle ungdommer som brølte «kuuuuk» (av en eller annen grunn gjorde de ofte det) og naboen så på dette som sunn, ungdommelig utfoldelse. Sånn var det bare.

Man skal ta hensyn til hverandre. Og selv om det er mye å hente i (for eksempel) de ti bud, så er det ikke nødvendig å dra frem Bibelen; det holder med et par setninger fra en barnebok; Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil.

Og jeg vil helst slippe å utsette andre for synet av meg med ugredde legger.