Hva jeg tenker på når jeg ser et tre

Først en avklaring: Jeg liker ikke trær. Særlig ikke de med nåler. Bjørketrær er litt bedre, i alle fall så lenge de ikke plager oss som bor under dem med ting som pollen, frø eller blader. Eller greiner, men da skal det blåse nokså kraftig.

Når jeg ser på et tre, er det med andre ord med en dose skepsis i utgangspunktet.

*

Jeg forstår at verden trenger trær. Særlig i regnskoger. Derfor har jeg sluttet å få trær i min nærhet hugget ned.

Eller det er ikke sant. Jeg har sluttet å få trær hugget ned fordi det ikke er flere trær å hugge der jeg oppholder meg. Bortsett fra det ene store bjørketreet naboen vår ikke vil fjerne, men i den saken er ikke siste ord sagt.

Hei! Gå bort, dere skygger for solnedgangen

En gang ble jeg bedt om å late som jeg var en kokospalme. Visstnok skulle det ha en beroligende effekt. "Tenk at du gir skygge", messet yogalæreren. Men de eneste jeg greide å tenke på var at kokosnøtter dreper flere mennesker enn haier gjør, og haier er som kjent veldig farlige.

Jeg vil tro at haier og bjørner er omtrent like blodtørstige, forresten. Og der det er bjørner er det som regel også trær. Og bjørner kan klatre bedre enn mennesker. Skjønner du hvor jeg vil? Jeg har vært redd for skog siden jeg hørte om barkebiller på 80-tallet. Huggormer lever i skogen, og en gang prøvde noen å skremme meg med at huggormer føder barn mens de ligger i trærne. Man kunne med andre ord risikere å få opptil flere hoggormbarn ned i anorakknakken når man gikk på skoletur. Rotvelter er også noe livsfarlig du kan dø av i en hvilken som helst skog. Den trenger ikke være særlig stor heller (verken skogen eller den veltede roten).

*

Når jeg ser på et tre, lurer jeg alltid på hvor mye vind som skal til for å blåse det over ende, eller hvordan det vil være å se et lyn treffe treet midt i toppen. Jeg lurer også på hvor langt en bjørn kan klatre i treet før det bøyer seg under vekten. Mine tanker om trær er med andre ord en smule destruktive.

*

Ett av trærne som står meg nærmest, er en stor, gammel bjørk. Den har hatt to tykke stammer, men på ett eller annet tidspunkt har den ene knekt av. Treet ser amputert ut der det står og ødelegger noen meter av utsikten min til Oslofjorden.

Amputert tre

Trestumpen som står igjen er oppfliset og halvmorken. Jeg skulle gjerne visst hva som skjedde. Var det vinden som tok et nådeløst tak? Var det et lyn? Sannsynligvis ikke, for da hadde det nok sett brent ut. Det kan heller ikke ha vært en bjørn som var for tung. I alle fall håper jeg ikke det, for da har nok bjørnen veid over ett tonn, og så store bjørner finnes ikke. Det finnes ikke bjørner her i det hele tatt, tror jeg. Tønsberg Blad ville garantert slått det forholdsvis stort opp.

Treet har en stor krone. Tusenvis av blader suser når vinden tar tak i dem. Lyden er påtrengende. Særlig hvis det blåser mye. Én av de litt større greinene er knusktørr og har ikke ett eneste blad å skjule seg bak. Treet har altså et dødt område midt inni seg. Det må være rart. Tenk deg om du plutselig fant ut at det høyre øret ditt var dødt. Ingen blodomløp, ingen nye celler som kommer til for å gi øret gløden av liv. Nei, da. Bare en gråaktig, og etter en stund, flassende masse som prøver å frigjøre seg fra kroppen din for å få hvile i fred.

*

Vinden som tok tak i bjørkebladene gjorde sitt beste for å dra dem med seg. Greinene som hadde blader bøyde seg langt, men spratt tilbake i posisjon etter hvert vindkast. Den tørre greinen med de enda tørrere kvistene hadde ingen fleksibilitet, men fordi de heller ikke hadde blader, fikk ikke vinden så lett tak. Jeg satt og så på kampen mellom vind og tørr grein i flere timer.

Vått, forblåst tre

Hva kan jeg lære av dette, spurte jeg meg selv. Antakelig kunne jeg lært mye om fysiske lover, men jeg tenkte heller på om det var noe mellommenneskelig jeg kunne utvide horisonten med. Alt jeg fant var imidlertid så banalt at jeg følte jeg hadde kastet bort tiden min. "Myke kvister tåler mye før de knekker, de er seige", hørte jeg en stemme si inni hodet mitt før den mumlet noe om stort rotsystem og at alle trenger røtter. Jeg tror det må ha vært en lærer jeg hadde for over 40 år siden, og jeg ropte at han bare hadde å dra seg bort.

*

Trær er et naturlig sted å oppholde deg hvis du er en fugl. Det er fint at fugler har et sted å bo, og fugler som kommer og flyr, er morsomme å se på. Jeg observerer dem og ser hvordan de krangler om hvem som skal sitte hvor. Kanskje de slett ikke krangler. Hva vet jeg. Livet har i alle fall lært meg at det ikke er de som kvitrer høyest som har mest å si. Ofte er det motsatt, tenker jeg og sender en vennlig vibrasjon til en av de mer stillferdige fjærkledde.

*

Treet jeg gransker, er elsket av bikkja vår. Det er ett av hans faste skiteplasser. Jeg tror ikke treet bryr seg om det. Vi er ansvarlige hundeeiere, og tar alltid gjødselen han prøver å legge fra seg med oss i varme, mørke poser.

Når jeg sier at vi alltid plukker opp hundeavføringen, er det sant, men det som er litt upresist er at jeg sier "vi". Det er alltid min mann som lufter bikkja om kvelden (og om morgenen, for så vidt), så det er han som rydder etter kjøteren vår uansett form og farge på det som kommer ut.

Bikkja har utsikt til avtredet sitt. Eller avtreet, som han kaller det.

Min kjære gjør det som må til enten det er å forsørge og passe på familien sin eller det er å plukke opp etter bikkja. Han er en stor mann på flere måter, og kroppen hans er sterk. Til og med hodeskallen tåler en trøkk, og når jeg tenker meg om kan det ha vært et ublidt møte mellom tre og treskalle som førte til at den ene stammen på bjørketreet måtte bøte med livet.

Det er jeg som skriver treets historie. Og da blir det sånn. Mann luftet hund, mann traff tre, treet døde litt. mannen kommer garantert til å nekte hvis jeg setter ut ryktet om at han har vandalisert naturen.

Men utsikten min ble bedre da den store massen med bjørk forsvant, og oppi all elendigheten er det jo fint at noen kan bli i godt humør av å tenke på hvordan det skjedde.